Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Før og under den andre verdenskrig ===
[[Fil:Battle-of-Cable-Street-red-plaque.png|thumb|Minneplakett ved Cable Street.]] 
Selv om det var en del framvoksende [[antisemittisme]] på [[1930-tallet]] ble den balansert og utjevnet av sterk støtte for britiske jøder i deres lokalsamfunn som ledet fram til hendelser som [[slaget i Cable Street]] i [[1935]] hvor den grove antisemittismen ble slått tilbake. I et område bestående hovedsakelig av jøder og arbeiderklasse ble en marsj av et [[Oswald Mosley]]s [[fascisme|fascistparti]] oppfattet som en provokasjon. Motdemonstrantene jagde fascistene, noe som også ble et vendepunkt for Mosleys parti og mange forlot det i tiden etter inntil det ble endelig forbudt i [[1940]].

Det var aldri en omfattende forfølgelse av jøder før eller under [[den andre verdenskrig]] i [[Storbritannia]], men på samme tid var Storbritannia heller ikke særlig mottakelig for jødiske flyktninger som rømte for sine liv fra [[nazi]]regimet i [[Tyskland]], og andre fasciststater i Europa. Rundt 40 000 jøder fra [[Østerrike]] og Tyskland fikk til slutt tillatelse til å komme til Storbritannia før krigen, i tillegg til rundt 50 000 jøder fra [[Italia]], [[Polen]] og andre steder i [[Øst-Europa]]. Til tross for de stadig økende advarslene som kom fra Tyskland, også ved [[Évian-konferansen]] i [[1938]], nektet Storbritannia å tillate flere jødiske flyktninger til landet. Den eneste unntagelsen som parlamentet unntok var [[Kindertransport]], en anstrengelse rett før krigen til å frakte jødiske barn fra Tyskland til Storbritannia. Deres foreldre fikk ikke visum og døde antagelig i konsentrasjonsleirer. Rundt 10 000 barn ble reddet av Kindertransport fra en plan som hadde til hensikt å redde fem ganger dette antallet.

[[File:Bundesarchiv Bild 183-1987-0928-501, England, Jüdische Flüchtlingskinder crop.jpg|thumb|right|Den første gruppen av tyske jødiske flyktningebarn kom til Storbritannia i desember 1938.]] 
Da krigen brøt ut ble 74 000 tyske, østerrikske og italienske borgere i Storbritannia internert som fiender. Etter individuell betraktning av domstolen ble flertallet, hovedsakelig jøder og andre flyktninger, løslatt innenfor seks måneder.

Noe som var viktigere for mange jøder var tillatelsen til å bosette seg i det britiskkontrollerte Palestinamandatet. For å kunne opprettholde frem mellom den jødiske og arabiske befolkningen, særlig etter [[det arabiske oppstanden]] i 1936-1939, forsøkte Storbritannia å begrense videre innvandring. Denne begrensningen ble nær absolutt etter [[Hvitboka av 1939]] som stoppet all lovlig innvandring. I løpet av krigen organiserte [[Sionisme|sionistene]] en illegal innvandring, ledet av «Hamossad Le'aliyah Bet» (en forløper til [[Mossad]]) som reddet titusener av europeiske jøder fra nazistene ved å seile dem til Palestina i skrøpelige båter og skip. Mange av disse skipene ble forhindret og del ble senket med stort tap av menneskeliv. De første anstrengelsene begynte i [[1939]] og det siste immigrantskipet som forsøkte å komme inn til Palestina før krigen ble avsluttet var ''[[Struma]]'' som ble torpedert i [[Svartehavet]] av en [[sovjet]]isk [[undervannsbåt]] i februar [[1942]]. Struma sank og bortimot 800 mennesker mistet liv.

Mange jøder gikk inn i de britiske styrkene i løpet av den andre verdenskrig, blant annet rundt 30 000 jødiske frivillige fra Palestina alene, en del som kjempet i Den jødiske brigaden. Mange dannet kjernen i [[Haganah]] etter krigen, en jødisk selvforsvarsstyrke som etter krigen ble det som nå er [[Israel]]s forsvarsstyrker.