Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Motvillig union ===
{{Utdypende artikkel|Stortinget i 1814}}
[[Fil:City of Christiania (JW Edy plate 49).jpg|miniatyr|Christiania sommeren 1800, sett fra Ekeberg, [[Akvatintetsning|akvatint]] av [[John William Edy|J.W. Edy]]. Omtrent slik så byen ut da Karl Johan kom dit for første gang 9. november 1814]]

Etter våpenstillstanden 14. august 1814 oppholdt Karl Johan seg en tid i sitt hovedkvarter i [[Fredrikstad]] i påvente av at Christian Frederik skulle innkalle et [[Stortinget i 1814|overordentlig Storting]] for å revidere [[Norges Grunnlov]] i henholdt til [[Mossekonvensjonen]]. Grunnloven måtte få de forandringer som var nødvendige for å inngå i union med Sverige innen våpenstillstandens utløp 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Christian Frederik overlot statsstyret til sin regjering og trakk seg tilbake til [[Bygdøy]]. Etter at Stortinget var åpnet, abdiserte han 10. oktober og forlot Norge. Stortinget drøftet grunnlovsrevisjonene og forhandlet med svenske kommissærer om formuleringer som begge parter kunne godta.<ref name="ErikBjornskau503-506">Erik Bjørnskau 1999, s. 503-506</ref> Den 4. november ble [[Novembergrunnloven]] vedtatt, [[Karl II|Karl XIII]] ble av stortingsmennene enstemmig valgt som norsk konge. Den 9. november ankom Karl Johan og sønnen Oscar for første gang Christiania med en eskorte av norske soldater, noe Karl Johan selv hadde insistert på.<ref name="ErikBjornskau503-506" /> De besøkende ble innkvartert i [[Paléet]], og dagen etter holdt Karl Johan hilsningstalen til Stortingets representanter og avla på den nye kongens vegne ed til Grunnloven.<ref name="ErikBjornskau503-506" />

{{Sitat|Og den nye grunnloven som dere nå har vedtatt, i overensstemmelse med Kongens ønske, vil forbli en garanti for  deres frihet, like som den er et bevis for resten av Europa på den liberale og moderate innstilling som deres Konge står for.|Fra Karl Johans tale til Stortinget, 10. november 1814.<ref name="ErikBjornskau507-510">Erik Bjørnskau 1999, s. 507-510</ref>|right}}

Til stillingen som norsk førsteminister i Stockholm valgte Karl Johan godseier [[Peder Anker]], mens hans svigersønn [[Herman Wedel Jarlsberg]] fikk den viktige stillingen som [[Liste over Norges finansministre|norsk finansminister]] og reell leder for den norske regjeringen i Christiania.<ref name="ErikBjornskau507-510" /> For å forsøke å styre opinionen i Norge prøvde Karl Johan å kontrollere hovedstadspressen, dels ved rene bestikkelser og dels ved å nekte portomoderasjon for kritiske publikasjoner.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 202-203</ref> Karl Johan var skeptisk til den norske embetsmannsstandens lojalitet, og med god grunn, med studietid i København var mange av dem nært knyttet til Danmark.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 175</ref>

Karl Johan var av flere grunner bekymret over forhandlingene ved Wienerkongressen. Stortingets aksept av unionen forbedret hans og Sveriges stilling, men det var flere andre vanskelige spørsmål som måtte avklares, og over det hele lå Karl Johans frykt for å bli avsatt som tronfølger til fordel for prins [[Gustav Gustavsson av Wasa|Gustav av Wasa]].<ref name="ErikBjornskau512-515">Erik Bjørnskau 1999, s. 512-515</ref> Mens Wienerkongressen var samlet tok Napoléon igjen makten i Frankrike og beholdt den i «[[de hundre dagene]]» etter tilbakekomst fra eksil på [[Elba]]. Karl Johan tok formelt avstand fra Napoléon og han knesatte samtidig prinsippet om Sveriges og Norges nøytralitet.<ref name="ErikBjornskau516-519">Erik Bjørnskau 1999, s. 516-519</ref> Karl Johan hadde på denne tiden ennå ikke oppgitt håpet om å bli kalt til å lede Frankrike, idet han anså seg som en kompromisskandidat mellom de for franskmenn forhatte Bourbonerne og den for [[stormakt]]ene uspiselige Napoléon.<ref name="HojerKronprinstiden376-385">Torvald T:son Höjer 1943, s. 376-385</ref>