Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

=== Germansk ===
Historiske nedtegnelser om de [[germanere|germanske]] stammene øst for [[Rhinen]] og vest for [[Donau]] begynte ikke før sent i antikken, slik at det kun er perioden etter [[100 f.Kr.]] som kan undersøkes. Det som er klart er at den germanske idéen om krigføring var ganske forskjellig fra feltslagene som romerne og grekerne utkjempet. I stedet fokuserte de germanske stammene på små eller store raid.

Hensiktene med disse var vanligvis ikke å skaffe seg territorium, men å erobre ressurser og sikre prestisje. Disse raidene ble utført av [[irregulært militær|irregulære tropper]], ofte satt sammen langs familie– eller landsbylinjer i grupper på 10 til rundt 1000. Ledere med usedvanlig personlig [[karisma]] kunne samle flere soldater i lengre perioder, men der var ikke noen systematisk metode for hvordan mennene ble samlet eller trent, slik at når en karismatisk leder døde, kunne det bety oppløsningen av en hær. ''Arméer'' bestod også ofte av mer enn 50 prosent ikkestridende, siden fortrengte mennesker ville reise med store grupper av soldater, eldre, kvinner og barn.

Store enheter var mer unntaket enn regelen i antikkens krigføring, selv om disse unntakene er viktige i historiebøkene. Dermed bestod en typisk germansk styrke på rundt 100 menn med det eneste målet å raide en nærliggende germanske eller fremmed landsby. Ifølge romerske kilder brukte infanteriet ofte kileformasjoner når de kjempet i feltslag, hver kile ble ledet av en klanleder.

De ble ofte beseiret av [[romerriket|romerne]], men de huskes i romerske nedtegnelser som intense krigere viss forfall hovedsakelig var at de ikke klarte å forene seg til en kampstyrke under en kommandant. Deres etterfølgere ville til slutt overvelde og erobre den antikke verden, noe som la grunnlaget for det moderne Europa og middelaldersk krigføring.