Redigerer Karl den store (avsnitt)

==== Krig mot sakserne ====
[[Fil:Frankerriket_481_til_814-nor.svg|thumb|450px|Kart som viser Karl den stores utvidelser (områder i lysegrønt) av det frankiske rike.]]
Karl den store var opptatt bort imot konstant i krigføring gjennom hele sitt styre,<ref>France, John (2002): «The Composition and Raising of the Armies of Charlemagne» i: ''Journal of Medieval Military History'', red. B. Bachrach, s. 63–65</ref> ofte ved å lede sine elitestyrker, ''scara'',<ref>En ''scara'' er en enhet med soldater, antagelig kavaleri, karolingisk tid. Begrepet (flertall: ''scarae'') er en latinisert form av et gammeltysk ord i betydningen «gruppe». Jf. Bachrach, Bernard S. (2001.): ''Early Carolingian Warfare: Prelude to Empire''. University of Pennsylvania Press</ref> og bar da sitt legendariske sverd [[Joyeuse]]. I krigen mot sakserne, som strakte seg over tretti år og atten slag, erobret han saksernes land ([[Gamle Sachsen]]) og underkastet landet kristendommen. De germanske sakserne var adskilt i fire stammer i fire regioner. Nærmest [[Austrasia]] var [[Westfalen]] («Vestfold») og lengst unna var [[Ostfalen]] («Østfold»). Mellom disse to områdene lå [[Engern]] og nord for disse tre, ved foten av halvøya [[Jylland]], var området [[Nordalbingien]] («Nord for elven [[Elben]].

Etter at Karl den store ble enehersker over Frankerriket etter sin brors død begynte han å tenke på å utvide sitt rike. I 772, før han begynte å tenke på Italia og Desiderius, var hans oppmerksomhet rettet mot nord, mot sakernes land, på motsatt side av elven [[Rhinen]].<ref name="Bauer_376"/> Landområdene rundt og langs Rhinen var rikt og sakserne var ikke forent. Hans første krigføring mot sakserne kom i 773 da Karl tvang folket i Engern til å underkaste seg, og samtidig fikk han hogd ned en hellig pilar kalt [[Irminsul]] i nærheten av [[Paderborn]] i [[Teutoburger Wald|Teutoburgerskogen]]. For sakserne representerte denne tresøylen det hellige tre som støttet himmelhvelvingen og aktet å vise dem at han, den gudsutnevnte kristne konge, ville dominere både dem og deres foraktelige guder. Men ødeleggelsen av Irminsul kom til å forfølge ham for om sakserne ikke var politisk forente eller sterke nok til å overvinne ham, delte de felles religiøse oppfatninger som fungerte som drivkraft i en motstandskamp sok kom til å vare i tiår framover.<ref name="Bauer_376"/>

Krigen ble avsluttet raskt grunnet at han måtte forflytte seg til Italia, hans første militære kampanje der. Han var tilbake i 775, marsjerte gjennom Westfalen og erobret den saksiske festningen ved Sigiburg. Deretter krysset han inn i Engern og beseiret sakserne på nytt. Til sist invaderte han Ostfalen hvor han møtte og beseiret en saksisk hær. Han tvang deres leder til å ta imot en kristen dåp. Han dro tilbake gjennom Westfalen, etterlot seg soldater ved Sigiburg og Eresburg som begge hadde vært viktige saksiske bastioner- Han kontrollerte da Saksen med unntak av Nordalbingien, men den saksiske motstanden var ikke over.

Som følge av at han underkastet hertugdømmet Spoleto i Italia kunne Karl den store komme raskt tilbake til Saksen i 776 etter at et opprør hadde ødelagt hans festning ved Eresburg. Sakserne ble igjen beseiret, men deres høvding, Widukind, klarte rømme nordover til Danmark. I henhold til ''[[Annales regni Francorum]]'' var han hos den danske kongen Sigfred (muligens egentlig [[Sigurd Ring]]). Karl bygde en ny leir ved [[Karlstadt]]. I 777 innkalte han alle saksere til rådsforsamling ved Paderborn for at landet skulle bli helt og holdent underlagt Frankerriket. Mange saksere ble samtidig døpt som kristne.

Sommeren 779 invaderte han Saksen på nytt og gjenerobret Ostfalen, Engern og Westfalen. Ved et rådsmøte i nærheten av [[Kreis Lippe|Lippe]] delte han landet inn i misjonsdistrikter og sto selv tilstede ved flere massedåper i 780 for tvinge sakserne til å bli kristne. Han dro deretter tilbake til Italia og for første gang gjorde ikke sakserne øyeblikkelig opprør. Området var fredelig fra 780 og til 782.

[[Fil:Charlemagne, empereur d'Occident, reçoit la soumission de Wittekind, 785, por Ary Scheffer.jpg|thumb|Karl den store mottar den saksiske motstandslederen Widukinds underkastelse ved [[Paderborn]] i 785, maleri av [[Ary Scheffer]], 1835.]]
Karl den store kom tilbake til Saksen i 782 og etablerte et gjeldende lovverk og utnevnte grever, både saksere og frankere. Lovene var harde på religiøse spørsmål; eksempelvis foreskrev ''Capitulatio de partibus Saxoniae'' dødsstraff til saksiske ikke-kristne som nektet å konvertere til kristendommen: «enhver udøpt sakser som skjuler seg blant sitt folk og nekter å søke dåpen, men heller velger å forbli en hedning skal dø.» En sakser som stjal fra kirken eller utøvde vold mot en prest, eller fordrev gamle saksiske ritualer framfor kristne, eller ikke overholdt [[faste]]n, skulle også dø.<ref name="Bauer_389"/> Disse truslene ble ikke godt mottatt og førte til fornyet konflikt. Karls rådgiver Alcuin talte imot disse dødsstraffene: «Demp litt på truslene, og ikke tving dem ved offentlig tvang før troen har gjennomgående vokst i deres hjerter.»<ref name="Bauer_390">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 390</ref> Kongen lot seg formidle og trakk dødsstraffene tilbake, men det endret ikke hans følelse av religiøs plikt til omvende hedningene til den rette tro.<ref name="Bauer_390"/>

Det samme året, om høsten, kom Widukind tilbake nordfra og ledet et nytt opprør. Han allierte seg med friserne i kystregionen mot [[Nordsjøen]]. Som reaksjon på dette beordret Karl den store massehenrettelser av 4 500 saksiske fanger i [[Verden (Aller)|Verden]] i Nedre Saksen ([[Niedersachsen]]). Dette er kjent som [[massakren i Verden]] (''Verdener Blutgericht'').<ref>[https://www1.wdr.de/archiv/karlsjahr/karlsjahr116.html «Das Blutgericht von Karl dem Großen»], ''WDR''</ref> Drapene utløste tre år med fornyet krigføring (783–785). I løpet av denne krigen ble [[Frisere|friserne]] endelig underkastet og en stor del av deres skip ble brent. Krigen endte med at Widukind også underkastet seg og aksepterte å bli døpt i bytte med fredsavtale.

Deretter holdt sakserne fred i sju år, men misnøyen var åpenbar underliggende. I 792 gjorde Westfalen opprør på nytt. Ostfalen og Nordalbingien fulgte dem i 796, men ankomsten av Karl den store, alliert med kristne saksere og slavere, knuste det nye opprøret. Det siste opprøret skjedde i 804, mer enn tretti år etter Karl den stores første krigskampanje mot dem, men også dette feilet. I henhold til Einhard:

:«Krigen som hadde vart i så mange år var til sist avsluttet ved at de godtok de betingelser som ble tilbudt av kongen, hvilket var forsakelse av deres nasjonale religiøse skikker og dyrkelser av djevler, godta sakramentene til den kristne tro og religion, og forening med frankerne for utgjøre ett folk.»<ref>Einhard; Turner, Samuel Epes, overs. (1880): [http://people.bu.edu/dklepper/RN307/einhard.html ''The Life of Charlemagne''] {{Wayback|url=http://people.bu.edu/dklepper/RN307/einhard.html |date=20180325222616 }} (utdrag), New York: Harper & Brothers ([https://sourcebooks.fordham.edu/halsall/basis/einhard.asp full tekst])</ref><ref>Perry, Marvin (2013): [https://books.google.no/books?id=sm_lwF3mjSIC&pg=PA211&lpg=PA211&dq=The+war+that+had+lasted+so+many+years+was+at+length+ended+by+their+acceding+to+the+terms+offered+by+the+King;+which+were+renunciation+of+their+national+religious+customs+and+the+worship+of+devils,+acceptance+of+the+sacraments+of+the+Christian+faith+and+religion,+and+union+with+the+Franks+to+form+one+people.&source=bl&ots=bsCmvDJ4o0&sig=Mff-yKKtKk7GsZKs5Mz_x0oxyhU&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiJi7L6oPjZAhXBKJoKHRZVClYQ6AEINTAB#v=onepage&q=The%20war%20that%20had%20lasted%20so%20many%20years%20was%20at%20length%20ended%20by%20their%20acceding%20to%20the%20terms%20offered%20by%20the%20King%3B%20which%20were%20renunciation%20of%20their%20national%20religious%20customs%20and%20the%20worship%20of%20devils%2C%20acceptance%20of%20the%20sacraments%20of%20the%20Christian%20faith%20and%20religion%2C%20and%20union%20with%20the%20Franks%20to%20form%20one%20people.&f=false ''Sources of the Western Tradition], '''1''', Cengage Learning, s. 210-211</ref>