Redigerer Vestfronten (første verdenskrig) (avsnitt)

===De siste allierte offensivene===
{{utdypende|Hundredagersoffensiven}}
[[Fil:Western front 1918 allied.jpg|right|thumb|280px|Kart over de siste allierte offensivene, 1918]]
I juli satte Foch i gang en [[Det andre slaget ved Marne|offensiv]] mot Marnelinjen som var blitt skapt under tyske angrep, og i august var denne linjen eliminert. En [[Slaget ved Amiens|annen stor offensiv]] ble satt i gang to dager etter den første, og denne endte opp ved [[Amiens]] i nord. Dette angrepet involverte både franske og britiske soldater, men det ble frontet av soldater fra Australia og Canada som fikk støtte av 600 stridsvogner og 800 fly.

Angrepet var meget vellykket, og [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]] skulle navngi den 8. august som «den tyske hærs svarte dag». På kun sju timer hadde man avansert 12&nbsp;km. Mens fronten til den britiske fjerde armé avanserte 14&nbsp;km og stilnet der hvor tyske styrker greide å holde dem tilbake, tok den franske fjerde arméen ytterligere 4&nbsp;km ved Amiens. Sør for Amiens og den franske tredje arméen, angrep general Mangin (også kjent som Slakteren) Soissons på den 20. august med sin franske tiende armé. Der tok Mangin 8000 soldater til fange, 200 artilleristillinger og høyden ved Aisne som gjorde det mulig å overvåke og plage tyske stillinger nord for Vesle.

De tyske styrkene var alvorlig utarmet etter fire års intens krigføring, og Tysklands økonomi og samfunn lå under sterkt internt press. [[Hundredagersoffensiven]] som begynte i august skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å flyte over, og etter en serie overveldende tyske tap begynte tyske tropper å overgi seg i store antall. De allierte styrkene brøt gjennom de tyske linjene, og til slutt kollapset [[Vilhelm II av Tyskland|det tyske monarkiet]]. De to nærmest diktatoriske øverstkommanderende for hæren, Hindenburg og [[Erich Ludendorff|Ludendorff]], trådte tilbake. Kampene raste fortsatt da [[Novemberrevolusjonen|den tyske revolusjonen]] ga makten til en ny regjering som raskt signerte en våpenhvile som stoppet krigen på vestfronten [[11. november]] [[1918]].

11. november skulle våpnene legges ned kl 11 om formiddagen. Likevel registrerte man denne dagen 10&nbsp;944 drepte og sårede, hvorav 2&nbsp;738 døde. Det var flere falne enn på [[Operasjon Overlord|D-dagen]] under [[andre verdenskrig]]. Ett sted ble en britisk batterisjef drept ett minutt over 11, noe som fikk troppen hans til å gi ild mot de tyske linjene i enda en time – men noen soldater hadde [[Klokke (ur)|ur]] som ikke viste riktig tid.<ref>Nicolas Best: ''Den største dagen'' (s. 226-7), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37850-6</ref>