Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

=== Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer ===
[[Fil:Plakat fra krigen.jpg|miniatyr|Tysk-norsk plakat oppført etter at mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass framfor å sitte ved tyske soldater eller hirdmedlemmer. NS-myndighetene forsøkte å få slutt på denne praksisen, og slo derfor opp denne og lignende plakater i Sporveiens vogner.]]
Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio, og i [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940]] utnevnte han seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket [[kapitulasjon]].

Et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]] ble opprettet av [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] 15. april og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, [[Ingolf Elster Christensen|Ingolf Christensen]]. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele Fastlands-Norge.{{tr}} Falkenhorst erklærte at den militære okkupasjonen av Norge ville skje i samsvar med landkrigsreglementet i [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Haag-konvensjonen]] av 1907. Etter folkeretten opphevet ikke en militær okkupasjon statens suverenitet overfor egne borgere og dens lover så sant det ikke var i strid med okkupantens militærstrategiske hensyn.<ref>{{Kilde avis|tittel=Lova i krig|avis=Dag og tid|url=|etternavn=Langeland|fornavn=Nils Rune|dato=7. oktober 2016|side=12|sitat=}}</ref>

De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Den 13. juni møtte representanter for Terboven biskop [[Eivind Berggrav]], medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]], og 16. juni overtok Stortingets presidentskap som norsk part i disse [[riksrådsforhandlingene]]. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å [[abdikasjon|abdisere]] ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at [[Johan Nygaardsvolds regjering]] ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over [[BBC]] at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i [[hjemmefronten|folkets motstand mot okkupantene]].

25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|konstituerte statsråder]], uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte [[statsakten på Akershus]] den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for [[Vidkun Quislings andre regjering|en ny norsk regjering]] som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.