Redigerer Antisemittisme (avsnitt)

==Antisemittisme i Norge==
Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1.500 mennesker. Norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» handlet i liten grad om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge, men jødiske enkeltindivider ble beskrevet på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble mer brukt til å henge ut meningsmotstandere oppfattet som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under [[Den russiske revolusjon|bolsjevikrevolusjonen i Russland]], forestillinger også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet.<ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2016/disputas%3A.html |tittel=Lars Lien: ««Jøden» som antitese» |besøksdato=2022-11-23 |arkiv-dato=2022-11-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221123161102/https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2016/disputas:.html |url-status=yes }}</ref><ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/english/about/medarbeidere/undervisning/lars-lien/ |tittel=Lars Bjørndal-Lien, HL-senteret |besøksdato=2022-11-23 |arkiv-dato=2022-11-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221123161103/https://www.hlsenteret.no/english/about/medarbeidere/undervisning/lars-lien/ |url-status=yes }}</ref> Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra [[akademiker]]e, forfattere og kunstnere. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'', og i mange regionale aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble [[Sam Eyde]] fremstilt som jøde.<ref name=":3">{{Kilde avis|tittel=Den unorske jøden|avis=morgenbladet.no|url=https://morgenbladet.no/boker/2016/02/den-unorske-joden|besøksdato=2017-09-28|dato=2016-02-19|språk=nb}}</ref>

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i avisen ''[[Morgenbladet]]'' på 1800-tallet. ''Morgenbladet'' støttet kampen mot [[jødeparagrafen]], men var nedlatende i omtale av jøder. ''Morgenbladet'' argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. [[Henrik Wergeland]] var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning av jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak. I 1920-årene trykket ''Aftenposten'' og ''Tidens Tegn'', landets to største aviser, mange antisemittiske karikaturer. På valgdagen til Stortinget i 1924 trykket ''Aftenposten'' en karikatur av den internasjonale bolsjeviken med jødiske trekk, og appellerte «stem norsk». [[Nils Kjær]], en populær journalist og forfatter av blant annet obligatoriske skolebøker, var åpent antijødisk, men var klar motstander av vold mot jøder.<ref>Antisemittisme som nasjonsbygging. ''Morgenbladet'', 10. mai 2019, s. 18</ref>

Før andre verdenskrig var ideologisk og organisert antisemittisme i Norge et relativt marginalt fenomen og forekom mest i litteraturen. Den første antisemittisme propagandaen dukket opp omkring 1910 med juristen [[Eivind Saxlund]]s tekst ''Jøden og Gojim''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Saxlund, E. (1858-1936) | utgivelsesår = 1911 | tittel = Jøder og Gojim | utgivelsessted = Christiania | forlag = I hovedkommission hos Aass | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060408181 | side = }}</ref> Saxlund advarte mot et semittisk livssyn som trussel mot Norges nasjonale karakter og kritiserte at jødene hadde fått frihet til å praktisere sin religion, og mente at jødene i Norge laget en stat innenfor staten. ''National Tidsskrift'' og ''Fronten. Organ for politisk nyorientering'' la vekt på raseteorier i sin antisemittisme, med referanser til sammenhengen mellom religion, kultur og «jødisk mentalitet». Disse tidsskriftene beskrev jødene som en [[femtekolonne]] i Norge og parasitter innenfor Europas grenser. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk i disse tidsskriftene i 1920-årene. Saxlund og andre på den tiden fremhevet at det krevde mot til å si sannheten om jødene. [[Liberale]] og [[venstre-orientert]]e ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.<ref name=":5" />

[[Fil:Hvem er Hvem i Jødeverden, 3. udgave.jpg|mini|[[Mikal Sylten]]s ''Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge'' ble utgitt som vedlegg til det antisemittiske ''[[Nationalt Tidsskrift]]'' første gang i 1925.]]

[[Den russiske revolusjon]] og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden». [[Generalstaben (Norge)|Generalstabens]] etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på [[Sionisme|sionistbevegelsen]] som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».<ref>[[#refJohansen1984|Johansen (1984)]] s. 27-32.</ref>

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. ''[[Aftenposten]]'' skrev i 1924 at «''vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske [&hellip;] [[Osterhaus' gate (Oslo)|Osterhausgaten]] er fremtidens [[ghetto]] eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.''» Da høyesterettsadvokat [[Eivind Saxlund]] saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Saxlund, E. (1858-1936) | utgivelsesår = 1911 | tittel = Jøder og Gojim | utgivelsessted = Christiania | forlag = I hovedkommission hos Aass | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060408181 | side = }}</ref> i 1923 fikk han støtte på lederplass i ''[[Nationen]]''; her skrev redaktør [[Thorvald Aadahl]] at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 39-40.</ref><ref>[[#refSimonsen2009|Simonsen (2009)]] s. 47.</ref> Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 66.</ref>

Teologen [[Ole Hallesby]] hadde i årene før andre verdenskrig apokalyptiske forestillinger om skjebnetid i Guds rike. Hallesby anså arbeiderbevegelsen og særlig den sovjetiske bolsjevismen som den største trusselen. Hans perspektiv hadde rasistiske aspekter ved at han fryktet at de «fargede» ville dominere og ta over verden. Antisemittismen hans var dessuten basert på at jødene ikke ville bøye seg og ta i mot det kristne budskap og derfor ville jødene «sitte i historiens skammekrok». Hallesby tok avstand fra Quislings mytiske eller rasebaserte perspektiv på jødene, mens han selv begrunnet sin antisemittisme i teologiske og bibelske argumenter.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/issn.1893-0271-2021-01-04|tittel=Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen|besøksdato=2022-05-14|forfattere=Nærø, Arvid|dato=19. april 2021|språk=no|verk=Teologisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1893-0271-2021-01-04}}</ref>

===Quisling og Nasjonal Samling===
[[Vidkun Quisling]] uttrykte under [[Norge under andre verdenskrig|den tyske okkupasjonen av Norge]] antisemittiske ideer som en form for [[konspirasjonsteori]] eller paranoid stil: Han hevdet i sine taler 1940-1945 at jødene sto bak en farlig internasjonal sammensvergelse slik at forfølgelsen av jødene ble fremstilt som en legitim forsvarskamp mot «overmakten». Antisemittismen ble fra midten av 1930-tallet stadig viktigere i Nasjonal Samlings agitasjon og i Quislings politisk syn. [[Hans Fredrik Dahl]]s biografi beskriver forestillingen om en jødisk sammensvergelse som et vesentlig innslag i Quislings tenkning. Fra 1935 begynte Quisling å omtale politikk som en kamp mellom det nordiske og det jødiske prinsipp. Nasjonal Samling ble etterhvert et ekstremt antisemittisk parti. NS-avisen ''[[Fritt Folk]]'' skrev 2. september 1939 (dagen etter [[invasjonen av Polen]]) at «den internasjonale jødedommen» støttet britiske politikere som ønsket krig. Under den tyske okkupasjonen av Norge skrev NS-avisene at jødene deltok i en internasjonal sammensvergelse. Avisens antisemittiske innhold tiltok etter [[invasjonen av Sovjetunionen]] i 1941 og fortsatte til mai 1945.<ref name="Simonsen2017">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04|tittel=Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil {{!}} HT|besøksdato=2022-05-08|forfattere=Kjetil Braut Simonsen|språk=no|verk=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04}}</ref>

Quisling hevdet 24. juni 1940 at Norge før krigen var et engelsk lydrike og en provins i den britisk-jødiske verdenskapitalismen. Quisling hevdet stadig at den internasjonale jødedommen var en mektig og velorganisert trussel som søkte verdensherredømme. I nyttårstalene 1944-45 snakket han om «den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda», og om kommunismen som ville gjøre folket til «statsslaver under jødiske makthavere». Quisling beskrev det «jødiske» som uforenlig med motpolen, det «nordiske»/«germanske», og at kampen mellom disse var historiens vesentligste drivkraft.<ref name="Simonsen2017" />

[[Hans Fredrik Dahl]] skrev i biografien at Quislings antisemittisme var et middel til å innsmigre seg hos tyske okkupanten og dermed styrke NS' posisjon. Kjetil Braut Simonsen skriver at Quisling brukte antisemittismen for å legitimere «nyordningen» av landet blant annet ved å påstå at alle de gamle partiene var «jøde-[[lakei]]er». Quisling hevdet at et pågikk en «jødifisering» særlig ved «jødeinvasjon» (etter 1935) i form av jødisk tankegods som smittet nordmenn med en nedbrytende mentalitet. Ifølge Quisling var både liberalismen og marxismen jødiske ideer som alle partier unntatt NS hadde omfavnet. Fra 1940 til angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble «jødebolsjevismen» tonet ned på grunn av [[Molotov-Ribbentrop-pakten|ikke-angrepspakten]], men etter invasjonen av Sovjetunionen ble «jødebolsjevismen» det sentrale.<ref name="Simonsen2017" />

''[[Hirdmannen]]''s artikler virket radikaliserte i månedene forut for deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, med en motløs konklusjon: «(…) noen jødeforfølgelse kan neppe ventes fra massenes side». 12. september 1942 ble det brakt en artikkel som het «Jødene er skyld i krigen». 3. oktober stod det på lederplass: «''Det er heller ikke vår mening å oppmuntre til noen «jødeforfølgelse» i alminnelig forstand, men det forekommer oss at tiden snart måtte være inne til å sette disse rasefremmede og folkefiendtlige elementer på plass.''» Men også etter at jødene var deportert, fortsatte artiklene om denne angivelige indre fienden. Antisemittismen trengte ingen faktiske jøder for å fortsette propagandaen.<ref>Ingebjørg Aasta Erikstein: ''Antisemittisme er selvforsvar'' (s. 99-108)</ref>

===Norske forfattere===
[[Fil:Entdecktes Judenthum.jpg|thumb|''Entdecktes Judenthum'' («Jødedommen avslørt», 1711) av Eisenmenger (tysk orientalist) var et antisemittisk standardverk som i lang tid forsynte antisemitter med ideer.]]
På spørsmål fra  den østerrikske forfatteren Hermann Bahr (1863-1934) svarte [[Henrik Ibsen]] at antisemittismen forekom ham fullstendig ubegripelig og uforståelig. [[Bjørnstjerne Bjørnson]] mente det ikke fantes antisemittisme i Norge på den tiden.<ref name="Dingstad">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/9788215045320-2021-07|tittel=Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur {{!}} Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|besøksdato=2022-05-07|forfattere=Ståle Dingstad|dato=2021|språk=no|verk=Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|forlag=Universitetsforlaget.|doi=10.18261/9788215045320-2021-07}}</ref>

[[Ludvig Holberg]] ga uttrykk for antisemittiske holdninger og ideer, og skrev blant annet at det ikke finnes større løgnere enn jøden og at de lyver bare for å lyve. Holberg baserte seg blant annet på Johann Andreas Eisenmengers ''Entdecktes Judenthum'' (utgitt posthumt 1711)<ref>[https://www.jewishencyclopedia.com/articles/5488-eisenmenger-johann-andreas «J.A. Eisenmenger»]</ref> som senere ble et antisemittisk standardverk.<ref name="Dingstad" />

[[Aasmund Olavsson Vinje]] skrev lange lister med nedsettende karakteristikker av jødene blant annet de befattet seg lite med nyttig arbeid og derimot var durkdrevne i diskontering. Han mente at jøders handelsvirksomhet i egentlig bare var svindel. Vinje hadde ikke noe personlig kjennskap til jøder. Han endret ikke sin fiendtlige innstilling etter å ha blitt kjent med verker av blant andre [[Meïr Aron Goldschmidt]] og [[Heinrich Heine]] som han beundret.<ref name="Dingstad" />

[[Amalie Skram]] skrev generaliserende om jøder som ekle, små ting uten [[morsmål]], viljesterke og fæle. Skram skrev om brødrene [[Georg Brandes]] og [[Edvard Brandes]] at de var «''funklende slangeglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser''». Til [[Erik Skram]] skrev hun hatet disse jødetampene av jøderasen som hun oppfattet som en motbydelig slekt. Erik Skram var sjokkert over Amalies holdning, og overtalte henne til å fjerne utfallene mot Brandes i manuskriptet til ''[[Constance Ring]]''. [[Arne Garborg]] var til dels på linje med Amalie Skram, og de to korresponderte. Garborg spurte seg i dagbøkene om det egentlig var [[Hamburg]]-jødene som eide jorden i Norge, at de jødiske pengeveldet holdt første verdenskrig i gang, og at hele Europa var i «lomma på pengejøden». Garborg både beundret og anklaget jødene, og mente blant annet, med et med innslag av [[konspirasjonsteori]]er, at vestlige kultur ble styrt av pengesterke jøder. Garborg kjente til og tok avstand fra pogromene i Øst-Europa.<ref name="Dingstad" />

====Nils Kjær====
[[Nils Kjær]] var en åpenlys (i [[essay]]s fra rundt 1910) og erklært antisemitt. Kjær var blant annet inspirert av [[Houston Stewart Chamberlain]], og knyttet etter hvert alt han foraktet til jødene.<ref name="Dingstad" />

====Knut Hamsun====
[[Knut Hamsun]] (1859–1852) støttet tidlig Hitler og Quisling, også etter at tyskerne okkuperte Norge under andre verdenskrig. Som både nazist og antisemitt bidro Hamsun aktivt til [[Nazi-propaganda|den nazistiske propagandaen]] i den offentlige debatten før og under krigen. I boka ''Knut Hamsun og det norske Holocaust'' fra 2021 fremholder nordisk-professoren [[Ståle Dingstad]] at Hamsuns antisemittisme og reaksjonære holdninger tydelig inngår i hans forfatterskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1500-1571-2021-03-16|tittel=Knut Hamsun og den største forbrytelsen| besøksdato=2022-10-03| forfattere=Jan-Erik Ebbestad Hansen|dato=16. februar 2022|språk=no|verk=Agora|sitat=I Ståle Dingstads siste bok Knut Hamsun og det norske holocaust er all tvil ryddet til side. Her er Hamsun verken en eksepsjonell storhet eller en forfatter som kan skilles fra sitt verk. De reaksjonære og antisemittiske innslagene er ikke bortforklart eller redusert til bagateller.|doi=10.18261/issn.1500-1571-2021-03-16}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215045320-2021-07|tittel=Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur {{!}} Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|besøksdato=2022-10-03|forfattere=Ståle Dingstad|dato=2021|språk=no|verk=Books|doi=10.18261/9788215045320-2021-07}}</ref> Også [[Tore Rem]]s biografiske ''Knut Hamsun: reisen til Hitler'' fra 2014 dokumenterer Hamsuns jødehat.

====Rolf Jacobsen====
[[Rolf Jacobsen]] var fra januar 1941 redaktør i ''[[Kongsvinger Arbeiderblad]]'' (kalt ''Glåmdalen'' fra 1943) der han skrev rasistiske og antisemittiske lederartikler. I 1944 skrev Jacobsen at krigen føres mot verdenskapitalismen og jødene som «ser sin stilling truet av et samlet Europa». Jacobsen hadde i 1934 vært i Berlin og der sett Hitler, Goebbels og parader med [[SS]] og [[Sturmabteilung|SA]] på [[Unter den Linden]]. Jacobsen ble ved [[landssvikoppgjøret]] etter krigen dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av rettigheter.<ref name="Dingstad" />
{{sitat|Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten. De som har tolerert en verden hvor millioner har sultet mens jorda har bugnet av overflod, hvor arbeidsløshet og nød har bodd vegg i vegg med fråtseri og raffinert luksus, med moralsk forsumpning og systematisk fordummelse av folkene, har ingen grunn til å skrike opp over dramaets slutning.|[[Rolf Jacobsen]] (''[[Glåmdalen (avis)|Glåmdalen]]'', 27. desember 1943)<ref name="Dingstad" />}}

====Alf Larsen====
Idéhistorikeren [[Jan-Erik Ebbestad Hansen]] har i sin bok ''En antisemitt trer frem'' (2018) kalt [[Alf Larsen]] «norsk litteraturs største antisemitt».<ref>[https://www.lmd.no/2018/06/antisemittisme-antroposofi-og-andenes-makt/ Espen Grønlie:  «Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt», ''Le Monde diplomatique'']</ref> Han tenkte på [[aforisme]]samlingen ''Jødeproblemet'' som ikke ble utgitt.<ref>{{Cite news|title=En norsk antisemitt trer fram|last=Dahl|first=Hans Fredrik|date=18. oktober 2009|work=Dagbladet|pages=48}}</ref> Dette upubliserte verket ble til i 1950-årene, og Larsen gir uttrykk for forståelse for [[Hitler]]s [[jødeforfølgelse]]r og bagatelliserer [[holocaust]]. «''Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden'',» skrev Larsen blant annet. Ebbestad-Hansen skriver at Larsen var kritisk til [[nazisme|nazistisk ideologi]] og til [[Vidkun Quisling]].<ref>Jan Erik Ebbestad-Hansen: Om antisemittismens vesen. ''Klassekampen'', 23. mars 2017.</ref> Larsen anså den [[den tyske okkupasjon av Norge|tyske okkupasjonen]] for en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og at de samfunnstoppene som satt på [[Grini]], fikk som fortjent. Verre syntes han det ville være om [[Haakon VII|kongen]] og regjeringen kom tilbake.<ref>[https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/dO4rLO/forfatteren-alf-larsen-og-aeresretten «Forfatteren Alf Larsen og Æresretten»] ''[[Verdens Gang]]'' 29. mars 2019</ref> 

Alf Larsens antisemittisme tiltok og ble etterhvert dominerende i hans politiske syn. Han var etter andre verdenskrig en ledende antisemitt i Norge: Han uttrykte seg skeptisk til tall og vitneskildringer om [[holocaust]]. Larsen benektet ikke at det fantes gasskamre og at jøder ble forfulgt, men mente at jødene selv var skyld i forfølgelsen og tilintetgjørelsen. Larsen mente at Hitler og hans folk med rette skar alle jøder over en kam, og Larsen gikk langt i å rettferdiggjøre folkemordet. Larsen beskrev den stereotype jøde med utgangspunkt i handelsmannen Leib Sachnowitz i Larvik. Sachnowitz og Larsen drev fra slutten av 1920-tallet antikvitetshandel sammen. Sachnowitz ble drept i Auschwitz i desember 1942 og Larsen mente i praksis at Sachnowitz fikk som fortjent. Sønnen [[Herman Sachnowitz]] overlevde.<ref name="Dingstad" />

====Marta Steinsvik====
Forfatteren [[Marta Steinsvik]] var en av 1920-årenes mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte ''[[Sions vises protokoller]]'' lenge etter at det var påvist som [[forfalskning]]. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var [[Jøder|jødenes]] destruktive innflytelse og deres forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «[[jødeparagrafen]]» i [[den norske grunnloven]].<ref>Strømmen, Øyvind: [http://oyvindstrommen.be/2012/04/25/galtungs-galskap/ Galtungs galskap] {{Wayback|url=http://oyvindstrommen.be/2012/04/25/galtungs-galskap/ |date=20120427211651 }}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/sorlandet/oppkaller-gate-etter-antisemitt-1.14502232|tittel=Oppkaller gate etter antisemitt|besøksdato=2019-04-05|forfattere=|dato=2019-04-04|fornavn=Heather Ørbeck|etternavn=Eliassen|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=– Hun var en av de mest hatefulle propagandistene vi hadde på 20-tallet, sier forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, og nestleder i Antirasistisk Senter, Ervin Kohn.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Marta den ustoppelige|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Eriksen|fornavn=Trond Berg|dato=15. januar 2012|side=|sitat=Ideologisk sett var hun et elskelig og hyperenergisk virrehode, som blant annet var en av de mest aktive antisemitter i Norge på 1920-tallet. Hun forsvarte det autentiske ved Zion Vises Protokoller lenge etter at de var avvist som falskneri. Hun holdt talløse foredrag om jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme og ville gjenoppvekke paragrafene i Grunnloven av 1814 som utestenger jøder og jesuitter fra riket.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.klassekampen.no/article/20170323/ARTICLE/170329779|tittel=Om antisemittismens vesen|besøksdato=2019-04-05|forfattere=Jan-Erik Ebbestad Hansen|dato=23. mars 2017|verk=Klassekampen|forlag=|sitat=En av de ledende norske antisemittene i mellomkrigstiden, Marta Steinsvik, var avgjørende påvirket av Rudolf Steiner.}}</ref> Steinsvik hevdet at jødene sto bak samtlige revolusjoner, fra [[den franske revolusjon]] til [[den russiske revolusjon|den russiske i 1917]].<ref>Simonsen, Kjetil Braut: En antisemittisk multiplikator. ''Morgenbladet'', 20. januar 2012, s. 21. «...i Aftenposten 6. mai 1925. Her hevdet hun at samtlige revolusjoner – fra den franske revolusjon til den russiske bolsjevikrevolusjonen i 1917 – var frembrakt av et «jødisk komplott», at jødene stod bak første verdenskrig og at de styrte verdenskapitalen og verdenspressen. Motivet var ifølge Steinsvik en streben etter verdensherredømme – drømmen om at jødene en gang kunne «herske over alle de andre jordens nationer.»»</ref>

=== Avvisningen av jøder i Norge ===
{{Utdypende artikkel|Jøder i Norge|Jødeparagrafen}}
Kong [[Christian Vs Norske Lov]] av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, [[tater]]e og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:
:''Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.''
::''1 Art.  Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.''
::''2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede [[riksdaler|Rixdaler]].''

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte [[jødeparagrafen]] i den selvstendige, norske [[Norges grunnlov|grunnloven]] av 1814, der også [[jesuitt]]er og munkeordener var utestengt fra riket.
:''§ 2.''
:''Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.''

Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne for «jødeparagrafen», men de tyngste [[intellektuell]]e som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren [[Håkon Harket]]. Ifølge Harket var ikke paragrafen religiøst begrunnet, i stedet var det intoleranse basert på [[opplysningstiden]]s religionskritikk, som førte til at jødene eksplisitt ble nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.<ref>''[[Morgenbladet]]'' 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok ''Paragrafen''). Det var ikke trangsynte bønder, men [[Eidsvoll]]s sprenglærde superstjerner som fikk jødene utestengt fra Norge i 1814, skriver Håkon Harket i sin nye bok. …  Et element som blir svært tydelig i arkivmaterialet, er at saken ikke handler om videreføring av gamle religiøse forestillinger. Dette handler om opplysningens tankegods. Og det er virkelig tankevekkende hvordan det beste og verste i denne grunnloven er så nær hverandre og stammer fra samme kilder, hvor det mest opplagte er arven fra Voltaire.»</ref> Prestene [[Jonas Rein]], [[Hans Midelfart]] og [[Peter Hount]] talte mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.<ref>Stavanger aftenblad 26.04.2014.</ref><ref name="Ulrik">{{Kilde artikkel|tittel=Tidligere § 2 fjerde punktum|publikasjon=Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020|url=https://doi.org/10.18261/9788215054179-2021-009|dato=2021|forfattere=Ulrik Sverdrup-Thygeson}}</ref> 

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.<ref>{{Kilde bok|tittel = Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen"|etternavn = Ulvund|fornavn = Frode|utgiver = Scandinavian Academic Press|år = 2014|isbn = ISBN9788230401187|utgivelsessted = Oslo|sider = 141 ff.|kapittel = }}</ref> Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.<ref>{{Kilde www|url=https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/nei-munch-var-ikkje-den-forste|tittel=Nei, Munch var ikkje den første|besøksdato=2019-07-04|dato=2019-05-16|fornavn=Gunnar|etternavn=Wiederstrøm|språk=nb|verk=morgenbladet.no}}</ref><ref>Ulvund, Frode: Glogaus plass? ''Bergens Tidende'', 11. august 2014, s 29.</ref>

Til tross for ordet ''fremdeles'', innebar bestemmelsen i Grunnloven av 1814 den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i [[Bergen]]. Folketellingen av 1801 avdekker at det i [[Oslo|Christiania]] var bosatt tre personer med fornavnet ''Baruch'', som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren [[Henrik Wergeland]]. Hans far, [[Nikolai Wergeland]], hadde på Eidsvoll støttet innføring av jødeparagrafen.<ref name=NRK02052014>[http://www.nrk.no/kultur/gir-falsen-ansvar-for-jodeparagraf-1.11696404 «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven»], artikkel hos NRK 2. mai 2014</ref>

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Norge fikk en [[Norsk innvandringspolitikk#Historie|ny fremmedlov i 1915]]. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter [[første verdenskrig]], der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 53-54.</ref>

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.<ref>[[#refJohansen2005|Johansen (2005)]] s. 31-33.</ref>

===Holocaust i Norge===
{{utdypende|Holocaust i Norge}}
[[Fil:Reichsführerschule der NSDAP Geschäftsstelle Schellingstraße 50 (?) München SS Schutzstaffel members c. 1932 Hitler Heinrich Himmler Kurt Kühme Adolf Egeberg jr etc National Archives NARA Unrestricted No known copyright 242-HF.jpg|thumb|Journalisten og antisemitten [[Adolf Egeberg jr.]] (1909–1972) som «fører» i det vesle [[Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti]] på kurs med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[Heinrich Himmler|Himmler]] i München 1932. Egebeberg står på kne, med egenkomponert uniform og hakekorsbind, til høyre i første rekke. {{Byline|[[National Archives and Records Administration|NARA]]}}]]
Ved innledningen til andre verdenskrig var det rundt {{formatnum:2100}} jøder i Norge. Under den tyske okkupasjonen av [[Norge under andre verdenskrig]] ble over 770 deportert jøder til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall av disse overlevde deportasjonen fra Norge. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av vanlig norsk politi med bistand av [[Hirden]] og [[Germanske-SS Norge]]. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av [[Nasjonal Samling|NS]]-regimet og i mange tilfeller solgt billig til [[frontkjemper]]e og NS-medlemmer. I ettertid har det lenge vært diskutert og forsket på hvorfor deportasjonene fra Norge var så lett å gjennomføre blant annet hvilken rolle mulig antisemittisme hadde. [[Oddvar Høidal]] konkluderte, blant annet ved sammenligning med Danmark, med at kollaboratørstyret og dets antisemittisme var avgjørende for den store andelen norske jøder som ble deportert. De ledende personene i NS fremmet en ekstrem antisemittisme begrunnet i konspirasjonsteori og NS-regimet tok egne initiativ til antijødiske tiltak.<ref name="Simonsen2017" />

Det norske fascistpartiet [[Nasjonal Samling]] (NS) hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt og antisemittisme var ikke et dominerende trekk ved NS før krigen. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren [[Halldis Neegaard Østbye]].<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.13-15.</ref>

===Omtale av antisemittismen===
En kartlegging (fra 2014) av lærbøker for grunnskole og [[videregående skole]] viser at antisemittisme i noen grad forekommer som tema i historiebøker (samt i religionskunnskap) mens begrepet er fraværende i lærebøker i samfunnsfag. Antisemittisme knyttes i bøkene særlig til holocaust og til Tyskland. Lærebøkene er mest opptatt av Hitlers personlige antisemittisme, og om i hvilken grad denne hadde opphav i Hitlers unge år i Wien.<ref name="Syse" />