Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Politikernes behandling av Backe-utvalgets anbefalinger ===
Høsten 1965 var det Stortingsvalg og [[Per Bortens regjering]] tok over styringen,{{sfn|Gøthe|1994|p=64–66}} med høyremannen [[Sverre Walter Rostoft]] som industriminister. Helt siden 1955 hadde han ansett jernsaken som en nasjonal oppgave der staten måtte ta størst ansvar. Han hadde skrevet følgende om saken i 1955: «[…] Jernverket [er] ikke utelukkende bygget for vår egen generasjon. […] Det er en industribedrift, en viktig sådan […] og dermed for landet i hundrer av år.» I andre industrisaker hadde han gått inn for privatisering, men her var han ikke overbevist. Han lot sitt departement vurdere saken, og rådet derfra var en kombinert statlig og privat drift. Regjeringen var innstilt på at Jernverket skulle fortsette som før, inntil en viss avklaring og konsolidering hadde funnet sted. I Stortingsdebatten som fulgte var Einar Gerhardsen åpen for samarbeid med andre bedrifter, også utenlandske. Rostoft sa i Stortinget at «regjeringen har funnet det riktig at fortsatt drift av Jernverket skjer i statlig regi. En tilstrekkelig bred oppslutning om et alternativt opplegg basert på samarbeid med private interesser er neppe tilstede.»{{sfn|Gøthe|1994|p=69–71}}

Mens Arbeiderpartiet gikk inn for å redusere statens ansvar i Jernverket og effektivisere driften i landets to stålbedrifter, var det altså en statsråd fra Høyre som gikk inn for forlengelse av statsdriften. De tidligere konstellasjonene partiene imellom ble snudd opp ned. Årsaker til at Rostoft kviet seg for å gjøre store endringer var motstanden en samarbeidsavtale skapte i stålnæringen, dessuten ville han ikke forskjellsbehandle Elkem og Christiania Spigerverk i forhold til andre private bedrifter.{{sfn|Børresen|1995|p=376–377}} Rostoft mente også at en fusjon med Elkem og Christiania Spigerverk var å gi Jernverket på billigsalg.{{sfn|Lindberg|1993|p=171–172}}

Diskusjonen om Jernverket viste at synet på Jernverket hadde skiftet natur. Fra starten og inn i 1950-årene var bedriften et nasjonalt symbol på at Norge var blitt som andre avanserte industrinasjoner. På midten av 1960-årene var synet på Jernverket endret til at det var en hjørnesteinsbedrift i en industrifattig region. De distriktspolitiske motivene var de som veide tyngst ved fortsatt statlig engasjement.{{sfn|Børresen|1995|p=376–377}}