Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

=== Moderne gjenoppdagelse ===
Som en del av et større prosjekt for å finne vrak i Solentstredet foretok dykkerforbundet British Sub-Aqua Clubs («Britiske Sportsdykkerforbund») ved Southsea-avdelingen de første søk fra 1965, ledet av historikeren, journalisten og amatørdykkeren [[Alexander McKee (forfatter)|Alexander McKee]]. En annen gruppe med støtte fra Committee for Nautical Archaeology i London, ledet av [[orlogskaptein]] Alan Bax fra Royal Navy innledet også søk. Til å begynne med hadde de to gruppene ulike ideer om hvor vraket skulle ligge, men forente til slutt sine anstrengelser. I februar 1966 ble et sjøkart fra 1841 funnet, hvor «Mary Rose» og flere andre vrak var markert. Det viste seg at posisjonen falt sammen med en grøft på havbunnen McKees gruppe hadde lokalisert, og som var den ene av de to grøfter strømmen hadde gravd, så man kunne fastslå en posisjon på elleve meters dybde ved ebbe. Dykkingene startet i 1966 og en [[sonar]]undersøkelse foretatt av Harold Edgerton i 1967-68 avslørte en begravd gjenstand. I 1970 ble løsgods fra skipet funnet og den 5. mai 1971 ble en del av skroget avdekket som et resultat av vinterstormer.<ref>Marsden (2003), s. 30-34; Rule (1983), s. 47-54.</ref>

Et stort problem for gruppen var at vrak i Storbritannia ikke hadde juridisk beskyttelse mot plyndring. Ifølge loven var sunkne skip [[løsøre]], ettersom de en gang hadde vært rørlige gjenstander, og dermed tilfalt den som berget dem først. Den britiske loven fra 1894, ''Merchant Shipping Act'', bestemte at alle gjenstander hentet opp fra et vrak skulle bortauksjoneres for dekning av omkostningene ved bergingen, så det var ikke mulig å hindre noen fra å «stjele» vraket for å oppnå økonomisk gevinst. Problemet ble forsøkt løst med en forening, Mary Rose Committee (Mary Rose-komiteen) med formål om å finne, utgrave, berge og bevare for all fremtid rester av skipet «Mary Rose» som kan være av historisk eller arkeologisk interesse.<ref>Marsden (2003), s. 32-33; opprinnelig sitat: "to find, excafate, raise and preserve for all time such remains of the ship «Mary Rose» as may be of historical or acheological interest", Rule (1983), s. 54.</ref>

For å avskrekke uvedkommende fra å trenge seg inn på undervannsområdet sørget komiteen for å lease den del av havbunnen hvor vraket lå. Det var en juridisk manøver som kunne ha vært vanskelig å forsvare om spørsmålet var vurdert av en domstol. Kombinerte med omfattende hemmeligholdelse av vrakets eksakte posisjon unngikk komiteen innblanding fra lykkeriddere. Først med innføringen av loven som beskyttelse av historiske vrak, ''Protection of Wrecks Act'' fra 5. februar 1973 kunne «Mary Rose» tre inn i den nasjonale historiske arv og dermed få lovmessig beskyttelse mot ren kommersiell berging. Likevel hadde det vært fare for at noen med begrunnelse i den daværende bergingsloven kunne tvinge prosjektet omkring «Mary Rose» til å bortauksjonere «personlige» effekter som sjømannskister, klær og kjøkkenredskaper til høystbydende i flere år etter den nye loven trådte i kraft.<ref>Rule (1983), s. 54-56.</ref>

==== Kartlegging og utgravning ====
Da vraket var funnet, ble prosjektet deretter kjent for offentligheten slik at det kom medieoppmerksomhet, som bidro til at det kom inn donasjoner i form av både kontante midler og utrustning, først og fremst fra private kilder. I 1974 ble Mary Rose-komiteen utvidet med representanter fra [[National Maritime Museum]], [[Royal Navy]], [[BBC]] og flere lokale organisasjoner. Samme år fikk prosjektet offisiell støtte fra [[Charles, prins av Wales|prins Charles]], som selv deltok i dykking på vraket, noe som ga større oppmerksomhet og flere donasjoner.<ref>Marsden (2003), s. 35.</ref> Mary Rose-komiteen ble registrert som stiftelse i 1974 og fikk tillatelse fra de britiske myndighetene til å starte utgravning med etterfølgende berging.<ref>Rule (1983), s. 67.</ref>

I 1978 hadde de innledende utgravningene fastslått at det var tale om et begrenset område med en intakt skipsstruktur med lengderetningen liggende nesten rett nord, med en helning på knapt 60 grader mot [[styrbord]] og med forstavnen noe lavere i havbunnen enn akterstavnen. Det var nå tilstrekkelig informasjon for å starte en total og moderne arkeologisk utgraving av skipet. For å gjøre dette måtte de beskyttende lag av leire og slam fjernes. Utgravningen måtte avsluttes innenfor en tidsramme på få år og skipsskroget berges for å bevare «Mary Rose» så snart det var blottstilt. For første gang støtte man på de praktiske vanskeligheter om å heve, konservere og forberede skroget for offentlig utstilling.<ref>Rule (1983), s. 72.</ref>

For å håndtere det kompliserte og kostbare prosjektet ble en ny organisasjon dannet i 1979, der den eldre Mary Rose-komiteen ble erstattet av [[fond]]et ''«Mary Rose Trust»'' (Mary Rose-stiftelsen). Samme år ble den tolv meter lange [[katamaran]]en «Roger Greenville» som hadde vært benyttet siden 1971, erstattet med et nytt dykkerskip, bergningsskipet «Sleipner», som hadde vært dykkerskip i [[Sverige]] for bergingen av [[regalskip]]et [[«Vasa» (skip)|«Vasa»]]. Størrelsen på arbeidstaben som først var på tolv frivillige som arbeidet fire måneder om året, ble øket til over 50 personer som arbeidet nesten døgnet rundt i ni måneder av året. Dertil deltok over 500 frivillige som dykkere mens en landbasert laboratoriestab på omtrent 70 personer arbeidet med konservering.<ref>Marsden (2003), s. 40.41; Rule (1983), s. 59, 73-76.</ref> I fire dykkersoner fra 1979 til 1982 var det over 22&nbsp;000 dykkertimer ved vrakstedet, tilsammen 11,8 år.<ref>Rule (1983), s. 220.</ref>