Redigerer Angevinriket (avsnitt)

=== Felttog på De britiske øyer og tilbake til Frankrike ===
Etter at Normandie og Anjou var tapt måtte Johan gjøre sitt styre på Storbritannia ubestridt. Han angrep sørlige Wales i [[1208]], skotske grensen i [[1209]], Irland i [[1210]] og nordlige Wales i [[1211]]. Disse felttogene ble ofte møtt med suksess, og Johan samlet deretter alle de ressurser han kunne samle for å finansiere et stort felttog i Frankrike. Beskatningen av [[jødene]] genererte på kort sikt en økning i inntektene. Samtidig tok han alle eiendommene til kirken, men det førte til at han ble bannlyst.

I 1212 var Johan klar til å invadere Frankrike, men et opprør i Wales tvang ham til å utsette planene, og deretter ble situasjonen forverret ved at misfornøyde baroner i England gjorde opprør. Samtidig forberedte Filip II August på å invadere England, men hans flåte ble ødelagt av [[William Longespée, 3. jarl av Salisbury|William Longespée]], jarlen av Salisbury, mens den lå oppankret i [[Damme]]. Da Johan fikk nyhetene om det franske nederlaget ga han ordre om at alle de styrkene som lå i beredskap for forsvaret av England til å seile til Poitou. Han gikk i land i [[La Rochelle]] i [[1214]] og ble da alliert med Renaud de Dammartin, prins [[Fernando av Portugal]], greve av Flandern, og selvfølgelig Otto IV. Planen var at hans allierte skulle angripe nordøstlige Frankrike mens han selv skulle angripe fra sørvest. Johan dro til Gascogne og forsøkte å installere seg selv i [[Agens (sted i Gascogne)|Agens]], men ble slått tilbake. I motsetningen til Normandie hadde Filip II August aldri angrepet Poitou som kunne hadde byttet side. For å kunne angripe Paris fra England var det langt lettere å gå gjennom Normandie enn gjennom sørvest og kong Filip II August konsentrerte derfor sine styrker der.

Sverdet svingte to veger ettersom det var langt enklere for Filip II August å invadere England fra Normandie. Som en konsekvens ble Poitou etterlatt uten en sterk kongelig og militær tilstedeværelse. Johan forlovet sin datter Joan til Hugo X av Lusignan og overga [[Saintonge]] og øya [[Oléron]] foruten også muligheter av ytterligere besittelser i Touraine og Anjou. Dette var en stor gevinst for huset Lusignan som Johan overga for å få dem som allierte.<ref>''The Angevin Empire'', side 106: «I en rapport sendt tilbake til England skrev han triumferende at hans suksess hadde fått dem til å underkaste seg. Hva dette faktisk betydde var at han arrangerte en forlovelse mellom sin datter Joan og Hugo av Lusignans sønn, også kalt Hugo, og skjenket dem Saintes, Saintonge, og Oléron inntil en del endelige anskaffelser i Anjou og Touraine kunne bli arrangert. Noe til underkastelse! I virkeligheten hadde Lusignanene blitt overtalt til å bytte side og hadde fått en høy pris tilbake, inkludert varetekten av Joan.»</ref>

[[Pierre I av Bretagne|Pierre I]] var hertug av Bretagne på denne tiden. Han var lojal til Frankrikes konge, men hans krav på å herske over Bretagne var svak. [[Eleanora av Bretagne]] hadde et sterkere krav da hun var søster av den avdøde Arthur. Johan hadde tatt henne til fange og benyttet henne som pressmiddel mot Pierre på den ene siden samtidig som han tilbød ham [[Richmond (North Yorkshire)|Richmond]] i England på den andre siden. Pierre I avslo å endre allianse, og selv ikke at hans bror [[Robert III av Dreux]], som ble tatt til fange i nærheten av [[Nantes]], fikk ham til endre sin stilling.

[[Fil:Bataille_de_Bouvines_gagnee_par_Philippe_Auguste.jpg|thumb|right|Filip II August seiret ved Bouvines.]]
Johan gikk inn i Angers og erobret den nybygde festningen ved [[Roche-au-Moine]], men Filip II Augusts sønn prins [[Ludvig VIII av Frankrike|Ludvig]] dro i all hast fra Chinon og tok festningen tilbake ved å tvinge Johan til trekke seg tilbake. Selv om dette var et tilbakeslag hadde Johan i det minste gjort jobben for hans allierte enklere ved å skille franskmennenes hær, men i det avgjørende [[slaget ved Bouvines]] den [[27. juli]] [[1214]] var det isteden kong Filip II August som vant en overveldende seier over Johans allierte.

* Fernando av Portugal ble tatt til fange
* Otto IV ble nær tatt til fange. Hans stilling i Tyskland falt sammen da han ble veltet av sønnen til keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]], [[Filip av Schwaben]], som var alliert med Filip II August.
* Renaud de Dammartin ble tatt til fange og satt fengslet resten av livet inntil han begikk selvmord.
* William Longespée, som hadde ledet de engelske styrkene, ble også tatt til fange, og siden utvekslet med Robert III av Dreux. Sistnevntes far [[Robert III av Dreux|Robert II]] hadde også kjempet i slaget.

Johan var beseiret, økonomien til kongedømmet England var gått konkurs, og målt opp mot sin bror Rikard I og sin far Henrik II var han en fiasko. Alle de pengene han hadde samlet og av all den makt som han brukt hadde ført til ingenting, og hans allierte var enten døde eller tatt til fange.