Redigerer William McKinley (avsnitt)

== Begravelse, æresbevisninger og ettermæle ==
=== Bisettelse og gravsted ===
[[Fil:McKinley Capitol casket.jpg|mini|McKinleys kiste bæres inn i Kongressbygningen.]]

Ifølge Gould «opplevde nasjonen en bølge av oppriktig sorg ved nyheten om McKinleys bortgang».<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], 252.</ref> Kisten ble fraktet med tog til Washington, hvor den først stod i Det hvite hus, deretter i Kongressbygningen, før den ble fraktet til Canton. Rundt 100&nbsp;000 mennesker ventet opptil timevis i regnværet for å se den åpne kisten i Kongressbygningen. Like mange gjorde det i samme i Canton den 18. september. Dagen etter ble McKinley begravet fra metodistkirken i Canton.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 402–403.</ref>

Mange forventet at Ida McKinley ikke ville overleve ektemannen særlig lenge. En venn av familien sa idet William McKinley lå døende, at de burde være forberedt på en dobbel begravelse. Det skjedde ikke; førstedamen fulgte kisten på toget, men var for svak til å stille i bisettelsen. Hun ble værende i Canton resten av sitt liv, og døde den 26. mai 1907, 59 år gammel.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 348.</ref> Hun døde bare noen måneder før det store gravminnet i marmor over ektemannen ble avduket av president Roosevelt. William og Ida McKinley er gravlagt der sammen med sine to døtre, på en ås med utsikt over Canton.<ref>[[#McElroy|McElroy (1996)]], s. 189–193 og [[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 406.</ref>

=== Æresbevisninger ===
[[File:500 USD note; series of 1934; obverse.jpg|mini|McKinley på 500-dollarseddelen utstedt mellom 1928 og 1934.]]

Det finnes et monument over McKinley på fødestedet hans i Niles. Mange minnesmerker, organisasjoner, institusjoner, skoler, biblioteker og gater har fått navn etter ham, og det finnes statuer av ham i en rekke delstater. [[McKinley County]] i [[New Mexico]] ble oppkalt etter ham mens han var president. Året etter hans død, ble det brukt nesten en million dollar av private bidrag og offentlige fond til å reise minnesmerker over McKinley.<ref>[[#Olcott|Olcott (1916)]], s. 388.</ref> De mange store minnesmerkene som ble reist i Ohio, gjenspeiler datidens forventning om at han skulle regnes blant USAs fremste presidenter gjennom tidene, mener biograf Kevin Phillips.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 161.</ref>

[[Denali]] i midtre [[Alaska]] er Nord-Amerikas høyeste punkt; en entusiastisk gullgraver døpte fjellet Mount McKinley etter at McKinley vant den republikanske presidentnominasjonen i 1896. I 1917 gjorde myndighetene navnet offisielt for å hedre den avdøde presidenten. Fjellet fikk tilbake sitt opprinnelige navn på delstatsnivå i 1975 og på føderalt nivå i 2015.<ref>[[#McElroy|McElroy (1996)]], s. 189 og [[#Davis|Davis (2015)]].</ref>

=== Ettermæle ===
[[File:Harriet Anderson Stubbs Murphy - William McKinley - Google Art Project.jpg|thumb|upright|Det offisielle portrettet av president William McKinley.]]

Biograf H. Wayne Morgan bemerker at McKinley døde som den mest folkekjære presidenten i USAs historie.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 404.</ref> Minnet om ham ble imidlertid raskt overskygget av Theodore Roosevelt, hvis personlighet, lederstil og politikk omformet presidentembedet i langt større grad. Allerede i 1920 mener biograf Lewis L. Gould at McKinley-regjeringen ikke ble husket som mer enn «en middelmådig forløper til vigøren og energien hos Theodore Roosevelt».<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 252.</ref> I historikernes rangeringer av amerikanske presidenter blir han ofte plassert på midten, som regel i følge med samtidige som Hayes og Cleveland.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 252 og [[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 648–649.</ref> Morgan tror at mange historikere ikke rangerer McKinley høyere fordi de mener at han fulgte opinionen mer enn å lede den, og fordi forventningene til presidentembedet har endret seg.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 472.</ref>

Biograf Kevin Phillips mener at McKinleys lave rangering er ufortjent, og at han burde rangeres rett etter de største presidentene, som [[George Washington]] og Abraham Lincoln. Han peker på hvordan McKinley lyktes i å bygge en velgerbase som holdt republikanerne ved makten i nært en generasjon. Phillips mener at en del av arven etter McKinley var de mennene han oppnevnte i sin regjering og stab, som dominerte Det republikanske parti i 25 år etter hans død. Blant disse var Cortelyou, som hadde tre ministerposter under Roosevelt, og Dawes, som ble visepresident under [[Calvin Coolidge]]. Day ble oppnevnt til høyesterettsdommer av Roosevelt, mens [[William Howard Taft]], som McKinley utnevnte til generalguvernør på Filippinene, etterfulgte Roosevelt som president.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 156–157 og 163–164.</ref>

Det er bred enighet blant historikerne om at McKinley markerer et skille mellom to epoker i amerikansk politisk historie, kalt de tredje og fjerde partisystemene, eventuelt den forgylte æraen og den progressive æraen.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278–279, [[#Rauchway|Rauchway (2005)]], s. 235–256 og [[#Nice|Nice (1984)]], s. 448.</ref> Historiker Daniel P. Klinghard mener at McKinleys regi over sin egen valgkamp i 1896 frigjorde presidenten fra partiprogrammet og lot ham fremstå som folkets representant.<ref>[[#Klinghard|Klinghard (2005)]], s. 736–760.</ref> [[Karl Rove]] mener at McKinley var hovedmannen bak skiftene i velgermønstre på 1900-tallet. På den andre siden betviler historikere som David Mayhew og Eric Rauchway at presidentvalget i 1896 var epokegjørende, og dermed at McKinley kan tillegges æren for et slikt skifte.<ref>[[#Rauchway|Rauchway (2005)]], s. 242–244.</ref> McKinley anses ofte som et vendepunkt i utviklingen fra den kongressdominerte politikken til et mektigere presidentembede, men historiker Michael J. Korzi påpeker at denne utviklingen skjedde over flere tiår.<ref>[[#Korzi|Korzi (2004)]], s. 281.</ref>

En omstridt side av McKinleys presidentperiode er imperialismen og ekspansjonen. Unntatt Filippinene, som ble uavhengige i 1946, har USA beholdt de besittelsene som ble ervervet under McKinley.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 154.</ref> Historikerne anser ofte krigsbyttet etter den spansk-amerikanske krigen som begynnelsen på den amerikanske imperialismen.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278, [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 99 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 148–150.</ref> Slaget om Cuba kan, ifølge historiker [[Hans Olav Lahlum]], forstås «som en endelig fastslåing av [[Monroe-doktrinen]] og USAs hegemoni på det amerikanske kontinentet».<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278.</ref> Lahlum og Jarle Simensen påpeker at ervervelsene under McKinley ikke var tale om kolonistyre etter europeisk mønster, men heller et «uformelt imperium» for å utøve innflytelse.<ref>[[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 149.</ref> I tillegg til USAs strategiske interesser mener Morgan at McKinleys kamp mot det spanske kolonistyret må forstås på bakgrunn av cubanernes og filippinernes humanitære situasjon.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 468.</ref>