Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

== Slagets faser ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 141-0678, Flugzeuge Heinkel He 111.jpg|mini|Tyske bombefly, Heinkel He 111 fotografert i lav høyde over Den engelske kanal {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Hyde Park Anti-aircraft guns H 993.jpg|mini|Britiske luftvernkanoner i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] i London]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-344-0741-30, Frankreich, notgelandete Me 109.jpg|mini|En tysk Bf 109 nødlandet ved franskekysten {{Byline|Röder / Deutsches Bundesarchiv}}]]
Start- og sluttdato for slaget om Storbritannia er omdiskutert,<ref name="Slaglengde" /> men kan grovt deles inn i fire faser:

* Kanalkamp, fra 10. juli til 11. august
* Ørneangrepet (tysk ''Adlerangriff''), fra 12. august til 23. august, tidlige angrep mot flyplasser ved kysten
* Hovedstøtet mot flyplassene, fra 24. august til 6. september, slagets avgjørende fase
* Bombing av britiske byer (Blitzen), fra 7. september

=== Kanalkamp ===

Kampene over Den engelske kanal besto av en rekke luftslag over konvoier og noen angrep på konvoier med Stuka stupbombere. Operasjonene ble dels iverksatt fordi de tyske generalene Kesselring og Sperrle ikke var sikre på hva de ellers skulle gjøre, og dels fordi det ga tyske flybesetninger erfaring og mulighet for å prøve ut den britiske forsvarsevnen.

I disse luftkampene hadde de tyske flyene stort sett overtaket da de tallmessig var overlegne britene. Behovet for flystøtte til konvoiene ble en stor belastning for RAF. Etterhvert ble imidlertid skipstapene så store at den britiske marineledelsen kansellerte videre konvoier gjennom kanalen. Disse kampene ga begge sider viktige erfaringer og viste at fly som Boulton Paul Defiant og Bf 110 ikke hadde nok fart og manøvreringsevne til å klare seg i luftkamp.

=== Adlerangriff ===

Hovedangrepet på RAFs forsvarssystemer fikk kodenavnet ''Adelerangriff'' (tysk: «Ørneangrepet»). Dårlige værforhold gjorde at angrepsdagen, ''Adlertag'', (tysk: «Ørnedagen») ble utsatt til 13. august. Dagen før forsøkte tyskerne for første gang å slå ut de britiske radarstasjonene ved at fly fra jagerbombergruppen ''Erprobungsgruppe 210'' angrep fire radarstasjoner. Tre av dem fikk mindre skader, og var tilbake i drift innen seks timer. Manglende oppfølgingsangrep ga RAF anledning til å få stasjonene i drift igjen, og Luftwaffe angrep heller ikke stasjonenes infrastruktur, som kraftforsyning. Et slikt angrep kunne ha gjort selve radarmastene ubrukbare.

Adlerangriff åpnet med en serie angrep på flybaser ved kysten benyttet av RAF for fremskutt stasjonering, såvel som såkalte satellittflyplasser. Utover i uken fortsatte angrepsbølgen innover i landet, og det ble gjort flere forsøk på å slå ut radarstasjonene. Den 15. august fløy Luftwaffe totalt 1&nbsp;800 tokt, noe som gjorde dagen til felttogets mest intense. Denne dagen deltok også ''Luftflotte 5'' med fly fra Norge og Danmark, men møtte imidlertid uventet sterk motstand. Som en følge av de store tapene deltok ''Luftflotte 5'' bare i begrenset grad videre i slaget.

Den 18. august hadde begge sider sine største tap – dagen ble senere kjent som ''The Hardest Day'' («den tøffeste dagen») – før utmattelse og været reduserte antall tokt i en ukes tid. Luftwaffe bestemte seg så for å trekke Ju 87 ut av slaget, da flyet var for sårbart overfor britiske jagerfly. Med det mistet Luftwaffe sitt viktigste redskap for presisjonsbombing. Det hadde også vist seg at Bf 110 var for lite manøvrerbar i luftkamper med britiske Hurricanes og Spitfires, og bruken av flyet ble derfor redusert. Bf 110 skulle etter dette bare brukes når spesielle oppdrag krevde det eller når et stort nok antall énmotors jagerfly ikke var tilgjengelige som eskorte for bombeflyene.

{| class="wikitable"
|+ Styrkeforhold og tap den 18. august – i ettertid kjent som ''The Hardest Day''
! Innsatsklare fly !! Luftwaffe !! RAF
|-
| Bombefly || 1 134, herav 276 Ju 87 || 
|-
| Jagerfly, énmotors || 780 Bf 109 E || 826, herav 262 Spitfire
|-
| Jagerfly, tomotors || 214 Bf 110 || 51 Bristol Blenheim IF
|-
| Tap 18. august || ||
|-
| Fly styrtet/sterkt skadet || 100 || 136, herav 60 ødelagt på bakken
|-
| Piloter falt/fanget || 45, 17 i fangenskap || 30
|-
|}

Sjefen for Luftwaffe, [[Hermann Göring]], tok også en annen viktig avgjørelse: Flere jagerfly skulle eskortere bombeflyene, i stedet for å fly fritt for å engasjere britiske jagerfly i luftkamp. ''Luftflotte 2'' skulle styrkes med Bf 109 fra ''Luftflotte 3'', og den skulle heretter fokusere på nattbombing. Grunnet misnøye med innsatsen så langt ble flere eldre offiserer erstattet av yngre, blant de nye var [[Adolf Galland]] og [[Werner Mölders]]. Til sist bestemte Göring at angrepene på radarkjedene skulle opphøre, da disse angrepene ble sett som lite vellykkede. Ledelsen i Luftwaffe forstod imidlertid ikke hvor viktige radarene var i Dowdingsystemet.

=== Hovedangrepet mot flyplassene ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1969-094-18, Dornier Do 17 und Supermarine Spitfire.jpg|mini|Spitfire i ferd med å angripe [[Dornier Do 17]] bombefly {{Byline|Speer / Deutsches Bundesarchiv}}]]
Den 23. august beordret Göring at de britiske flyplassene skulle angripes. Den 24. august ble en rekke flyplasser bombet, men også havnebyen [[Portsmouth]] og deler av London. RAF bombet Berlin i et gjengjeldelsesangrep natten fra 25. til 26. august, på tross av at Göring tidligere hadde hevdet at britene aldri ville klare å bombe den tyske hovedstaden.

Fra 24. august var slaget et oppgjør mellom Kesselrings ''Luftflotte 2'' og Parks ''11 Group''. Luftwaffe sendte hovedstyrken sin mot Fighter Command i den hensikt å slå dem ut, og foretok gjentatte angrep mot de britiske flyplassene. Av 33 større angrep de neste to ukene var 24 mot flyplasser. De sentrale sektorstasjonene ble truffet gjentatte ganger: Biggin Hill og Hornchurch fire ganger hver; Debden og North Weald to ganger hver. Croydon, Gravesend, Rochford, Hawkinge og Manston ble også utsatt for tunge angrep. Coastal Commands flybase i Eastchurch ble bombet syv ganger da Luftwaffe feilaktig antok det var en base for Fighter Command.

For å erstatte tapene ble 58 frivillige piloter fra Fleet Air Arm og et tilsvarende antall piloter fra det énmotors bombeflyet Fairey Battle fordelt på RAFs jagerskvadroner. Mange av de nye pilotene hadde så lite som ni timers flytid og ingen skytetrening eller øvelse i luftkamp. I denne kritiske fasen av slaget viste Fighter Command sin internasjonale karakter; flyvere fra Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika deltok, i tillegg ble det satt inn polske og tsjekkoslovakiske skvadroner som Dowding tidligere hadde vært skeptisk til å benytte. Den polske 303-skvadronen ble den allierte enheten med størst antall nedskutte tyske fly.

De tyske angrepene ga imidlertid begrensede resultater, både med hensyn til ødeleggelser av flyplasser, tap av fly og piloter. Skadene etter bombing ble raskt utbedret og flyplassene var sjelden ute av drift i mer enn noen timer. Skadede fly ble reparert, mens nye ble produsert i stort tempo. I tillegg fikk britene en stadig strøm av nyutdannede piloter.

=== Blitzen ===
{{Utdypende artikkel|Blitzen}}
[[Fil:Blitz fire.jpg|mini|Bygninger i brann etter bombing i [[Sheffield]].]]
[[Fil:London Blitz 791940.jpg|mini|Brann under bombeangrep ved [[Docklands]], med den kjente [[Tower Bridge]] til høyre.]]
[[Fil:LondonBombedWWII full.jpg|mini|Ruiner etter bombing i London.]]

Hitlers direktiv nummer 17 fra 1. august 1940 om hvordan krigen mot Storbritannia skulle føres forbød Luftwaffe å benytte terrorbombing av byer. Om slike angrep likevel skulle gjennomføres krevde det Hitlers personlige godkjennelse. I midten og slutten av august var det allikevel en rekke tilfeller av bombing av ulike befolkningssentra, også London. RAF svarte med å bombe Berlin med 81 bombefly den 25. august. Målet var industriområder, men grunnet problemer med identifisering av målet på grunn av skyer falt også en del bomber på boligområder. Ytterligere britiske angrep på Berlin fikk Hitler til å tilbakekalle sitt direktiv nummer 17 og i en tale den 4. september truet han med å utradere britiske byer om ikke bombingen av Tyskland opphørte.

Hitler og Göring brukte de britiske bombene over den tyske hovedstaden som et påskudd for å utvide luftkrigen,<ref name="BombBerlin" /> og kl 16.30 den 7. september kom en flåte på 300 tyske bombefly eskortert av 600 jagere i formasjon opp langs [[Themsen]] med kurs for London. Etter først å ha bombet havneområdet gjorde de et sveip inn over London sentrum før de returnerte til basene i det nordlige Frankrike. Klokka 20.30 samme dag begynte nattbombingen. Den ene bølgen av bombefly etter den andre avløste hverandre frem til kl 04.30 om morgenen. Da så hele Londons skyline ut til å være i brann, og omkring {{Nowrap|2 000}} londonere var drept eller hardt skadd.

Den tyske beslutningen om å terrorbombe byer, i stedet for RAFs flyplasser, ga Fighter Command et pusterom og en taktisk fordel. London var på grensen av rekkevidden for Bf 109, og de tyske jagerflyene hadde bare knapt 10 minutter over byen før de måtte returnere og ga bombeflyene begrenset jagereskorte. Samtidig ga det RAF mulighet til å forberede skvadronene.<ref>Holmes (2007), s 68-69.</ref> ''11 Group'' møtte de tyske angrepsbølgene med større styrke enn forventet fra tysk side, og nå kunne også ''12 Group'' forberede sine skvadroner i en ''Big Wing'', slik [[Trafford Leigh-Mallory|Leigh-Mallory]] foretrakk. I dagene som fulgte hadde ''Fighter Command'' relativt stort hell med å bryte opp de tyske bombeflyformasjonene. De store tyske tapene gjorde at Luftwaffe etterhvert sluttet med dagtokt og heller gikk over til nattbombing.

Den 15. september ble to massive tyske bombetokt utsatt for kraftige britiske motangrep, med 60 tyske fly nedskutt, mot 26 britiske. Denne dagen har senere blitt kjent som «Battle of Britain Day».<ref name="BoBDay7" /> De tyske tapene fikk Hitler til to dager etter å beordre utsettelse av forberedelsene til invasjon av Storbritannia. Den 13. oktober bestemte Hitler igjen at invasjonen skulle utsettes, til våren 1941. Oktober 1940 anses derfor som den måneden hvor regulær tysk bombing av Storbritannia endte. Tyskerne fortsatte imidlertid angrepene sine mot Storbritannia utover høsten og vinteren 1940, for det aller meste om natten, frem til [[10. mai]] [[1941]].