Redigerer Norsk Kvinnesaksforening (avsnitt)

== Organisasjon ==
[[File:Lilly Bølviken (cropped).jpg|thumb|[[Lilly Bølviken]], Norges første kvinnelige [[høyesterettsdommer]], og 1. nestleder i NKF 1960–1966]]
NKF er en landsdekkende [[politisk organisasjon]] som består av et landsforbund og av lokallag i flere byer og regioner. Landsmøtet er øverste organ, og velger sentralstyret. Foreningen har lokallag i [[Oslo]], [[Bergen]] og [[Drammen]], og har tidligere hatt lokallag i [[Trondheim]], [[Stavanger]], [[Hamar]], [[Lillehammer]], [[Eidsvoll]], [[Arendal]], [[Haugesund]], [[Fredrikstad]] og andre byer. Landsforbundets hovedoppgave er å jobbe rikspolitisk og internasjonalt gjennom å være et talerør overfor regjering, Storting, FN-systemet, andre landsdekkende organisasjoner og samarbeidende organisasjoner i utlandet, herunder å delta i en systematisk myndighetsdialog i Norge og i ulike arenaer og prosesser i FN-systemet, og å formidle kvinnesaksbevegelsens politikk til offentligheten. Lokalforeningenes formål er særlig å arrangere åpne møter, foredrag og debatter, drive skoleringsvirksomhet i sine regioner og jobbe opp mot mer regionale eller lokale myndigheter og organisasjoner (typisk på fylkes- og kommunenivå).<ref name=dagbladet1946>{{ Kilde bok | dato = 1946-03-25 | tittel = Dagbladet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19460325_77_71_2 | side = 4 }}</ref> NKF har alltid vært åpen for alle uansett kjønn.<ref name=om />

NKF var fra starten en rikspolitisk organisasjon og fikk fra 1885 tilsluttede foreninger (filialer) i Bergen og Trondheim. Hovedforeningen i Christiania ble ledet av et hovedstyre (''Hovedbestyrelsen''). Likevel var NKF sterkt Christianiadominert, og lokallagene var ikke direkte representert i hovedforeningens styrende organer. Fra utgangen av 1800-tallet og frem til 1946 var lokalforeningene formelt selvstendige; Norsk Kvinnesaksforening hadde likevel en klar rikspolitisk rolle til tross for at de direkte medlemmene hovedsakelig var fra Osloområdet, og de lokale kvinnesaksforeningene var politisk på linje med NKF. På det meste var det 15 lokale kvinnesaksforeninger i tillegg til hovedforeningen Norsk Kvinnesaksforening. Etter initiativ fra NKF-leder [[Margarete Bonnevie]] og [[Signe Swensson]] fra Trondheim startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur med representasjon av lokallagene i styrende organer. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført og rendyrket som landsforbund, mens de mer lokale aktivitetene ble skilt ut i et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Den tidligere ''hovedbestyrelsen'' ble fra 1946 betegnet landsstyre og det ble etablert et landsråd som bestod av landsstyret og lederne for lokalforeningene.<ref name=morgenbladet1946>{{ Kilde bok | dato = 1946-03-25 | tittel = Morgenbladet| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19460325_128_71_1?page=9 | side = }}</ref> Lederduoen ble også utvidet til en nasjonal ledertrio; 1. nestleder var forventet å fokusere på det riksdekkende politiske arbeidet mens 2. nestleder ble regnet som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (senere også kalt sentralstyre); i landsstyret satt medlemmene av arbeidsutvalget og ''[[ex officio]]'' lederne for lokallagene; arbeidsutvalget/sentralstyret stod for den daglige ledelsen og løpende politiske saker, mens landsstyret møttes sjeldnere for å vedta overordnet politikk og strategi. Fra 2018 ledes NKF på nasjonalt nivå av et sentralstyre valgt av landsmøtet.

NKF beskriver sin arbeidsform som «dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter, på et faglig solid grunnlag» og beskriver NKF som et «bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise på likestilling».<ref name="om" /> Foreningen har uttalt at «NKF er vant til at myndighetene legger stor vekt på våre synspunkter».<ref name="om" /> Fokuset har helt siden 1884 vært på saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt, særlig overfor Stortinget og regjeringen, og NKF har kunnet trekke på egne tillitsvalgte og medlemmer med høy juridisk og annen kompetanse, som dommere, akademikere og personer med sentrale stillinger i departementene. Grunnleggeren Gina Krog var sterk tilhenger av en saksfokusert arbeidsform, og demonstrasjoner og aksjonisme har aldri vært en sentral del av NKFs organisasjonskultur eller arbeidsform. NKF skilte seg tydelig fra [[den nye kvinnebevegelsen]] i 1970-årene gjennom sin saksfokuserte (og særlig lovfokuserte) og akademiske arbeidsform, formelle organisasjonskultur og vekt på myndighetskontakt. NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] fremhevet som foreningens styrke i 1973 at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler» og uttalte at «jeg synes det er svært viktig at Norsk Kvinnesaksforening består som den institusjon den er» for å kunne «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling», og avviste at NKF skulle engasjere seg i grasrotaktivisme.<ref name=Lønnås249>Lønnå (1996) s. 249</ref> NKF hadde gjennom det meste av 1900-tallet ikke noe forhold til [[Den internasjonale kvinnedagen|8. mars]] og markerte ikke dagen før i 1970-årene, da dagen fikk en mer tverrpolitisk profil og ble [[FN-dag]]. NKF har likevel fokusert mest på sine egne arrangementer. I Oslo er OKFs hovedarrangement en kransnedleggelse ved [[«I storm»|Camilla Collett-monumentet]] i Slottsparken som foreningen selv fikk oppført i 1911. NKF har til tider vært uvillig til å delta i 8. mars-tog og har ikke prioritert slike arrangementer like høyt.<ref>{{Kilde www |url =https://www.adressa.no/pluss/article10680329.ece |tittel =Kvinnedagen i Trondheim på 70- og 80-tallet |verk =Adressa.no |dato =2015-03-08 |besøksdato =2021-07-05 |arkiv-dato =2021-07-09 |arkiv-url =https://web.archive.org/web/20210709184747/https://www.adressa.no/pluss/article10680329.ece |url-status =yes }}</ref>

Medlemstallet i NKF med tilsluttede foreninger har aldri vært mer enn drøyt 2&nbsp;000 medlemmer; ved inngangen til 1980-årene hadde NKF ca. 1&nbsp;200 medlemmer.<ref>Lønnå (1996) s. 16</ref> Foreningen har i sin historie heller ikke lagt særlig vekt på bred rekruttering av medlemmer, men først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave å være en [[avantgarde]] og lede kvinnebevegelsen og likestillingskampen.<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> I flere år ble medlemmene votert inn av styret, og så sent som i 1950-årene ønsket foreningen primært å ta opp kjente og meritterte personer som medlemmer. Flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som [[Norske Kvinners Sanitetsforening]], [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] og en tid [[Landskvindestemmeretsforeningen]], ble i større grad masseorganisasjoner. [[Elisabeth Lønnå]] skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». [[Margarete Bonnevie]] mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.<ref name=Lønn127>Lønnå (1996) s. 127 og s. 284</ref> Dette noe elitære organisasjonssynet har også gjort seg gjeldende internt, og NKF er tradisjonelt en forholdsvis hierarkisk organisasjon der sentralstyret ofte har gått i bresjen for å gjennomføre progressiv politikk; som oftest har den sentrale ledelsen i NKF vært mer progressiv enn lokallagene. Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere».<ref>{{ Kilde bok | dato = 1978-07-22 | tittel = VG | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_verdensgang_null_null_19780722_34_166_1?page=21 | side = 23 }}</ref> I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie. Også NKFs moderorganisasjon [[International Alliance of Women]] var tradisjonelt preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene».<ref name=Gerdov/>

=== Lokallag ===
NKFs lokallag er knyttet til og navngitt etter større byer, men lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er egentlig regionale organisasjonsledd med disse byene som sentrum.

==== Oslo Kvinnesaksforening (1946) ====
[[File:Henriette Bie Lorentzen - Henriette Haagaas (1939) (cropped 2).jpg|thumb|[[Henriette Bie Lorentzen]] stod sentralt i etableringen av OKF]]
Oslo Kvinnesaksforening (OKF) er NKFs lokallag for [[Osloregionen]]/[[Østlandet]]. Oslo Kvinnesaksforening deler kontor på Majorstuen med NKF sentralt.

Lokallaget ble grunnlagt i 1946, da de lokale aktivitetene ble skilt ut fra den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884) som i stedet rendyrket rollen som landsforbund.<ref name=morgenbladet1946 /> Lokallaget het Stor-Oslo Kvinnesaksforening til 1949, da navnet ble endret til dagens navn. [[Henriette Bie Lorentzen]] – barnebarn av de ovennevnte kvinnesakspionerene [[Bernhard Pauss]] og [[Henriette Pauss]] – fikk en sentral rolle i gjenoppbyggingen av NKF fra 1945, i samarbeid med [[Margarete Bonnevie]], og stod sentralt i omorganiseringen. Hun hadde akkurat vendt tilbake fra konsentrasjonsleir i Tyskland da hun holdt åpningstalen på landsmøtet i NKF i 1945, der hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.»<ref name=Lønnå1996s145/> Da Stor-Oslo Kvinnesaksforening ble etablert ble hun den første nestlederen. I det første styret satt også [[Liv Schjødt]], Margarete Bonnevies datter [[Grete Herseth|Grete Bonnevie Høyer]] (siden Herseth), [[Henny Ording]] og to av Bie Lorentzens kusiner, [[Eva Gram]] (Paus) og [[Nora Schjander]]. Grunnleggerne av OKF var i stor grad født inn i kvinnesaksbevegelsen og var døtre, barnebarn og oldebarn av kjente kvinnesakskvinner og -menn.

Oslo Kvinnesaksforening hadde fra etableringen et nært forhold til [[Oslo Venstre]], og særlig i 1940-, 1950- og 1960-årene var dette samarbeidet særlig tett og viktig for å få politisk gjennomslag i saker som NKF arbeidet for, herunder arbeidet med samskatten.

Ledere for foreningen har blant andre vært [[Liv Schjødt]], [[Ingerid Gjøstein Resi]], [[Eva Kolstad]], [[Lillan Steen]], [[Gunvor Øwre Havrevold]], [[Sidsel Bauck]], [[Elisabeth Colbiørnsen]], [[Liv Anker]], [[Birgit B. Wiig]], [[Aslaug Moksnes]], [[Bente Onsager Lund]], [[Bitten Modal]], [[Bjørg Schonhowd Leite]], [[Anne Kari Lande Hasle]], [[Sigrun Hoel]], [[Kjellaug Pettersen]], [[Anne Grethe Solberg]], [[Aud Langbo]], [[Gunhild Ramm Reistad]] og [[Karin Beate Theodorsen]].

Lokallaget utgav tidligere medlemsbladet ''Solsikken'', med navn etter [[Norsk Kvinnesaksforening#Symboler|NKFs og kvinnesaksbevegelsens symbol]]. [[Sofie Rogstad]], som da var styremedlem i OKF, etablerte kvinnehistorie som forskningsfelt i Norge tidlig i 1970-årene.

==== Trondhjems Kvinnesaksforening (1885) ====
[[File:Antonie Løchen (cropped).jpg|thumb|[[Antonie Løchen]] stiftet Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) i 1885]]
Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) eksisterte i 120 år. Den ble stiftet 20. januar 1885 av 29 kvinner og menn etter initiativ fra [[Antonie Løchen]] og [[Thora Storm]], og ble dermed NKFs første lokallag. Stiftelsen fant sted hos Antonie Løchen. Fra starten var «den trondhjemske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Underafdeling under Hovedforeningen» i Christiania.<ref>{{Kilde avis|dato=1885-05-07|tittel=Kvindesagsforeningen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagspostentrondheim_null_null_18850507_9_104_1|side=2|avis=Dagsposten}}</ref> Foreningen omfattet hele [[Trøndelag]], ikke bare Trondheim by. Den var NKFs første lokallag og i mye av sin eksistens gjennom 120 år også blant NKFs mest aktive og innflytelsesrike lokallag. Foreningens historie var de første årene dominert av en slektskrets fra et liberalt og progressivt orientert miljø i det trønderske storborgerskapet, særlig av kvinner fra familiene [[Løchen (slekt)|Løchen]], [[Jenssen (slekt i Trøndelag)|Jenssen]] og [[Richter (slekt i Trøndelag)|Richter]] og deres mannlige slektninger, hvorav flere var aktive [[venstre]]politikere. Blant stifterne og styremedlemmene var general og forsvarsminister [[August Spørck]], sentralbanksjef [[Karl Gether Bomhoff]] og jurist og stortingsrepresentant [[Jacob Lindboe]].<ref>Marthe Lund Jensen: «Trondhjems Kvinnesaksforening» (s. 45–62). I ''[https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/299420/Masteroppgave%20Marte%20Lund%20Jensen.pdf?sequence=1&isAllowed=y «Fra veldedighet til kvinnesak»: En studie av veldedighetsforeningers betydning for kvinnesaksbevegelsen i Trondheim på 1800-tallet]''. Masteroppgave i historie. NTNU, 2015</ref>

Lederne i foreningen var bl.a. [[Nicolai Jenssen (1857–1937)|Nicolai Jenssen]], [[Antonie Løchen]], [[Thora Storm]], [[Mimi Spørck]], [[Elisabeth Wexelsen Jahn]], [[Elise Henschien]], [[Signe Swensson]], [[Ragnhild Hartmann Varmbo]], [[Sigrid Follestad Kulvik]], [[Lise Skjåk Bræk]], [[Aud Trætteberg]] og [[Turid Ellingsen]].<ref>{{ Kilde bok | dato = 1935-01-09 | tittel = Adresseavisen |kapittel=Trondhjems Kvinnesaksforening 50 år| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19350109_169_7_1?page=1 | side = 3 }}</ref> Trondhjems Kvinnesaksforening tok initiativ til den nasjonale organisasjonsmodellen som ble vedtatt i 1946, der Norsk Kvinnesaksforening ble landsforbund. En bok om foreningens historie ble utgitt i 1967.<ref>Gudrun Bergslid: ''Trondhjems Kvinnesaksforening 1885–1967'', Trondheim, 1967</ref> Trondhjems Kvinnesaksforening var representert i den nasjonale ledertrioen med [[Signe Swensson]] og [[Jeanne Eirheim]], og Swensson rykket opp fra 2. nestleder til NKF-leder i 1956. Trondhjems Kvinnesaksforening ble nedlagt i 2005.

==== Bergen Kvinnesaksforening (1885) ====
[[File:Kvindernes Bygning, Bergen.jpg|thumb|Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført [[Kvindernes Bygning]] i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og der foreningen hadde kontorer]]
Bergen Kvinnesaksforening (BKF) arbeider «for at alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter».<ref name=bkf-likestilling>{{cite web |last1=Bergen Kvinnesaksforening |title=Vi heier på jentenes krav om likestilling |url=https://www.ba.no/vi-heier-pa-jentenes-krav-om-likestilling/o/5-8-1232084 |publisher=Bergensavisen |date=12. februar 2020}}</ref> Foreningen ble stiftet 14. april 1885 av bl.a. [[Amalie Hansen]], [[Nicoline Christine Hambro]] og legen [[Gerhard Armauer Hansen]]. Fra starten var «den bergenske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Under-afdeling under Hovedforeningen» i Christiania.<ref>{{Kilde avis|dato=1885-04-15|tittel=Kvindesagen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18850415_18_86_1|side=2|avis=Bergens Tidende}}</ref> I det første styret satt blant andre legen [[Gerhard Armauer Hansen]], [[Ole Jacob Sparre]], [[Anna Steineger]] og [[Anna Kreetz]]. Blant andre styremedlemmer de første årene var [[Nicoline Christine Hambro]], [[Emanuel Mohn]] og [[Bolette Christine Pavels Larsen|Bolette Larsen]].<ref>{{Kilde avis|dato=1885-04-22|tittel=Til Medlemmer af Bestyrelsen for 'Norsk Kvindesagsforening's Filialafdeling i Bergen foreslaaes: (...)|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18850422_18_92a_1|side=2|avis=Bergens Tidende}}</ref><ref>{{Kilde avis|utgivelsesår=|tittel=Til Medlemmer af Bestyrelsen for den bergenske Filial af norsk kvindesagsforening foreslaaes:|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18860225_19_47_1|side=3|avis=Bergens Tidende|dato=1886-02-25|sitat=Fru Bolette Larsen {{!}} Fru Nico Hambro {{!}} Hr. Fabrikejer P. Jessen {{!}} Hr. Kaptein Krogh.}}</ref><ref name=BKF-Arkivportalen>{{Kilde www|url=https://www.arkivportalen.no/contributor/no-BBA_arkiv000000037572|tittel=A-3056 – Bergen Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|verk=Arkivportalen|utgiver=Bergen Byarkiv}}</ref> Foreningen ble ledet i lange perioder av [[Amalie Hansen]] og [[Fanny Schnelle]].

I 1887 etablerte foreningen ''Kvindesagsforeningens Friundervisning'' i Bergen, som i løpet av sin eksistens samlet hadde rundt 6&nbsp;000 elever. I 1925 hadde foreningen 2–300 medlemmer.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072308179|forfatter=Dorothea Merlees|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814–1914|bind=1|forlag=Berg & Høgh|utgivelsessted=Kristiania|sider=85–89|kapittel=Bergens kvindesagsforening 1885-1914|utgivelsesår=1914}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Laura Irgens|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072612005|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. III : En kort oversigt over deres stilling og livsvilkaar i tiaaret 1914-1924|forlag=Berg & Høgh|utgivelsessted=Kristiania|sider=8-10|kapittel=III. Bergens Kvindesaksforening|utgivelsesår=1925}}</ref> Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført [[Kvindernes Bygning]] i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og som opprinnelig var organisert som et aksjeselskap eid primært av medlemmer av foreningen. Foreningen hadde selv kontorer i bygningen, som også huset foreningens husmorskole og utleieleiligheter. Lederen [[Fanny Schnelle]] og noen andre av foreningens medlemmer bodde selv i bygningen.<ref name=BKF-Arkivportalen /> Bergen Kvinnesaksforening ble nedlagt i 1935, men foreningens skole og Kvindernes Bygning A/S videreførte virksomheten i en årrekke, ledet av Marie de Lange. I 1976 ble Bergen Kvinnesaksforening gjenopplivet av bl.a. [[Kari Hop Skiftesvik]], som var mangeårig leder i laget og 2. nestleder i NKF nasjonalt i flere perioder. Foreningen har utgitt medlemsbladet ''Amalie''. Foreningen utgav i 2020 boken ''Bergens små og store døtre''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Aasen, Elisabeth | utgivelsesår = 2020 | tittel = Bergens små og store døtre | isbn = 9788284030722 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Bodoni forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020100548512}}</ref>

==== Stavanger Kvinnesaksforening (1893) ====
Stavanger Kvinnesaksforening (SKF) ble stiftet i 1893. De tidlige medlemmene tilhørte Stavangers [[venstre]]kretser og var medlemmer i den liberale Stavanger Frisindede Forening. Foreningens virkeområde var hele Stavangerregionen og [[Rogaland]] (det vil si området som utgjør [[Stavanger bispedømme]]), og foreningen var i praksis et fylkeslag for hele Rogaland. Blant lederne i foreningen var [[Anna Gjøstein]], [[Anna Backe]], [[Helga Laake]] og [[Kristin Aspelund]]. Foreningen har de siste årene ligget nede.

==== Drammen Kvinnesaksforening (1896) ====
Drammen Kvinnesaksforening (DKF) ble stiftet i 1896 av bl.a. [[Betzy Kjelsberg]], som var den yngste av de seks kvinnene som etablerte NKFs forløper [[Diskusjonsforeningen Skuld|Skuld]] i 1883. Blant lederne i foreningen har vært [[Wenche Sivle]], [[Marta Tærum]], [[Dagny Sveaas]], [[Gertrud Günther]] (også kjent som stifter av [[Sex og Politikk]]), [[Gunhild Ramm Reistad]], [[Janicke Karin Solheim]] og [[Turid Lilleheie]]. Bøker om foreningens historie ble utgitt av Mary Karlsen og Gunhild Ramm Reistad i 1956 og 1996.<ref>Mary Karlsen (1956), ''Drammens kvinnesaksforening: 60-årsjubileum: 19.5.1896–19.5.1956''. Drammens Kvinnesaksforening.</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071000110|tittel=Det startet på Bragernes torg for 100 år siden : Drammen kvinnesaksforening 1896-1996|forfatter=[[Gunhild Ramm Reistad|Reistad, Gunhild Ramm]]|forlag=Drammen kvinnesaksforening|utgivelsesår=1996}}</ref>