Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

==Boligsaken: filantropiske, kooperative og kommunale leiegårder for arbeidere==
===Filantropiske byggeselskaper. velstående mennesker bygger for arbeidere===

I 1840-årene ble det bygget arbeiderboliger av velmenende mennesker og organisasjoner i mange europeiske byer, og de revolusjonære oppstandene i årene fra 1848 stimulerte dette.<ref>Aslaksby 1998, side 369.</ref> Arbeiderboligene hadde innretninger som skiller seg fra gjennomsnittet av samtidige leiegårder, også i Kristiania. Foreningene ble forventet å gi avkastning til de som skjøt inn penger.

''Arbeiderboligen av 1851'' ble bygget av Aksjeselskapet til oppførelse av arbeiderboliger i Christiania, stiftet samme år. Bygningen lå ved dagens [[Hammersborg torg]] og hadde 42 leiligheter i tre etasjer, 36 ettroms på 29 kvadratmeter (11 kvadratmeter kjøkken og 18 kvadratmeter rom), 6 toromsleiligheter og rundt 250 beboere. Den var den første leiegården bygget for arbeiderklassen («leiekaserne») og ble i samtiden regnet som et fremskritt,<ref>Myhre 1990, side 375 og Fredriksen 1948, side 14.</ref> inspirert av Berliner Gemeinnützige Baugesellschaft og deres bygg som ble oppført etter den sosiale uroen i 1848–1849.<ref name="Aslaksby 2000, side 61">Aslaksby 2000, side 61.</ref> Hensynet til beboernes sunnhet og velferd ga seg uttrykk i tomt med sol, og innlagt avløp og vann – noen år før trykkvannet (innlagt vann) kom og meget tidlig i en arbeiderbolig. Gården hadde dessuten kjellerboder til hver leilighet, felles vaskeri, bibliotek, maskinrulle og badeværelse. Adgangen til å ta inn losjerende var regulert. Selskapet ble dannet med bakgrunn i [[Kolerapandemien i 1846–1860|koleraepidemien i 1850]].<ref>Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 229 og [http://www.nb.no/nbsok/nb/f94872da89bdbd19475fbfb2c1c6180c?index=1#1 Odd Brochmann: ''By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo''. Oslo, Cappelen, 1958, side 63–64. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.] og Aslaksby 1998, side 126 og 479.</ref> Den høye leien medvirket til at trangboddheten var stor, gjennomsnittlig 5,2 personer per rom.<ref>Aslaksby 2017, side 54.</ref>

Senere i 1850-årene kom en gård som ga navn til [[Arbeidergata (Oslo)|Arbeidergata]] og lå på hjørnet av [[Rosenkrantz' gate (Oslo)|Rosenkrantz' gate]] og [[Kristian IVs gate (Oslo)|Kristian IVs gate]] omtrent der [[Hotell Bondeheimen|Bøndernes Hus]] senere kom, og i 1861 en gård i [[Grønland (Oslo)|Grønland]] 12B, som er det eldste av selskapets bygg som står i dag.<ref>Aslaksby 2000, side 61 og Aslaksby 2017, side 54–56.</ref>

Den største av byggeselskapenes boliger var [[Ruseløkkveien (Oslo)|Ruseløkkveien]] 60 med 112 leiligheter i fire etasjer som fikk medalje på [[Verdensutstillingen i Paris (1889)|Verdensutstillingen i Paris i 1889]].<ref>[https://www.statsbygg.no/globalassets/files/prosjekter/adamstuen/adamstuenstedsanalyserevnovember2017liten.pdf ''Statens eiendommer på Adamstuen – stedsanalyse,'' side 103.] Utarbeidet av [[LINK arkitektur]] for [[Statsbygg]], 2017. Gir opplysningen om prisen til arbeiderboligens arkitekt Hjalmar Welhaven. Se også Aslaksby 2017, side 56.</ref> Til bygget var det knyttet egen snekker med verksted i gårdsrommet, likhus og ekstraleilighet der beboere kunne bo mens leiligheten var under reparasjon eller oppussing. Andre bygg lå i [[Thorvald Meyers gate (Oslo)|Thorvald Meyers gate]] 85 på Grünerløkka og Platous gate 2 på Grønland. Ut i 1880-årene var selskapet av 1851 fortsatt eneste arbeiderboligselskap, med syv komplekser, 346 leiligheter og rundt 2000 beboere. I 1890-årene kom flere selskaper til, og ved århundreskiftet disponerte de filantropiske selskapene ca. 2500 leiligheter eller om lag en tidel av alle leiligheter for arbeiderklassen.<ref>Myhre 1990, side 217 og 369 og Aslaksby 1998, side 386.</ref>

Forretningsmannen [[Fritz Heinrich Frølich]] (1807–1877) etablerte den såkalte «Frølichbyen» eller «Lerby» ved [[Geitmyrsveien (Oslo)|Geitmyrsveien]] med halvannenetasjes hus med fire leiligheter og leilighetsplaner lik Arbeiderboligselskapets, bygget i soltørket leire.<ref>Myhre 1990, side 307 og Aslaksby 1998, side 479–82.</ref> Et eget aksjeselskap bygget Sagenes Arbeiderboliger, et bygg med 120 toromsleiligheter i [[Toftes gate (Oslo)|Toftes gate]] 25 på Grünerløkka i 1888, også dette med romslig, åpent gårdsrom med tuntrær og felleshus med tilbud om vaskeri, bad, forsamlingssal, likhus og bytteleilighet som også kunne brukes ved oppussing.<ref>Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: ''Oslo. En arkitekturguide''. Oslo: Universitetsforlaget, 1984, side 108. ISBN 82-00-05961-8.</ref>

<gallery class="center" widths="200px"> 
Hammersborg arbeiderboliger 1851.jpg|Arbeiderboligen på [[Hammersborg torg]], 1851.
Groenland 12b Oslo.jpg|Arbeiderboligen [[Grønland (Oslo)|Grønland]] 12B.{{byline|Mahlum}}
Ruseløkkveien 60.JPG|[[Ruseløkkveien (Oslo)|Ruseløkkveien 60]].{{byline|Jan-Tore Egge}}
</gallery>

===Selvbyggerforeninger og fagforeninger som byggherre===

[[Fil:Urtegata 32.jpg|thumb|[[Urtegata (Oslo)|Urtegata]] 32, Grønland. Nylands arbeideres byggeforening, 1898.{{byline|Mahlum}}Christiania]]

Selvbyggerforening ble etablert i 1876, hadde drøyt 1000 medlemmer i 1878 og bygget boliger i [[Geitmyrsveien (Oslo)|Geitmyrsveien]] 51 til 57.<ref>Aslaksby 1998, side 387.</ref> Også fagforeninger sto for boligbygging som byggherre. I 1900 hadde Nyland Arbeideres byggeforening fire gårder med 83 leiligheter på Grønland og Tøyen, den første i [[Motzfeldts gate (Oslo)|Motzfeldts gate]] 17, med bare ettroms, romslig gårdsrom og ingen delt entré (revet i 1980-årene). [[Friis' gate (Oslo)|Friis' gate]] 2, ferdig i 1887, hadde bare toroms leiligheter, uten bakgård selv om gårdsrommet ga plass til det. I [[Urtegata (Oslo)|Urtegata]] 32, 1894, er det ett- og toroms og en tredjedel treroms leiligheter med to oppganger, tilpasset ulik betalingsevne blant foreningens medlemmer. Gården har en fin fasade med nybarokke elementer og innendørs toaletter til alle. Foreningen hadde kjøpt et stort område av Universitetets nedre Tøyen i 1874, men klarte bare å skaffe finansiering til fire gårder.<ref>Morten Bing: ''Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo''. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 50. ISBN 82-90036-76-0. og Aslaksby 2017, side 170–175.</ref> Problemet for selvbyggerinitiativene var ikke tilgang på kapital, men mangel på egne kapitalinstitusjoner for sosial boligbygging som kunne ha holdt kapitalutgiftene nede og unngått de høye husleiene.<ref>Aslaksby 1998, side 254–55 og Fredriksen 1948, side 66.</ref>

===Krav om offentlig ansvar for boligproduksjonen===

Boligmangelen og krav om bygging av tilstrekkelig antall sunne arbeiderboliger i kommunal regi ble tatt opp på et massemøte arrangert av [[Den socialdemokratiske Forening|Socialdemokratisk forening]] i 1886. Dette var et tidsskille, ved at et slikt krav for første gang bygget på at samfunnet har plikt, og rett, til å sørge for produksjonen av boliger – å innskrenke seg til regulering og kontroll er ikke nok. Redaktør [[Ola Thommessen]] (1851–1942) i [[Verdens Gang (1868–1923)|''Verdens Gang'']] støttet kravet og mente den beste formen var kooperative selskaper med kommunal støtte.<ref>Myhre 1990, side 371 og Fredriksen 1948, side 69–70.</ref>

[[Fil:Dannevigs gate 7 Sagene.jpg|thumb|[[Dannevigsveien (Oslo)|Dannevigsveien]] 7, Sagene, kommunal leiegård 1902.{{byline|Helge Høifødt}}]]

Boligbyggingen hadde ikke holdt tritt med befolkningsøkningen, og husleienivået og trangboddheten økte. Svaret fra Axel Holst, som gjorde boligundersøkelsen i 1893, var at det måtte bygges flere boliger. To tiltak som fulgte behandlingen av rapporten var et boligkontor under Sunnhetskommisjonen fra 1896 og byens første to kommunale leiegårder i Dannevigsveien 7 på Sagene og Åkebergveien 50 på Tøyen. Begge ble fullført i 1902 og var tegnet av arkitekt [[Henrik Nissen]] (1848–1915).<ref>Erling Annaniassen: ''Hvor nr. 13 ikke er …'' Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 50–55. ISBN 82-05-19103-4,  [http://www.nb.no/nbsok/nb/f94872da89bdbd19475fbfb2c1c6180c?index=1#1 Odd Brochmann: ''By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo''. Oslo, Cappelen, 1958, side 91–92. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.], Morten Bing: ''Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo''. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 43–44. ISBN 82-90036-76-0, Fredriksen 1948, side 47 og ''Beretning om Kristiania kommune for årene 1887−1911''. Kristiania kommune, 1914, side 176.</ref> Han foreslo også at sunnhetskommisjonen måtte kunne forby losjerende, påby riving av dårlige hus og ekspropriere områder med særlig usunn bebyggelse med sikte på riving og fornyelse. Han pekte også på at siden boliger for den fattige delen av arbeiderklassen var usikker forretning, ble dette markedet overlatt til spekulanter som måtte låne penger til høy rente, og dermed ble husleiene høye for dårlige boliger.

I 1896 gjentok Arbeiderpartiet i Kristiania kravet om kommunal bygging av sunne arbeiderboliger som kunne leies ut til en rimelig pris, slik at «arbeidernes boliger litt etter litt blir unddratt den private spekulasjon». At Venstre vant flertall i bystyret fra 1894, medførte en sterkere vilje til offentlig innsats i boligspørsmål. Partiet gikk i 1896 inn for offentlig ansvar for reisning av sunne boliger, ved å bygge boliger i kommunal regi, utenfor markedet, av sosialpolitiske grunner – forsyning av sunne boliger likesåvel som forsyning av sundt drikkevann.<ref>Kjeldstadli 1990, side 281.</ref> Borgermester Berner foreslo i 1899 i en innstilling til bystyret om at staten burde etablere en boligbank, fordi byrdene for kommunen ved både å føre en aktiv tomtepolitikk og egen boligbygging ville bli høyere enn kommunen kunne greie.<ref>Fredriksen 1948, side 71–73 og 77–78.</ref>

Oppsigelse fra leieforhold var regulert slik at det var 3 til 4 måneders frist før flyttedag vår og høst. Men for ett- og toromsleiligheter ble det praktisert 14 dagers oppsigelse.<ref>Aslaksby 1998, side 244–45.</ref>