Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

=== De første kullkompaniene ===
Sommeren 1899 brøt ishavsskipper [[Søren Zachariassen]] fra Tromsø 600 [[Hektoliter|hl]] kull fra [[Bohemanneset]], [[Heerodden]] og [[Festningsodden]], ved [[Isfjorden på Svalbard|Isfjorden]]. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen.Noe av det første kullet Zachariassen solgte, var til en [[lystbåt]] som lå i Adventfjorden i september, eid av [[Albert I av Monaco]].<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196" />

Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. Våren [[1900]] dannet han og [[Andreas Schrøder]] sammen med andre investorer, [[Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen]] i Kristiania. Zachariassen nevnte også sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen [[Henrik Næss]] fra Trondheim. Sammen med tre andre interesserte sendte Næss åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196" /> De slo seg til ved Hotellneset på vegne av [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]], og skjerpet kull ved der hvor «[[Trøndergruva]]» senere ble anlagt i [[1903]] under [[Platåberget]], med amerikansk kapitalbistand. Tromsø-kjøpmannen Bernhard Pedersen fikk med seg vestlandske kapitaleiere og dannet [[Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani]] som okkuperte kritt-kullfeltene på Revneset på andre siden av fjorden. Og kjøpmann [[Ivar Stenehjem]] fra Vardø fikk økonomisk støtte fra [[Christian Michelsen]] og startet kullskjerp på vestsiden av Adventfjorden.<ref>Gustav Rossnes, ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940'', Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 72.</ref> 

Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Ingen av de tre norske selskapene satte i gang reell produksjon ved Adventfjorden. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Amerikanske gruveeiere som gikk inn i Trondheim-selskapet dannet etter hvert [[Arctic Coal Company]], og i 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere ''Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani'' til dette selskapet. Bergenserne som drev skjerp på Revneset, vakte samtidig interesse i sin jakt på investeringskapital i [[London]]. De fusjonerte etter hvert med [[The Spitzbergen Coal and Trading Company]], som ble dannet i [[1904]]. De anla en gruve og taubane og brøt første sommer 500 tonn kull.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=246-247
| isbn=82-519-1851-0
}}</ref>
Neste sommer ble langt mer kapital reist og britene anla [[Advent City]] på Revneset, den første større bebyggelsen ved Adventfjorden med 30 mann i overvintring 1905/1906. Søren Zachariassen fraktet utstyret oppover, og bygningene ble prefabrikkert i Trondheim. Det ble anlagt [[elektrisitet]] i Advent City, og vinteren 1906/1907 overvintret hele 70 mann. De britiske arbeidslederne var i stadig konflikt med de skandinaviske gruvearbeiderne.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=247
| isbn=82-519-1851-0
}}</ref>