Redigerer Norges historie (avsnitt)

== Embetsmannsstaten (1814&ndash;1884) ==
{{Utdypende|Embetsmannsstaten}}
[[Norges Grunnlov|Grunnloven]] ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge [[17. mai]] 1814, som stadig er [[nasjonaldag]] i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en [[Krigen med Sverige 1814|kort krig]] med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Mossekonvensjonen, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan Bernadotte]] godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. [[Stortinget]] valgte Sveriges konge til Norges konge [[4. november]] 1814.<ref name=":0" />

Det nordligste området (Nordkalotten) var fra middelalderen av et norsk-russisk fellesdistrikt der begge kunne drive skattlegging. Ved inngangen til 1800-tallet var Neiden, Pasvik og [[Petsjenga]] et uavklart område som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Grensen ble endelig fastlagt i 1826 og gikk da tvers gjennom de skoltesamiske siidaene Neiden og Pasvik med konsekvenser for befolkningen der.<ref>''Klassekampen'', 17. november 2014, s11.</ref>

===Jordbruk og industri===
Omkring 1814 var jordbruket den dominerende næringen i Norge med levevei for størstedelen av befolkningen. Bøndene deltok samtidig i trelast og fiskeindustrien. Gårdene var jevnt over små og kyrne ga lite melk (500 kg i året var vanlig, mot rundt 5000 kg per ku 150 år senere). En viss modernisering av jordbruket begynte midt på 1700-tallet med grøfting, nydyrking og avlsarbeid. [[Potet]]en ble innført og tatt i bruk først av prester som var interessert i gårdsdrift, blant annet presten Atche i [[Ullensvang]]. Kongen og landbruksselskaper søkte å tilskynde utvikling av jordbruket med premier eller medaljer.{{Sfn|Steen|1972|s=132-133}} Rundt år 1500 var ¼ til ⅓ jorden drevet av selveiende bønder, til 1814 hadde flertallet, rundt ⅔, blitt selveiende. [[Leilending]] drev selvstendig gårdsdrift og måtte betale leie til jordeieren; leilendingen hadde som regel ingen fast eiendom som kunne settes i pant ved lån. Leilendingene hadde som regel festekontrakt på livstid og disse gikk ofte i arv som full eiend. Sverre Steen kaller leilendingenes betingelser for «trygge, men trange». På 1700-tallet var det mange leilendinger som kjøpte brukene de drev. Trolig var inntekten av bortleid jord liten.{{Sfn|Steen|1972|s=137-138}}

Fra 1500 til 1800 ble statsmakten sterkere og det ble etablert nye næringer. Statsmakten var representert ved en ny klasse av embetsmenn som på oppdrag fra kongen administrerte landet. Næringslivet var representert ved en ny klasse næringsdrivende hovedsakelig bosatt i byene. Disse to dannet en ny overklasse i Norge der adelen forsvant eller var uten betydning; adelen forsvant i Norge lenge før det fleste andre land i Europa. Næringslivet var for det mest spesialisert slik at den enkelte borger konsentrerte seg om for eksempel skog og sagbruk, handel og skipsfart, eller bergverk og metaller. Biskopene sluttet for stor del å være godseiere og amtmennene begynte å leve av lønn fra kongen (i stedet for å leve av inntekt fra sitt gods). Det nye borgerskapet av næringsdrivende og embedsmenn var for en stor del rekruttert fra utlandet.{{Sfn|Steen|1972|s=149-150}}