Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

===Lederne===

==== Goldensohn-interjvuene ====
Den amerikanske legen [[Leon Goldensohn]] intervjuet 19 tiltalte og 14 vitner i Nürnberg første halvår 1946. Intervjuene dokumenterer de tiltaltes strategier for å forsvare seg. De tiltalte forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser.<ref>Neitzel, S. (2008): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Conducted by Leon Goldensohn. ''War in History'', 15(2), 241-243.</ref> [[Rudolf Höß]] forklarte at Himmler hadde fortalt ham tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne. Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse. Höß' kone syntes det var forferdelig, men slo seg til ro med Himmlers forklaring. Höß uttalte at han selv aldri drepte noen og han passet på at vokterne ikke var brutale mot fangene. [[Albert Speer]] nektet å snakke med Goldensohn. [[Göring]] snakket villig og uttalte at rasepolitikken var tilfeldig og uviktig, ifølge Göring ble rasepolitikken viktig da en fanatisk fraksjon fikk stor makt.<ref>Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkt. ''Aftenposten'', 11. oktober 2004. https://www.aftenposten.no/kultur/i/yEPgK/hvordan-nazilederne-tenkte</ref> Goldensohn intervjuet Ohlendorf og konkluderte med at Ohlendorf var uten skyldfølelse og hadde ren eller tom samvittighet.<ref>Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. ''Loy. LA Int'l & Comp. L. Rev.,'' 39, 95. «Dr. Leon Goldensohn, one of the Nuremberg psychiatrists who interviewed Ohlendorf concluded that he was remorseless and his “conscience, if it can be called such, is clean as a whistle and as empty”»</ref>

==== Andre psykologiske undersøkelser ====
I forbindelse med rettssakene i Nürnberg ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en [[psykolog]]. Blant annet ble de testet med Wechsler–Bellevue Intelligence Scale, [[Rorschach-metoden|Rorschach-testen]] og andre tester. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men [[Rudolf Hess]] og [[Joachim von Ribbentrop]] ble vurdert som svært forstyrrede personer. [[Hjalmar Schacht]] og [[Baldur von Schirach]] ble beskrevet som sunne og velintegrerte personer. Dönitz, Frick, Ley, [[Erich Raeder]] og Streicher ble ikke undersøkte eller dokumentene er tapt.<ref name="Greiner">{{Kilde artikkel|tittel=Psychopaths at nuremberg? A rorschach analysis of the records of the Nazi war criminals|publikasjon=Journal of Clinical Psychology|doi=10.1002/1097-4679(199405)50:33.0.CO;2-M|url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1002/1097-4679%28199405%2950%3A3%3C415%3A%3AAID-JCLP2270500313%3E3.0.CO%3B2-M|dato=1994|fornavn=Nadine|etternavn=Greiner|etternavn2=Nunno|fornavn2=Vincent J.|serie=3|språk=en|bind=50|sider=415–429|issn=1097-4679|besøksdato=2020-05-17}}</ref><ref name="Goldberg">Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. ''International Journal of Psychotherapy'', 7(3), 265-278.</ref>

[[Arthur Seyss-Inquart]] oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel [[Ernst Kaltenbrunner]] som skåret lavest (113) blant de som ble testet.<ref>Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). [https://doi.org/10.1207/s15327752jpa5301_10 Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices]. ''Journal of Personality Assessment'', 53(1), 85-99.</ref> De psykologiske profilene for Kaltenbrunner og [[Fritz Sauckel]] beskrives som ordinære, mens Rudolf Hess beskrives som paranoid med til dels bisarre vrangforestillinger. Da Hess ble konfronterte med tiltale og bevis svarte han at han ikke husket og i Nürnberg ble utilregnelighet vurdert som en mulighet for Hess. [[Hans Frank]] blir beskrevet som en komplisert og forstyrret personlighet med kyniske eller antisosiale trekk.<ref>Zillmer, E. A., Harrower, M., Ritzler, B. A., & Archer, R. P. (2013). ''The quest for the Nazi personality: A psychological investigation of Nazi war criminals.'' Routledge.</ref>{{rp|11}}

En ny gjennomgang av Rorschach-materialet i 1994 konkluderte med mindre forekomst av [[dyssosial personlighetsforstyrrelse]] enn blant innsatte med denne diagnosen. Ifølge denne analysen er det lite narsissisme i materialet fra Nürnberg.<ref name="Greiner" /> Ifølge Brunner gjennomgikk alle 22 tiltalte disse testene. Det har i ettertid hvert en lang debatt om Rorschach-testene var holdbare utført under disse spesielle forholdene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=“Oh Those Crazy Cards Again”: A History of the Debate on the Nazi Rorschachs, 1946–2001|publikasjon=Political Psychology|doi=10.1111/0162-895X.00237|url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/0162-895X.00237|dato=2001|forfattere=|fornavn=José|etternavn=Brunner|via=|serie=2|språk=en|bind=22|hefte=|sider=233–261|issn=1467-9221|besøksdato=2020-05-17|sitat=This essay provides a critical history of the debate on the Rorschach Inkblot Tests administered to 22 leading figures of the Third Reich who were imprisoned in Nuremberg in 1945–1946. This debate occurred in two stages. The question at the heart of the first stage was whether the Nazi leaders were sane or psychopaths. Despite a strong disagreement concerning the use of these diagnostic labels, there was a surprisingly broad agreement on the actual substance of the discrepant diagnoses. Divisions of opinion, however, arose from political dissension in two areas: the nature of liberal democracies and authoritarian regimes, and the possibility of trust in any political leadership. The second stage was marked by an ideology of convergence aimed at establishing a consensual “scientific truth” on the Nazi Rorschachs.}}</ref>

Eichmann ble undersøkt av en mange israelske [[psykiater]]e før rettssaken i Jerusalem uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann tvert imot var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie.<ref name="Goldberg" />

==== Ved rettsoppgjøret ====
I rettsoppgjør brydde nazilederne seg lite om regimets forbrytelser. [[Hermann Göring]] mente jødene var for fremmede til å bli værende i Tyskland. [[Alfred Rosenberg]] sa at jødene «spyttet på tysk kultur». [[Joachim von Ribbentrop]] skyldte holocaust på jøder som trakk i trådene i USA. [[Walter Funk]] mente russerne gjorde mye verre ting da de inntok Pommern enn de tyskerne noen gang gjorde i Russland. Otto Ohlendorf innrømte at hans Einsatzgruppe hadde avlivet {{formatnum:90000}} jøder og insisterte på at de alliertes behandling av tyskerne var minst like ille som skytingen av jødene.<ref name="Goda" />