Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

====Slaget ved Kursk====
{{Utdypende|slaget ved Kursk}}
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen [[Kharkov]] blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk [[Erich von Manstein]] gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 441–442</ref>

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved [[Kursk]]. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.<ref>Davies 2008, s. 126–127</ref>

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10&nbsp;000 artillerienheter og 900&nbsp;000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1&nbsp;800&nbsp;000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20&nbsp;000 artillerienheter og 2100 fly.<ref>Roberts 2010, s. 406</ref> Dette gjorde at [[slaget ved Kursk]] ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,<ref>Beevor 2012, s. 512</ref> men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved [[Prokhorovka]] møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.<ref>Davies 2008, s. 128</ref>

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.<ref>Davies 2008, s. 130</ref> Kharkov ble gjenerobret samme høst,<ref>Beevor 2012, s. 525</ref> og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved [[Korsun-Sjevtsjenkivskyj|Korsun]] ved [[Dnepr]]. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt [[Narva]], noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.<ref>Roberts 2010, s. 510–512</ref>