Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== Engasjementet i de forskjellige samfunnslag ===
De forskjellige grupperingers engasjement i den kaotiske perioden 1966-68 er bare delvis blitt gjenstand for forskning. Kildesitusjonen er så langt utilfredsstillende, og øyenvitneintervjuer i Kina om denne perioden er fremdeles en delikat affære (2007). Sentrale aktører er nå gamle, og hukommelsen blir mindre presis. Det er illustrerende at det pr. 2007 kun var ett museum i Folkerepublikken som beskjeftiget seg med tildragelsene; det er i [[Shantou]], og kulturmyndighetene – som tolererer museet – tillater ikke at det blir opplyst om det for eksempel i brosjyrer.

Det er flere gruppers engasjement som bare til dels er blitt underkastet historisk analyse:<ref>Det nedenstående er for det meste inspirert fra Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006</ref>

* '''Skoler og universiteter''':
[[Fil:Thu gate.JPG|thumb|[[Tsinghuauniversitetet]], her med sitt mest kjente symbol, den gamle porten, var et fremtredende arnested for rødegardistene, både dets videregående college og det egentlige universitetet.]] 
:Rødegardistene som var selve spydspissen i kulturrevolusjonen, strømmet ut fra skoler og universiteter. Hva gjelder studentene ved de ''videregående skoler'', der det var mange studenter som kjempet om få studieopptak for de alt for få plasser som stod til rådighet ved universitetene, hadde frustrasjonen vedrørende egne fremtidsutsikter ført til misnøye som gav opphav til fraksjoner blant studentene.

:På denne tiden hadde kommunistene avskaffet det gamle systemet der de akademiske prestasjoner skulle veie tungt ved opptak på universitetene. Man tenkte klassebevisst, og det innebar at man skulle gi ungdom med rett klassebakgrunn preferanse. Dermed kom mange barn fra arbeiderklassen og den alminnelige bondeklasse videre, selv uten særlige akademiske prestasjoner å vise for seg. Dette systemet var blitt ytterligere uthulet ved at barn av partikadre også ble sikret opptak ved universitetene, gjerne uten å ha gjort det særlig godt.

:Systemet for å vurdere om studentene hadde nådd de akademiske læremål var forsåvidt brutt sammen/delvis blitt avskaffet, men studentene selv hadde evne til å vurdere hva som måtte til for å komme seg videre. Den store mengde studenter som verken hadde perfekt klassebakgrunn eller kom fra kommunistfamilier, men kom fra småborgerskapet eller funksjonærbakgrunn, innså at politisk aktivisme var en meget bedre billett til videre studier enn skolearbeidet var det. Ved aktivisme kunne man bli opptatt i den kommunistiske ungdomsliga, noe som ble tatt hensyn til ved opptak til høyere utdannelse.

:Dermed var det duket for stor deltagelse i politisk aktivisme, ikke bare på grunn av tidens persondyrkelse av Mao som særlig var innpodet de unge, men også av forskjellige egennyttige grunner. Det oppstod fraksjoner blant rødegardistene. Småborgerbarna kunne ved sin aktivisme både score poenger, og være med på å sjalte ut de kaderbarna hvis foreldre i øyeblikket var blant de som ble kritisert og utrensket. Kaderbarna kunne også fremme egne interesser både ved å vise lojalitet når andre kadre ble utrensket, eller ved sin aktivisme kanskje skape seg et selvstendig fremtidsgrunnlag til tross for foreldrenes assosiasjon med de «gale» grupperinger i Partiet.

:På universitetene var naturligvis ikke konkurransen om opptak til universitetene noen medvirkende faktor. Men særlig i Beijing var det vokst frem at de enkelte universiteter var blitt knyttet til forskjellige av de ledende personligheter i parti- og regjeringsapparat. Dette gjaldt ikke minst [[Tsinghua-universitetet]] som var det første der rødegardistene ble engasjert i den politiske kampen. Dette forhold begrunner meget av fraksjonsdannelsene og aktivismen ved hovedstadsuniversitetene. Ved de øvrige av landets universiteter, som ikke var geografisk nær maktens sentrum, spilte dette en mindre rolle. Det er ikke blitt forsket særlig på dem, men det var klart at overalt var en posisjonering med hensyn til fremtidig jobb en faktor – aktivisme hjalp.

* '''Fabrikker''': På fabrikkene var ikke kampen om arbeid noen vesentlig faktor; faktisk var det alt for mange ansatte i industrien, og det førte til «lediggang på arbeidsplassen». De stadige strømutkoblinger skapte enda mer. Men arbeidsforholdene, og meritteringssystemet på arbeidsplassene, førte til at man slik både fikk næring til fraksjonsdannelser og til aksjoner som kanskje under andre politiske forhold ville blitt kalt for arbeidsaksjoner.
* '''Offentlig forvaltning''': I byråkratiene var det, som i mange land, rivalisering om posisjoner, og når partibok og aktivisme var på rett side når grupperinger innen Partiet ble utrensket, skapte det en helt ny arena for å fremme egne interesser. Og når kulturrevolusjonen så åpenbart var villet av den øverste makthaver Mao, var det få grunner som talte i mot å gå med.
* '''Landsbyene''': I de relativt oversiktlige landsbyene var det allment kjent hvem som kom fra hvilken bakgrunn: Landarbeidere, bønder, storbønder, kjøpmenn, og når den [[konfucianismen|konfucianske]] [[Lǐ (konfucianisme)|sosiale harmonimodell]] ble angrepet av kulturrevolusjonen og den overordnede myndighet og administrasjon samtidig falt fra hverandre, ble det friere frem for å ta omkamper på gamle tvister. Her kunne det være rene tilfeldigheter som bestemte hvem som endte opp med å kunne kalle seg revolusjonære og sine motstandere for kontrarevolusjonære – skillelinjene dreide seg som oftest ikke om konflikter som lot seg innordne slik.
[[Fil:Confucius temple 1912.jpg|thumb|Plantegning fra 1912 over Konfuciustempelet i [[Qufu]].]]
* '''Fylkesbyer''': I fylkessetene og i markedsbyene fikk man gjerne «det verste av to verdener», det vil si landsbyenes gamle gnisninger som man nå kunne kjempe omkamper om, og elementer av de mer bymessige forhold som gjorde det formålstjenlig å engasjere seg i maoistisk aktivisme mot «klassefienden».
* '''Etniske minoriteter''': Minoritetene var med sine kulturelle særtrekk ikke konforme til den hankinesiske måte å fremstå som overbeviste kommunister på. For hankinesiske kommunister ble det meget lett å se på deres fremmede skikker som uforenlige med kommunismen og som illojalitet mot Mao Zedong. Hundretusener kom i klemme; bare i Indre Mongolia, der det var verst, ble hundretusener mongoler arrestert og fordrevet fra sine tradisjonelle hjemsteder, og titusener drept.<ref>William R. Jankowiak: «The Last Hurrah? Political Protest in Inner Mongolia», i ''The Australian Journal of Chinese Affairs'', nr. 19-20 (januar-juli 1989), s. 273-288</ref><ref>W. Woody (pseudonym for en kineser): ''The Cultural Revolution in Inner Mongolia'', Stockholm: Center for Pacific and Asia Studies at Stockholm University (Occasional Papers), nr. 20, 1993, s. 41ff.</ref>

Et talende eksempel på hvordan forskjellige grupper rødegardister hadde hver sine interesser å ta vare på, gir hva som skjedde i byen [[Qufu]] i [[Shandong]]. Her, i [[Konfucius]]' fødeby, var det et stort tempel- og minneområde med vel ivaretatte minner som gikk hundrevis av år tilbake. De lokale rødegardistene var ikke snauere enn i andre byer med å gå løs på «klassefiender» og ramponere eiendom. Men Konfucius-anlegget lot de stå i fred – etter rettere sagt, de malte store slagord og hengte opp plakater slik at fremmede rødegardister skulle få inntrykk av at anlegget var «ferdigplyndret». Til slutt ble det likevel herjet – av en tilreisende gruppe på 200 rødegardister fra [[Beijings pedagogiske universitet]] ledet av [[Tan Houlan]], ansporet av en oppfordring fra Mao om å ''«[[Lær av Lu Xun|lære av Lu Xun]]»''. [[Lu Xun]] var en berømt avdød kinesisk forfatter som i sitt «liv etter døden» skulle bli instrumentalisert til de mest forskjellige politiske kursendringer, nå til angrep på gammel kultur. Beijinggardistene ødela mer enn 6&nbsp;000 gjenstander i Qufu-anlegget i november 1966.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.encyclopedia.com/doc/1G1-153095655.html
 |tittel = Cultural revolution in Current Events
 |besøksdato = 2007-03-04
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 29. september 2006
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = Weekly Reader Corp.
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}

</ref><ref>Wang Liang, "The Confucius Temple Tragedy of the Cultural Revolution," in Thomas A. Wilson, ed., ''On Sacred Grounds'', (Cambridge:  Harvard Universtiy Press, 2002)</ref>