Redigerer Irak-krigen (avsnitt)

== 2006 ==
[[Fil:Karradah bombing aftermath 11-18-2005.jpg|thumb|En amerikansk soldat hjelper ofre for et terrorangrep mot et sykehus{{Byline|Alayne Conway / US Department of Defense}}]]
Året 2006 var preget av økt vold mellom grupper innen det irakiske samfunnet. Store deler av landet var utenfor sentralregjeringens direkte kontroll, og særlig i [[Bagdad]] foregikk det omfattende «sekterisk rensing». I mange områder ble sivilbefolkningen utsatt for brutal vold, og hundretusener flyktet internt eller ut av landet.

Den irakiske samlingsregjeringen som kom igang etter flere måneders forsinkelser var svak. Gjenoppbyggingen av landet gikk svært tregt, og enorme summer forsvant gjennom [[korrupsjon]], kriminalitet og udugelighet.<ref name="missingBillions" />

Landene som var militært engasjert i Irak møtte et betydelig press for å trekke de militære styrkene styrkene ut, og etter at rebublikanerne i USA tapte kongressen ved valget høsten 2006, forventet mange at president Bush ville måtte vike fra en «stø kurs» i Irak.

I august startet den såkalte «Anbar-oppvåkningen» der lokale stammeledere gikk sammen for å bekjempe [[al-Qaida]] som kontrollerte og terroriserte store deler av provinsen.

Slutten av 2006 ble preget av at [[Saddam Hussein]] ble [[Dødsstraff|henrettet]] ved [[hengning]] den [[30. desember]].

=== Regjeringsdannelse ===
[[Fil:NMaliki & GWBush 2006-Nov-30.jpg|thumb|right|[[Nouri al-Maliki]] og [[George W. Bush]] i [[Amman]], [[Jordan]], 30. november 2006{{Byline|Paul Morse / Det hvite hus}}]]
I overgangsregjeringen hadde sjia-alliansen absolutt flertall i tillegg til at den hadde støtte fra kurderne. Alliansen ønsket å la statsminister [[Ibrahim Jaafari]] fortsette som leder for en ny koaliasjonsregjering, men hans kandidatur ble avvist av kurdere, sunniarabere og [[sekulær]]e sjiitter. Jaafari fikk støtte først og fremst fra [[SCIRI]]-partiet og [[Muqtada al-Sadr]].  Sunniaraberne avviste Jaafaris kandidatur av flere grunner, bl.a. ble han beskyldt for å la sjia-milits operere som en del av sikkerhetsstyrkene. Kurderne mistenkte Jaafari for å konspirere med [[Tyrkia]] om å motarbeide kravet om en folkeavstemning i [[Kirkuk]]. USA og sekulære grupper mistrodde Jaafari blant annet fordi han regnes for å være en fundamentalistisk islamitt.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Der Spiegel
| forfatter= 
| utgivelsesdato= 29. mars 2006
| tittel= Bush Opposes Premier, Shiites Report
| url= http://service.spiegel.de/cache/international/0,1518,408527,00.html
| besøksdato= 11. februar 2007
| kommentar= 
}}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Ibrahim al-Jaafari trakk sitt kandidatur [[20. april]] og [[Nouri al-Maliki]], nestleder av [[Dawa]]-partiet, ble deretter valgt til ny statsminister.<ref>{{Kilde www
| utgiver=Dagens Næringsliv
| forfatter=
| utgivelsesdato=21. april 2006
| tittel= Viktig skritt mot ny regjering i Irak
| url= http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article766609.ece
| besøksdato= 11. februar 2007
| kommentar=
}}</ref>

Regjeringen var preget av indre spenninger, og var ikke i stand til å styre lande effektivt. Voldsbruken økte utover sommeren, og høsten 2006 var antall døde og sårede de største siden krigen startet, og flere offensiver fra amerikanske og irakiske styrker mot opprørerne førte ikke fram til noen løsning. Malikis regjering ble lenge  kritisert for å være  avhengig av støtte fra al-Sadr, men har siden vendt seg  mot ham.

=== Borgerkrig? ===
[[Fil:IraqiArmy.jpg|thumb|Irakiske regjeringsstyrker under en øvelse{{Byline|Suzanne M. Day / U.S. Air Force}}]]
Ved inngangen til 2006 var det klart at situasjonen var i ferd med å endre seg i Irak. De væpnede gruppene brukte mindre kraft på å bekjempe okkupantene, og mer på overgrep mot andre irakere. Sunniekstremistenes gjentatte angrep på sjiittiske sivile fikk svar fra [[Mahdi]]hæren og sjiittiske grupper innen statsadministrasjonen.

Hovedmønsteret så ut til å være at sunniarabiske grupper brukte selvmordsbomber, bilbomber eller andre eksplosiver til å angripe sjiitter eller okkupantene, og de som hadde forbindelse med dem. De ekstreme sjiittene lot til å være organisert i militser som operte mer målrettet som [[dødsskvadron]]er som hentet folk om natta og etterlater dem som lik med tydelige tegn etter mishandling.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Klassekampen
| forfatter= 
| utgivelsesdato= 4. april 2006
| tittel= Dødsskvadroner får herje fritt i Irak
| url= http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/utenriks/2006/appril/doedsskvadroner_faar_herje_fritt_i_irak
| besøksdato= 11. februar 2007
| kommentar= 
| arkiv-dato= 2006-04-14
| arkiv-url= https://web.archive.org/web/20060414230240/http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/utenriks/2006/appril/doedsskvadroner_faar_herje_fritt_i_irak
| url-status=død
}}</ref> En del av militsene hadde forbindelser med sikkerhetsstyrkene og regjeringen. Til dette kom internasjonal terrorisme, og kriminalitet som følger et samfunn uten lov og orden. Resultatet av all denne volden var at hundretusener av irakere  flyktet ut av landet. Andre har blitt interne flyktninger i en «sekterisk rensing» av Irak, og Bagdad er idag delt i to mellom sjiaer og sunnier.<ref>{{Kilde www
| utgiver=The Christian Science Monitor
| forfatter=
| utgivelsesdato=13. desember 2006
| tittel= Iraq battle lines fracture mixed neighborhoods
| url= http://www.csmonitor.com/2006/1213/p01s04-woiq.html
| besøksdato= 11. februar 2007
| kommentar=
}}</ref>

Kurderne er den tredje irakiske parten. De har i praksis fullt selvstyre i sin region som hadde unngått omfattende sekterisk vold, og det var ventet at hvis situasjonen i de arabiske områdene førte til åpen borgerkrig, ville [[Kurdistan (Irak)|den kurdiske regionen]] erklære seg selvstendig.

=== Amerikansk tilbaketrekning ===
[[Fil:USCasualtiesC130DoverAFB.jpg|thumb|Krigen i Irak ble svært upopulær etter hvert som de amerikanske kostnadene og tapene økte]]
I løpet av 2006 ble det klart at Bush-administrasjonens mål om å overlate ansvaret for sikkerheten i Irak til den folkevalgte regjeringa fortsatt var langt unna realisering, situasjonen hadde forverret seg i løpet av året og det var små tegn til forbedring. Amerikanerne og andre utenlandske styrker måtte for en stor del holde seg innenfor «Den grønne sonen» i Bagdad og andre befestede områder. I flere av de sjiadominerte  provinsene I Sør-Irak var kontrollen overlatt til irakiske regjeringsstyrker, men noen av disse områdene  ble i praksis kontrollert av lokale militser som bare formelt sto under regjeringskontroll. Sunnigrupper i opposisjon til regjeringen sloss med hverandre om kontrollen i store områder i de vestlige provinsene.

Det kurdiske området opplevde stort sett rolige forhold, med sterk økonomisk vekst og ubestridt kontroll fra de samarbeidende partiene KDP og PUK som også var viktige deltakere i regjeringa i Bagdad.

I USA var situasjonen i Irak  medvirkende til at [[Det republikanske parti]]et tapte kontrollen over begge husene i [[Kongressen (USA)|kongressen]], og medvirket til at republikanerne tapte [[Presidentvalget i USA 2008|presidentvalget i 2008]]

[[Fil:Iraqi girl smiles.jpg|thumb|right|Irakisk jente. {{Byline|Christiaan Briggs}}]]
Den [[6. desember]] la den såkalte ''Bakerkommisjonen'' frem en rapport med en handlingsplan på 79 punkter som skulle gi USA og dets allierte muligheten til trekke en betydelig del av sine styrker ut innen første kvartal i 2008.<ref>http://www.msnbc.msn.com/id/16073562/site/newsweek/</ref> Et hovedpunkt i rapporten var at USA burde presse den sjia-/kurdiskdominerte regjeringen/styret i Irak til å komme de sunniarabiske opprørene i møte,  reversere de-baathifiseringen av statsapparatet og garantere sunni-dominerte  provinser  en forholdsmessig andel av de statlige oljeinntektene. En annen anbefaling var å dra tidligere «ondskapens akse»-medlemmer som [[Syria]] og [[Iran]] inn på den diplomatiske siden, siden disse har innflytelse på henholdsvis sunni- og sjiagrupper i Irak. Rapporten påpekte også at fremgang i arbeidet med å løse den [[Midtøsten-konflikten|israelsk-arabiske konflikten]] var kritisk for situasjonen i Irak.

President Bush hadde stått for en «stø kurs» i Irak, men på pressekonferansen i forbindelse med fremleggingen av Baker-kommisjonens rapport innrømmet han at det «er problemer». Han avviste å innlede dialog med Iran og Syria, mens Iran og Syria skulle være villig til å hjelpe USA med «å trekke seg ut med æren i behold».<ref>{{Kilde www |url=http://www.time.com/time/world/article/0,8599,1568431,00.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2006-12-12 |arkiv-dato=2006-12-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20061211205602/http://www.time.com/time/world/article/0%2C8599%2C1568431%2C00.html |url-status=død }}</ref><ref>http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/6214962.stm</ref>

Presidenten i Irak, PUK-lederen [[Jalal Talabani]]<ref>http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/6165943.stm</ref>, og presidenten i den kurdiske regionen, KDP-lederen [[Massoud Barzani]]<ref>http://english.aljazeera.net/NR/exeres/0EB739BD-DAD0-42F7-8B05-7288F211EE5E.htm</ref>, avviste begge hovedpunktene i Bakerkommisjonens forslag. De avviste at utenforstående skulle kunne endre den grunnloven som var vedtatt gjennom en omfattende politisk prosess som munnet ut i en folkeavstemning.