Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Fremskritt og tradisjon – nordlandsfiskernes tilsynelatende tradisjonsbinding === 
På 1500- og 1600-tallet utviklet alle land som grenset mot Nordsjøen havfiske på [[fiskebanke]]ne. Dette gjaldt England, Skottland, Frankrike, Danmark og Nederland. Det ble utviklet store fiskefartøyer som de kunne drive fiske langt ut på havet med, og i flere uker i strekk. Norge var det eneste landet som grenset til dette området som ikke utviklet havfiske. Mange, både i samtiden og senere, kritiserte norske fiskeres enkle organisering, dårlige utbytte og motstand mot modernisering. Fiske med line og garn var det for eksempel bare finnmarksfiskerne som ikke var skeptiske til. En forklaring som ble holdt opp var fiskernes iboende karaktertrekk.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 536.]]</ref>

Havforskeren [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]] skrev i sitt encyklopediske verk ''Norsk Havfiske'' at årsaken heller er å finne i særegne geografiske forhold: Det er «nedarvede ulikheter naturen» som er årsak til «forskjelligheter i atferd og karakter». Utenfor kysten av Nordland er det store grunner og banker mellom kysten og [[Egga]], altså kanten av kontinentalsokkelen. Dermed kunne nordlandsfiskerne drive sitt «kystfiske til havs». Med andre ord trengte de ikke dra langt på åpent hav for å finne gode fiskeplasser. Dermed hadde de også fordelen av å se land, slik at de kunne finne posisjonen mot fjellene, det som kalles for ''[[med]]'' (uttales mé). Forholdene utenfor Nordsjølandene er slik at det bare blir mer og mer fiskerike farvann jo lengre fra land en drar ut. Andre forhold som Hjort la vekt på var Norges spredte befolkning, at det ikke var noe stort hjemmemarked for fisk og ingen sterke kapitaleiere som kunne utvikle havfiske.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 537.]]</ref>

Nordlandsfiskerne kan også sammenlignes med vestlandsfiskere. Vestlendingene utviklet både sildefisket og havfiske, og de var stadig ivrige etter å utvikle nye metoder, samtidig som de sparte og investerte for å øke fortjenesten. Dette står i kontrast til det karikerte bilde av nordlendingen som venter på at torsken skal komme, og når han får penger mellom fingrene bruker han dem på wienerbrød og et silkeskjerf til kjæresten.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 540.]]</ref> Nedkvitne har undersøkt dette, og mener at årsaken kom av materielle forhold, mer enn mentalitet. Han påpeker at Bergen hadde en kjøpmannsstand, og at dette kan forklare forskjellen. Disse hadde kapital og den brukte de på å utvikle fiskeriene på Vestlandet. Forholdene i nærområdene kjente de og var med på å utvikle. Nordland derimot lå alt for langt unna til at de kunne vurdere forholdene. Dessuten sørget de mange nordlendingene for stabil og god tilførsel av tørrfisk, slik at «marginalfortjenesten», som Nedkvitne kaller den, ble for liten til at kjøpmennene ville bruke sin kapital på fisket i Nord-Norge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 542.]]</ref> Hjort påpeker videre fiskernes stedbundenhet til farvannene de kjente og kunne ta med, de var avhengige av kreditt for å drive fisket og de hadde ikke overskudd nok til å forbedre fangstredskapene. For kjøpmennene var det mer aktuelt å satse sin kapital på handel med fisk, trelast eller skipsfart. Disse forholdene mente Hjort hadde etablert seg allerede i hansatiden.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 538.]]</ref>