Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Fjellsamenes næringer ====
Fjellsamene, som hold store reinflokker, hold til i skogene i lavlandet om vinteren. Tradisjonelt flyttet fjell- eller reinsamene i Sverige i to etapper etter en årssyklus. ''Vårflyttingen'' tok til i midten av april og gikk opp mot bjørkeskogen ved «fjellets fot», her hadde en kalvingsplasser hvor simlene fødte. Når reinkalvene var vokst til, i siste halvdel av juni, startet ''sommerflyttingen'' som gikk vestover, enten til lave fjellstrøk, grensetraktene mot Norge eller helt ut til Norskekysten. Under hele sommerhalvåret var reinen avhengig av å være på kjølige steder med vind, enten snøflekker i fjellet eller vindfulle steder ved kysten. Årsaken var insektplagen, som var en stor fare for reinen på grunn av parasitter, noe reinen har sterke instinkter for å unngå. I august starter ''høstflyttingen'' tilbake mot vinterboplassene. Reinflokken beveger seg som et tog med lederreinen foran (''kätråntj''). Lengre bak var det rein med pulker, hvor barn og gamle satt, i tillegg til at en plasserte forskjellig utstyr i dem. De litt større barna fikk gjerne lede reinflokken, slik at de fikk kunnskap om dyrenes oppførsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=154–161}} 

I Nord-Sverige var jakt på forskjellige dyr også viktige næringsvei. I Kemmi Lappmark (nå del av Finland) var beverjakt viktig fra desember til januar. Jakt på villrein og andre dyr spilte en rolle på senvinteren og våren. I Skoarojohka i Tana ble jakt på bever drevet koordinert med deltagelse fra flere siidaer. På slutten av 1600-tallet var imidlertid beverbestanden redusert betydelig. Samtidig ble jakt på villrein også begrenset, noe som reduserte aktivitetene til siidaene, i tillegg til å redusere deres politiske og sosiale innflytelse. Økt tamreindrift førte til et ytterligere press på ressursene i innlandet. Resultatet av dette ble en folkeforflytning ut mot kysten. Migrasjonen skjedde først i Pite og Lule lappmarker på slutten av 1500-tallet, og hundre år senere ble dette flyttemønstret påtagelig i Kautokeino, Ávjovárri, Tana og Utsjok. Sjøsamene følte seg presset av de nye innflytterne og etterspurte hjelp fra myndighetene i København. Myndighetene reagerte med å oppmuntret til flytting av tamrein fra innlandet mot kysten. De mente at det ville styrke Danmark-Norges posisjon i området. Dermed gikk både sjøsamer og samer fra innlandet over til tamreindrift, med sesongvise forflytninger mellom innland om vinteren og kystene om sommeren.{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}