Redigerer Jóannes Patursson (avsnitt)

=== Den andre verdenskrig ===
{{Se også|Færøyene under andre verdenskrig}}

[[Fil:Faroese delegation in Oslo.jpg|thumb|Færøysk delegasjon på gjennomreise i Oslo, ca. 1944. Fra venstre: Edward Mitens, [[Kristian Djurhuus]], Patursson, [[Peter Mohr Dam]] og [[Ole Frederik Joensen]]. {{Byline|Sverre Stove}}]]
[[Fil:Olavsskruðgongan 1945 (FHM-205747).jpg|thumb|Jóannes Patursson fremst i opptoget under [[Ólavsøka|Ólavsskruðgongan]] i 1945. Bak følger [[Thorstein Petersen]] og Kristian Djurhuus.]]

To britiske [[Jager|destroyere]] anløp Tórshavn den 12. april 1940 og krevde at Færøyene omgående forberedte seg på å motta britiske soldater. Storbritannia overtok de områdene hvor Danmark før hadde ytet støtte, og øyene ble dermed helt avhengige av Storbritannia, som forsynte øyene med de viktigste varene i bytte mot fisk. Den frivillige og fredelige besettelsen ble annonsert på forhånd på [[BBC]] av [[Winston Churchill]] den 11. april. I og med at Færøyene var avskåret fra Danmark, ble den politiske makten på øyene liggende hos Lagtinget og amtmann [[Carl Aage Hilbert]]. Hilbert styrte da i samråd med det lagtingsoppnevnte utvalget [[Landsnevndin]].

Det var Thorstein Petersen som inntok den ledende rollen i Fólkaflokkurin, mens Patursson fikk mer status som færøysk politikks «grand old man» og kom mer i bakgrunnen. Petersen mente at Færøyene burde benytte anledningen til å erklære seg selvstendige fra Danmark, men Storbritannia satte foten ned og avviste en endring i Færøyenes statsrettslige status så lenge øyene var okkupert av Storbritannia. Ved [[lagtingsvalget på Færøyene 1943|lagtingsvalget 1943]] fikk Fólkaflokkurin nesten rent flertall på Lagtinget med 12 av 25 mandater. Med Sjálvstýrisflokkurin ute av Lagtinget fikk derimot unionistene i Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin flertall med ett mandats overvekt, men Thorstein Petersen lyktes i å bli valgt til [[liste over Færøyenes lagtingsformenn|lagtingsformann]]. Perioden frem til krigens slutt i 1945 ble derfor preget av den intense og fullt offentlige drakampen mellom Hilbert og Petersen.

Etter krigens slutt ble det sendt færøyske forhandlingsdelegasjoner til København for å forhandle om Færøyenes statsrettslige status. Dette resulterte i et forslag til en hjemmestyrelov, som innebar et indre selvstyre, som skulle stemmes over i en folkeavstemning. I forkant av avstemningen var det imidlertid Paturssons sønn, Erlendur Patursson, som var den førende selvstyreaktivisten. Paturssons partikollega, Thorstein Petersen, var forøvrig imot lovforslaget og oppfordret befolkningen til å unnlate å stemme idet han ønsket fullt selvstyre. Jóannes Patursson døde kort tid for folkeavstemningen, som gav et knapt selvstyreflertall, den 14. september og Petersens mislykkede selvstendighetserklæring den 18. september.