Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Den pavelige legat Maillard de Tournon i Kina (1706–07)===
En egen pavelig legat, titularpatriarken (senere kardinal) [[Charles-Thomas Maillard de Tournon|Maillard de Tournon]], var allerede blitt sendt fra Roma for å få dette satt gjennom blant kinamisjonærene. Han var en from men noe sykelig og ustabil mann uten særlig diplomatisk erfaring. Han var kjent med Roms beslutning før den var blitt offentlig, og anså seg forpliktet av den. Han hadde personlig ingen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten [[Claude de Visdelou]], som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Nedtegnelser fra audiensene viser hvor inngående keiseren kjente til stridsspørsmålene, og hvor engasjert han var, selv om han selv ikke var kristen. På et punkt hevet han røsten og bad sine oversettere om også å gi utsagnet skriftlig til Tournon: 
{{sitat|Jeg, keiseren, for å rettlede seg, erklærer at jìng tiān (dyrk Himmelen) betyr det samme som hva dere uttrykker i deres lov uttrykker som jìng tiānzhǔ (dyrk Himmelens Herre).}}
Og han sa:
{{sitat|Før pater Ricci og hans ledsagere kom til Kina, hadde ingen hørt verken om inkarnasjonen eller navnet «Tiānzhǔ» som dere gir til Gud, som i sannhet ikke var inkardert i dette land. Og hvorfor hadde ikke vi rett til, før pater Ricci kom, å gi navnet Tiān til Gud; og hvorfor skulle vi ikke ha makt til å fortsette å gjøre det?}}
Senere i samme audiens sammenlignet han med den ære de kristne viser til sine helgener, og sa:
{{sitat|Vi ærer Konfucius som vår mester, og vitner derfor om vår takknemlighet for den lære han har etterlatt oss. Vi ber ikke om ære eller lykke foran Konfuciustavlene eller tavlene for våre avdøde. Dette er de tre punkter du anfekter. Hvis disse meninger ikke faller i din smak, må du forstå at du må forlate riket. De som allerede har tatt imot din tro begynner å tvile på den når de fornemme de stadige konflikter blant dere. Og de øvrige blir for hver dag som går blitt mindre mottakelige for den. For min del betrakter jeg deg ikke som en person som er kommet for å grunnlegge din religion, men for å bryte den ned og ødelegge den. Hvis den skulle gå til grunne, kan du bare ta skylden for det selv.}}

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon om å forlate Beijing den [[28. august]] [[1705]]; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing.  Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den [[17. desember]] samme år.  I Nanjing fikk Tournon etter hvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om ''piao'' (lisens) for å forkynne Evangeliet, – ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette diplom.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det pavelige riteforbudet i skjerpet form i et fordømmende dekret ''«Regula»'' i [[Nanjing]] i februar [[1707]].

Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao, og forbød ham å forlate byen før hans egne utsendinger som han hadde sendt til paven for å forklare hans innvendinger mot riteforbudet var kommet tilbake. Mens han fremdeles satt fast i Macao, døde legaten i [[1710]].