Redigerer Mayakulturen (avsnitt)

== Religion ==
* ''Se hovedartikkel, [[Mayamytologi]]''
[[Fil:Maya Priester.jpg|thumb|Framstilling av en mayaprest.]]
Som aztekerne og [[Inkariket|inkaene]] som kom til makt senere, trodde mayaene på tidens sykliske løp. Ritualer og seremonier var nært tilknyttet himmelske og terrestriske sykluser som de observerte og skrev inn på detaljerte kalendre. Mayapresten hadde arbeidet med å tolke disse syklusene og gi en profetisk utsikt om framtiden eller fortiden basert på antallet relasjoner i deres kalendre. De måtte også avgjøre om himmelen var gunstig for å utføre bestemte religiøse seremonier.

Det er mye av mayaenes religiøse tradisjoner som fortsatt ikke er forstått av forskerne, men det er kjent at de forestilte seg at kosmos hadde tre vesentlige plan: jorden, [[underverden]] under og himmelen over. Underverden ble nådd via grotter og dype tunneler. Det var antatt å være dominert av de aldrende mayagudene for død og forråtnelse. Solen ([[Kinich Ahau]]) og [[Itzamna]], en aldrende gud, dominerte mayatanken om himmelen. En annen aldrende mannlig guddom, L, var den ene av de betydelige gudene i underverden. Nattehimmelen ble betraktet som et vindu som viste alle overnaturlige vesener. Mayaene konfigurerte stjernehimmelen med guder og steder, så fortellinger folde seg ut i deres sesongmessige bevegelser og trodde at skjæringspunktet for alle mulige verdener var i nattehimmelen.

Mayagudene hadde slektskap og aspekter som fikk dem til å fusjonere med hverandre på måter som synes ubegrenset. Det er en meget stor rekke av overnaturlige figurer i mayaenes religiøse tradisjon, kun en del av dem opptrer jevnlig. Gode og onde trekk er ikke fastlåste karaktertrekk hos mayagudene, heller ikke er utelukkende «de gode» beundringsverdig i seg selv. Hva som er upassende i løpet av en sesong kan komme til å være passende for en annen ettersom de meste mayaenes religiøse tradisjon er basert på sykluser og ikke varighet.

Livssyklusen til [[mais]]en ligger i hjertet av mayaenes forestillinger. Denne filosofien er demonstrert i troen på den mayiske [[maisguden]] som en sentral religiøs figur. Mayaenes legemlige ideal er også basert på formen til denne unge guddommen, noe som er demonstrert i deres kunstverker. Maisguden er også en modell for hofflivet i klassisk tid.

Mayaene praktiserte [[menneskeofring]]. I en del mayaritualer ble mennesker drept ved at deres armer og bein ble holdt fast og en prest skar opp offerets bryst og rev ut hans hjerte som en ofring. Dette er avbildet på oldtidsobjekter som billedtekster i deres kodekser. Døden var ikke slutten, men begynnelsen. [[Blod]]sutgytelse skapte liv. Mayaene, som i [[Teotihuacan]] og hos zapotekene, trodde på en kraft kalt ''tonalli'', en form for stråleglans eller hete som brakte liv, slik religionsforskeren Richard Haly beskrev det: «en blodforbindelse som knyttet generasjoner til generasjoner,» og det «kommer ned til menneskene ved tiden for deres fødsel, knytter de nyfødte til deres forfedre.» <ref>Haly, Richard (1992): «Bare Bones: Rethinking Mesoamerican Devinity» i: ''History of Religions'', 31:3, s. 280-281</ref> I gjengjeldelse tilbød menneskene blod tilbake til himmelen for å kunne sluttføre syklusen. Det står i kontrast til den framvoksende [[Kristendom|kristne]] oppfatningen i [[Romerriket]] som plasserte liv og død i motsetning til hverandre mens den mesoamerikanske oppfatningen så på liv og død i en vekselvirkning. De dødes land var ikke utelukkende en underverden, men et sted som eksisterte side om side med jorden.<ref>Haly, Richard (1992), s. 287</ref> Utskjæringer og billedframstillinger gir antydninger om kompliserte ritualer med blodutgytelser, utført av kongene. Kongen som skar seg opp på toppen av pyramiden, etterlignet ikke bare gudens handlinger i den fjerne fortid, men var sammen med guden, fungerte med ham som hans representant, og kanskje til og med var guden selv i hans [[inkarnasjon]].<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', (1. utg.) W.W. Norton, s. 190</ref>