Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

===Maktfordeling og demokrati===
Grunnloven la til grunn at makten til å styre landet sprang ut av folket gjennom valgte representanter. Riksforsamlingen fulgte tradisjonen og tok utgangspunkt i kongen som ble gitt utøvende makt. Kongens beslutninger måtte kontrasigneres av en statsråd. Statsrådene kunne ta dissens og sto da uten konstitusjonelt ansvar når kongen tok en beslutning, noe som ga kongen personlig stor makt. Grev Wedel og flere andre ønsket klarere regler for statsrådenes ansvar, og Wedel ønsket å begrense kongens makt. Stortinget skulle gi lover, bevilge og kontrollere; domstolene skulle dømme. Kongen fikk utsettende veto på lover vedtatt av Stortinget.{{Sfn|Steen|1972|s=167}}

Stemmeretten i 1814 var begrenset til menn over 25 år med eiendom, gård eller embete. Dette utgjorde omkring 20 % av menn over 25 år og 5 % landets befolkning. [[Bondeparagrafen]] bestemte at byene som da hadde 10 % av befolkningen skulle ha ⅓ av setene i Stortinget, noe som innebar en klar favorisering av byene.{{Sfn|Steen|1972|s=168}}<ref name="Kleven">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.}}</ref>