Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

===Allierte domstoler===
I Nürnbergprosessen (mot topplederne) og de etterfølgende Nürnbergprosessene ble 207 personer stilt for retten. Rettssakene omhandlet delvis holocaust.<ref name=":3" /> Jødeutryddelsen var ikke et hovedpunkt i tiltalten, men ble delvis fanget opp av begrepet forbrytelse mot menneskeheten. De allierte tonet ned det rasistiske elementet ved nazistenes overgrep for å unngå ubehagelige spørsmål om de alliertes medansvar jødenes og for å unngå at jødene fikk fremmet sine politiske krav innenfor rammen av rettsprosessen.<ref name="Gallas" />

====Nürnbergprosessen (hovedprosessen)====
{{utdypende|Nürnbergprosessen}}
[[Fil:Nuremberg Aerial Justizpalast.JPG|miniatyr|Justispalasset i Nürnberg der hovedprosessen og de etterfølgende ble avholdt. Mens store deler av Nürnberg lå i ruiner, var palass-komplekset (inkludert det store fengselet der tiltalte kunne holdes i varetekt) stort sett uskadet.<ref>Cooper, R. W. (2012). ''The Nuremberg Trial.'' Faber & Faber.</ref><ref>Pick, D. (2012). ''The pursuit of the Nazi mind: Hitler, Hess, and the analysts.'' Oxford University Press, Oxford.</ref> {{byline|Nicohofmann}}]]

Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Det er rettshistorisk viktig prosess og har blitt symbolet på rettsoppgjøret etter krigen.<ref name="Goda" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Berg, Frederick | utgivelsesår = 1946 | tittel = Nürnberg-prosessen fra uke til uke | utgivelsessted = Oslo | forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060608166 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = I hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }}</ref>

[[Ernst Kaltenbrunner]] ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltenbrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnberg.<ref>Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. ''International History Review,''  Vol. 32, No. 3, pp. 559-562</ref> [[Evelyn Waugh]] noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter.<ref name="Black">Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In ''Contemporary Views on the Holocaust'' (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.</ref> Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Hengning var vanlig henrettelsesmetode, mens militære personer anså hengning som æreløst og ønsket å bli henrettet ved skyting ifølge militær tradisjon.<ref name="Patin" /> Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. [[Arthur Seyss-Inquart]] ble henrettet i Nürnberg i 1946.<ref name="Bartrop">{{Kilde bok|tittel=The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection|etternavn=Bartrop|fornavn=Paul R.|utgiver=ABC-CLIO|år=2017|isbn=|utgivelsessted=Santa Barbara, California|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> [[Hans Frank]] ble henrettet i Nürnberg i 1946.<ref>Cyprian, P. B. (2006). ''World Fascism: A Historical Encyclopedia.'' Volume 1. California: ABC-CLIO Inc.</ref>

De tiltalte brydde seg lite om tyske forbrytelser under krigen. Göring insisterte på at jødene var fremmede som ikke kunne bli værende i Tyskland, [[Alfred Rosenberg]] sa at jødene spyttet på tysk kultur, [[Ribbentrop]] mente at amerikanske jøder som trakk i trådene sto bak holocaust, [[Walter Funk]] (finansminister under Hitler) mente at sovjetiske styrker begikk større overgrep i [[Pommern]] enn noe av de tyske styrker gjord i Sovjetunionen, Otto Ohlendorf mente at de alliertes behandling av Tyskland var minst like ille som «skytingen av de jødene» (''shooting of those jews'').<ref name="Goda" />

[[Dieter Wisliceny]] medvirket som vitne i Nürnbergprosessen og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om [[Adolf Eichmann]]s virke og sentrale rolle i holocaust. Eichmann var på dette tidspunktet på frifot. Wislicenys beretning ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.<ref>Hilberg, R., Browning, C., & Hayes, P. (2019). ''German Railroads, Jewish Souls: The Reichsbahn, Bureaucracy, and the Final Solution''. Berghahn Books.</ref><ref>Cesarani, D. (2013). ''After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref> Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til holocaust.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”|publikasjon=Journal of Contemporary Antisemitism|doi=https://doi.org/10.26613/jca/1.2.%25x|url=http://journals.academicstudiespress.com/index.php/JCA/article/view/115|dato=2018-07-02|forfattere=|fornavn=Dan|etternavn=Michman|via=|serie=2|språk=en|bind=1|hefte=|sider=|issn=2472-9906|besøksdato=2020-04-12|sitat=This article examines Dieter Wisliceny’s written testimony from November 1946 and shows that, even though not asked to do so, he provided deep historical insights regarding the psychological atmosphere in which the Final Solution of the Jewish Question emerged, which was soaked with an apocalyptic antisemitic imagery, and regarding the timeline of the development of this program.|arkiv-dato=2020-04-12|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200412161041/http://journals.academicstudiespress.com/index.php/JCA/article/view/115|url-status=død}}</ref><ref>Holmila, A. (2005). Portraying Genocide: The Nuremberg Trial, the Press in Finland and Sweden and the Holocaust, 1945-46. ''Acta Societatis Martensis'', 1, 206. «...Wisliceny’s extrodinary testimony, which Marrus has characterised as “perhaps the single most important testimony for understanding the European-wide evolution of the ‘Final Solution’”»</ref>

====Nürnbergprosessene====

Etter hovedprosessen i Nürnberg hadde de allierte i 1946 en liste på 5000 personer mistenkt for grove forbrytelser (''major crimes''). Ved et nøye utvalg fra denne listen endte USAs sjefanklager [[Telford Taylor]] med 12 prosesser som etterfulgte hovedprosessen,<ref>https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/07075332.2012.745255</ref> de såkalte [[Nürnbergprosessene]] gjennomført av de allierte omfattet blant annet:
* [[IG Farbenprosessen]] - mot 23 ledere i [[IG Farben]] i årene 1947–1948 blant annet for plyndring og slaveri. 
* [[Legeprosessen]] - mot 23 leger tiltalt for medisinske eksperimenter på mennesker.
* [[Pohlprosessen]] - mot [[Oswald Pohl]] og andre SS-offiserer for driften av konsentrasjonsleirene.

[[Fil:Greiser, von dem Bach, Forster, Hacker, Koppe.jpg|miniatyr|Foran fra venstre: [[Arthur Greiser]] (dømt og henrettet i Polen), [[Erich von dem Bach-Zelewski]] (ikke tiltalt), [[Albert Forster]] (dømt og henrettet i Polen), Heinrich Hacker og [[Wilhelm Koppe]] (unnslapp). Fotografert i [[Fristaden Danzig]] på slutten av 1930-årene.]]
USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av [[Nürnbergprosessene]] som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge [[Benjamin Ferencz]] som ledet aktoratet.<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage/Knopf Doubleday/Random House.</ref> Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad og [[Otto Rasch]] hadde to doktorgrader.<ref name="Bertosa">{{Kilde www|url=http://www.journal.forces.gc.ca/vol12/no1/76-bertosa-eng.asp|tittel=Canadian Military Journal|besøksdato=2018-10-28|forfattere=|dato=2012|fornavn=Brian|etternavn=Bertosa|fornavn2=|etternavn2=|språk=en|verk=www.journal.forces.gc.ca|forlag=|sitat=}}</ref>

[[Pohlprosessen]] omfattet [[Oswald Pohl]] og 17 andre offiserer fra [[SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt]]. Pohl og flere andre i samme sak fikk dødsstraff, men av disse ble bare Pohl henrettet.<ref name="Matthaus2007" /> 

[[Hinrich Lohse]] ble dømt til 10 års fengsel i 1948 og slapp ut etter tre år på grunn av dårlig helse. [[Wilhelm Koppe]] var SS-sjef i Warthegau og Generalguvernmentet og tok der initiativ til gassing i [[Kulmhof]]. Koppe gjorde etter krigen karriere i næringslivet under nytt navn før han ble avslørt i 1960-årene og tiltalt for medvirkning til {{formatnum:145000}} mord. Rettssaken ble avlyst på grunn av Koppes helse. Den kjente antisemitten [[Robert Ley]] hengte seg i cellen før rettssaken.<ref>Kershaw, I. (1998). ''Hitler,'' two volumes. London: Penguin.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah | utgivelsesår = 1965 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060504037 | side = }}</ref><ref>Arendt, H. (2006). ''Eichmann in Jerusalem''. Penguin.</ref>

[[Dieter Wisliceny]] medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I mellomtiden var Wisliceny henrettet i Bratislava.<ref>Cesarani, D. (2013). After ''Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref>

[[Edmund Veesenmayer]] ble i [[Ministerieprosessen]] i Nürnberg dømt til 20 års fengsel, men ble sluppet ut allerede i 1951.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 297-299.</ref> [[Otto Winkelmann]], SS-sjef for Ungarn, ble ikke tiltalt.<ref name="Kenez">Kenez, P. (2013). ''The coming of the Holocaust: From antisemitism to genocide.'' Cambridge University Press.</ref> Dette var den viktigste saken ført for allierte domstoler i Tyskland på bakgrunn av [[holocaust i Ungarn]].{{sfn|Braham|2000|p=260}} 

Holocaust i Ungarn var ellers et tema under hovedprosessen i Nürnberg mot Kaltenbrunner og Ribbentrop, og i saken USA førte mot [[Oswald Pohl]], [[Krupp]] og [[IG Farben]]. Den britiske okkupasjonsmakten tok opp Ungarn i forbindelse med saken mot [[Josef Kramer]] og 44 andre saker relatert til Auschwitz og andre leirer. Saker ført av Frankrike og Sovjetunionen berørte i liten grad Ungarn. Friedrich Jeckeln, HSSPF for ''Ostland'' og leder for [[Kamenets-Podolsk]]-massakren, ble dømt og hengt i [[Riga]] 3. februar 1946.{{sfn|Braham|2000|p=260}}

Ungarns statsoverhode [[Miklós Horthy]] ble ansett som [[krigsfange]] hos de allierte, og sluppet fri i desember 1945 uten å bli tiltalt. Han vitnet i saken mot Veesenmayer i 1948. I fangenskap skrev Horthy brev til [[Churchill]], kong George, president [[Harry Truman]] og utenriksminister [[Ernest Bevin]] der han argumenterte for at han ikke hadde noe personlig ansvar for samarbeidet med Hitler og for overgrepene begått av regjeringen i Ungarn.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Miklos-Nagybanyai-Horthy|tittel=Miklós Horthy {{!}} Hungarian statesman|besøksdato=2019-09-29|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref name="GyulaiObituary">{{Kilde avis|tittel=Countess Ilona Edelsheim Gyulai|url=https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/10036650/Countess-Ilona-Edelsheim-Gyulai.html|dato=2013-05-03|besøksdato=2019-09-29|issn=0307-1235|språk=en-GB|avis=The Telegraph|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=After their eventual liberation by American troops in May 1945, Ilona and her son remained in Germany. Admiral Horthy, considered a prisoner of war by the Americans, was not released from a Nuremberg jail until Christmas 1945. In 1948 she and her father-in-law were driven back to Nuremberg, where Horthy testified at the trial of Edmund Veesenmayer, the wartime German plenipotentiary to Budapest.}}</ref><ref>Sakmyster, T. (1996). Miklos Horthy aud the Allies, 1945-1946: Two Documents. ''Hungarian Studies Review'', 23(1):67-79</ref><ref>Kempner, R. M. (1950). The Nuremberg trials as sources of recent German political and historical materials. ''American Political Science Review'', 44(2), 447-459.</ref>

====Einsatzgruppenprosessen====
[[File:Attorneys Bergold and Aschenauer with Prosecutor Ferencz at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Fra Einsatzgruppenprosessen. Aktor [[Benjamin Ferencz]] (stående i midten, han er bare 154 cm høy) sammen med forsvarsadvokatene Bergold (til venstre) og [[Rudolf Aschenauer]]. Aschenauer var i mange år leder for ''Stille Hilfe'' som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.<ref>Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): ''Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis''. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.</ref> Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring av [[Sozialistische Reichspartei|SRP]] (et parti for gamle nazister). Etter saken mot [[Adolf Eichmann]] ga han ut en bok som forsøkte å renvaske Eichmann.<ref>Lee, M. A. (2013). ''The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists.'' Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.</ref> {{byline|US Army photographers/Office of Chief of Counsel for War Crimes}} ]]
{{utdypende|Einsatzgruppenprosessen}}
Einsatzgruppenprosessen (egentlig ''Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.'') var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et [[USA|amerikansk]] militærtribunal under Nürnbergprosessene. USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra [[Einsatzgruppen]] og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet [[holocaust]]. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppene.<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage/Knopf Doubleday/Random House.</ref> 

I en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte i 1946/1947 rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Rapportene listet opp steder, datoer og antall drepte. Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte. [[Benjamin Ferencz]] la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i [[Babij Jar]]. Ferencz fikk klarsignal av [[Telford Taylor]] om å gå til sak mot at han gjorde det selv.<ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref><ref name="Stuart" />{{rp|14}} 

Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, [[Otto Rasch]] hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.<ref name="Bertosa"/>

Fra [[1941]] til [[1943]] var Einsatzgruppene ansvarlige for drap på mer enn en million jøder, «partisaner», [[sigøynere]], funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og det var på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg. Ifølge Ferencz hadde de faktagrunnlag for å tiltale hundrevis av menn fra Einsatzgruppene. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, én av disse døde og én begikk selvmord før saken begynte.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.<ref name="Hofmann">Hofmann, T. (2013). ''Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate.'' McFarland.</ref><ref name="Stuart">Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). ''The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings.'' Amsterdam University Press.</ref>

Tiltalen omfattet blant annet [[Forbrytelse mot menneskeheten|Forbrytelser mot menneskeheten]] i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for [[folkemord]]. For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} 

Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommen påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref> Aktor supplerte tiltalepunktene om krigsforbrytelser med dommer fra tysk høyesterett før og etter første verdenskrig, prøyssisk militærlov fra 1845 og østerriksk lov. Aktor søkte å vise at tiltale basert på eksisterende tyske og østerrikske lover og presedens var tilstrekkelig og at lover med tilbakevirkende kraft ikke var påkrevd. De tiltalte benektet ikke at de deltok i massedrap, inkludert Babij Jar, men understreket at de selv ville blitt drept om de ikke fulgte ordre.<ref name="Meier" />

====Dachau-prosessene====
[[Dachauprosessene]] (tysk: ''Dachauer Prozesse''; engelsk: ''Dachau Trials'') var 489 militære straffesaker mot over 1600 krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av [[Den amerikanske okkupasjonssonen|den amerikanske okkupasjonsmakten]] inne i [[Dachau konsentrasjonsleir]] som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene [[Buchenwald]], [[Flossenbürg konsentrasjonsleir|Flossenburg]] og [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra [[Nürnbergprosessen]] som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Sakene ble ført i regi av [[Juristkorpset (US Army)|Judge Advocate General's Departement]], den amerikanske hærens juridiske kontor. I henhold til London-avtalen av 8. august 1945 skulle hver av okkupasjonsmakten straffeforfølge mistenkte i hver sine soner. Dachau ble valgt til rettslokale fordi det var den eldste leiren og mange av forbrytelsene hadde skjedd der, dessuten var det egnede bygninger med innlagt vann og fungerende oppvarming.<ref>Hilton, F. O. (2004). ''The Dachau Defendants: Life Stories from Testimony and Documents of the War Crimes Prosecutions.'' McFarland.</ref><ref name="NYT1998">{{Kilde avis|tittel=William Denson Dies at 85; Helped in Convicting Nazis|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/1998/12/16/nyregion/william-denson-dies-at-85-helped-in-convicting-nazis.html|besøksdato=2019-01-17|etternavn=Kaufman|fornavn=Michael T.|dato=1998-12-16|side=|språk=en-US|issn=0362-4331|sitat=At the time of the trials, Mr. Denson, a 32-year-old West Point graduate, was assigned to the Judge Advocate's Office in Europe. Of those Mr. Denson prosecuted, 4 were acquitted and 132 were sentenced to death, with the rest receiving varying prison terms. Of those condemned to die, some had their sentences reduced on appeal, but 97 were eventually hanged.}}</ref><ref>Greene, J. (2007). ''Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor.'' Random House/Broadway Books.</ref>{{rp|29}} 
[[File:Warning to Jews of Libau 02.jpg|thumb|Politisjef Fritz Dietrichs ordre om at jødene i [[Liepāja]] skulle holde seg hjemme 15-16. desember 1941. Dette forberedte massakren i byen. Massakren var ikke et tema da Dietrich ble dømt i Dachau.]]
Dachau og de andre leirene var i utgangspunktet ikke utryddelsesleirer og fangene døde hovedsakelig av hardt arbeid, sult og sykdom. Jødiske fanger i Dachau og andre leirer fikk særlig brutal behandling. I Dachau var omkring en tredjedel av de internerte jødiske. Over 90 % av de internerte i Dachau var sivile. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble sovjetiske krigsfanger flyttet til Dachau hvor de fleste ble henrettet. Mot slutten av krigen ble leirer i øst evakuert og de internerte flyttet til leirer i Tyskland og Østerrike, blant annet til Dachau.<ref name="Bazyler" />

[[Otto Moll]] var ansvarlig for driften av gasskamrene og krematoriene i [[Auschwitz-Birkenau]] mai-september 1944. Han ble dømt i Dachau-hovedprosessen og  henrettet 1946 i [[Landsberg am Lech]].<ref>Blatman, D. (2009). ''The death marches and the final phase of Nazi genocide''. Routledge.</ref>

SS-offiser Fritz Dietrich var politisjef i [[Liepāja]] der han blant annet beordret massakrer i på flere tusen jøder.<ref name="Anders">Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). [https://doi.org/10.1093/hgs/17.1.114  Who died in the Holocaust? Recovering names from official records]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 17(1), 114-138.</ref> Etter krigen ble han dømt for å ha henrettet syv allierte flyvere i [[Saar]]-området, massakrene i Liepāja var ikke et tema. Dietrich ble hengt i [[Landsberg fengsel]]. Dietrich hadde doktorgrad i kjemi.<ref>Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (eds.). (1991). ''The good old days": the Holocaust as seen by its perpetrators and bystanders.'' Konecky Konecky.</ref><ref>Jens Banach (1998): ''Heydrichs Elite. Sammlung Schöningh zur Geschichte und Gegenwart. Das Führerkorps der Sicherheitspolizei und des SD 1936–1945'', F. Schöningh, ISBN 3-506-77506-5, s. 280</ref><ref>https://www.jewishvirtuallibrary.org/case-no-12-1545-and-12-2272-us-vs-fritz-dietrich-et-al</ref>

====Benådninger og etterspill====
[[File:Judges Speight, Musmanno and Dixon at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Fra Einsatzgruppenprosessen («United States vs. Otto Ohlendorf et al») dommeren John J. Speight, Michael A. Musmanno (leder), og Richard D. Dixon. {{byline|Army photographers/ Office of Chief of Counsel for War Crimes}}]]
I den første [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppenprosessen var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga de dømte tid til å mobilisere støttespillere.<ref name="Earl" />

[[John J. McCloy]] overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at [[Konrad Adenauer]] var valgt til den først kansleren for [[Vest-Tyskland]]. På det tidspunktet var det i [[Landsberg fengsel]] 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var [[Martin Sandberger]] og 13 andre dømte fra Einsatzgruppenprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general [[Lucius D. Clay]] som hadde anlagt en hard linje.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" />  

McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av [[NSDAP]]. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" /> 

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren [[David W. Peck]] med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt ''Peck Panel'', leverte sin rapport i august 1950. Deretter ble fem dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging 7. juni 1951, blant annet [[Otto Ohlendorf]].<ref name="Earl" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/international/germany/from-dictatorship-to-democracy-the-role-ex-nazis-played-in-early-west-germany-a-810207.html|tittel=From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International|besøksdato=2020-01-17|forfattere=|dato=6. mars 2012|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."}}</ref> 

Da [[James Bryant Conant]] overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], en bror av [[Richard von Weizsäcker]], arbeidet for å få frigitt fanger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, [[Ernst von Weizsäcker]]s advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap.<ref name="Earl" /> 

Benådninger og løslatelser fra allierte fangenskap utover i 1950-årene skyldtes vesttysk ambivalens til de alliertes rettsprosesser og politisk press i Vest-Tyskland under [[den kalde krigen]]. Mens fengslingen av blant annet [[Alfried Krupp von Bohlen und Halbach|Alfried Krupp]] og [[Erich von Manstein]] irriterte grupper i Tyskland, ble veteraner, østblokken og jødisk organisasjoner opprørt over at de snart ble løslatt.<ref name="Goda" />

[[Helene Elisabeth von Isenburg]] sto bak ''Stille Hilfe'' ([[Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte]], en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel. Da Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: ''Mixed Clemency and Parole Board'') for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømt i Nürnberg.<ref name="Earl" />  

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Martin Sandberger, [[Ernst Biberstein]], Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.<ref name="Earl" />

Eugen Steimle var leder av Sonderkommando 7a og Einsatzkommando 4a som drev massedrap i Sovjetunionen. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen. Han ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som han kjente fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.<ref name="Wiesing">{{Kilde bok|tittel=Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus|etternavn=Wiesing|fornavn=Urban|utgiver=Franz Steiner Verlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>Junginger, H. (2017). ''The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany.'' Brill.</ref>

I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. Prosessene ble ansett som en trussel mot demokratiseringen av landet. De vesttyske regjeringene forsøkte å reversere mest mulig av de alliertes tiltak under okkupasjonen blant annet ved reintegrering av nazistene i samfunnslivet. Den sovjetiske okkupasjonsmakten utstedte i 1947 et amnesti i østsonen for «nominelle» medlemmer av nazipartiet. Også i DDR var det et sterkt fall i antall saker etter 1950. Både i Vest-Tyskland og DDR ble det skapt et selvbilde som ofre.<ref name="Pendas" />

====Belsenprosessen====
[[Irma Grese]] ble tiltalt i [[Belsenprosessen]] og henrettet ved henging i desember 1945. Hun hadde hovedsakelig vært vakt i Auschwitz (der hun begynte under 20 år gammel) før hun var kort tid i [[Bergen-Belsen]]. Grese var kjent for sin brutale og sadistiske behandling av fangene. Rettssaken mot Grese ble bredt omtalt i tysk presse. Hun uttrykte ingen anger.<ref>Kater, M. H. (2004). ''Hitler youth''. Harvard University Press, s. 70ff.</ref>

====Andre====
Etter krigen ble [[Hinrich Lohse]] av en domstol i [[Bielefeld]] dømt til 10 års fengsel. Han slapp ut i 1951 på grunn av dårlig helse. Lohse vitnet i senere saker mot politimenn og medlemmer av SS. Da det ble igangsatt undersøker av Rikskommissariat Ostland var Lohse død og kunne ikke stilles til ansvar.<ref>Angrick, A., & Klein, P. (2009). ''The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944'' (Vol. 14). Berghahn Books.</ref><ref>Kershaw, I. (2001). ''Hitler: 1936-1945 Nemesis.'' WW Norton & Company.</ref>

===== Josef Oberhauser =====
[[Josef Oberhauser]] ble i 1948 i [[den sovjetiske okkupasjonssonen]] dømt dømt til 15 års fengsel for medvirkning i [[Aktion T4]] og for medlemskap i SS. I forbindelse med et omfattende amnesti ble han i 1956 sluppet fri.<ref name="Conroy">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref name="Knittel2">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref> I 1964–1965 ble Oberhauser dømt til 4 års fengsel for medvirkning til 450.000 mord i [[Bełżec (utryddelsesleir)|Bełżec]]. Domstolen i München (tysk: ''Landgericht München'') ga relativt kort straff begrunnet med at Oberhauser hadde sonet en fengselsstraff i [[Øst-Tyskland|DDR]]. Oberhauser sonet 2 år.<ref name="Arad2018kap4">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv3dnq8z|tittel=The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka|etternavn=Arad|fornavn=Yitzhak|dato=2018|utgiver=Indiana University Press|doi=10.2307/j.ctv3dnq8z.9}}</ref><ref name="Knittel3">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref><ref name=":02">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt5vkrf9|tittel=The Destruction of the European Jews: Third Edition|etternavn=Hilberg|fornavn=Raul|dato=2003|utgiver=Yale University Press|isbn=978-0-300-09557-9}}</ref> Øvrige tiltalte i [[Bełżec-prosessen]] (tysk: ''Belzec-Prozess'') i München ble frikjent. De tiltalte nektet ikke for at det hadde skjedd massemord i leiren der de arbeidet.<ref name="Conroy2">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071404091|tittel=Brev fra nullpunktet|forfatter=Englund, Peter|forlag=Universitetsforl.|isbn=8200228401|utgivelsessted=no#|side=|utgivelsesår=1997}}</ref> I Trieste ble Oberhauser dømt ''[[in absentia]]'' i 1976 til livstid i fengsel for forbrytelser i Italia. Straffesaken i Trieste ble utløst av [[Sobibór|Sobibor]]-prosessen i [[Hagen]] i 1966. Ingen av de seks tiltalte i Trieste-prosessen var til stede og bare Oberhauser var i live da saken kom for retten ([[Christian Wirth|Wirth]] døde i 1944, Gottlieb Hering i 1945, [[Franz Stangl]] i 1971 og [[Dietrich Allers]] i 1975). Oberhauser sonet ikke i Italia og var fri mann resten av livet.<ref name="Conroy3">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref name="Knittel4">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref>