Redigerer Hannibal (avsnitt)

==Senere karriere==  
===Fredstid i Kartago (200—196 f.Kr.)===
Da Hannibal kom tilbake til Kartago beviste han at han også kunne være en politiker i tillegg til soldat. Etter fredsavtalen med Roma som la det store kartagerske riket i grus, bestemte Hannibal seg for å sette seg på den politiske sidelinjen for en stund. Men korrupsjonen i [[oligarki]]et gav Hannibal muligheten til å gjøre et skikkelig inntog i de politiske rekkene. Hannibal ble dermed valgt som sjefmagistrat. Institusjonen hadde etter hvert blitt ganske ubetydelig, men Hannibal gjeninnførte dens makt og autoritet. Oligarkiet var sjalu på Hannibal og anklaget ham for å ha forrådt Kartago mens han var i Italia, ved å ikke innta Roma da han hadde muligheten. Hannibal restaurerte det politiske systemet i Kartago så bra at den store tributten Kartago måtte gi til Roma, kunne bli betalt med avdrag uten å innføre ekstra skatter. I tillegg reformerte han hundremannsrådet, det kartagerske [[senat]]et, slik at medlemmene ble valgt gjennom direkte valg fremfor selvsupplering.

===Eksil og død (195—183 f.Kr.)===
Syv år etter slaget ved Zama forlangte romerne Hannibal utlevert i frykt for den voksende kartagerske velstanden. Av den grunn gikk Hannibal frivillig i eksil. Først gikk turen til [[Tyrus]], opphavsbyen til Kartago, deretter til [[Efesos]], der han ble hjertelig mottatt av [[Antiokos III den store|Antiokos III]] av [[Syria]] som forberedte en krig mot Roma. Hannibal så umiddelbart at kongens armé ikke var stor nok mot den romerske krigsmaskinen, derfor anbefalte han kongen å sette sammen en flåte og seile hæren til de sørlige delene av Italia. Hannibal tilbød seg å lede kongens armé, men Antiokos som heller hørte på hoffmennene sine, ville ikke gi Hannibal kommandoen.

[[Cicero]] gjengir en historie der Hannibal gjester en forelesning av en filosof ved navn Phormio. Da Phormio var ferdig med sin tale om generalens plikter, ble Hannibal spurt om sin mening. «Jeg har sett mange tåper gjennom mitt liv,» svarte han, «men denne slår dem alle.»

I [[190 f.Kr.]] ble Hannibal satt til å kommandere en punisk flåte som ble beseiret i et slag ved elven [[Kopru su|Eurymedon]]. Ifølge [[Strabon]] og [[Plutark]], møtte Hannibal gjestfrihet i det [[Armenia|armenske]] hoffet i Artaxias der han planla og overvåket byggingen av den nye kongelige hovedstaden Artaxata. Hannibal måtte flykte fra hoffet til Antiokos som planla å overlevere ham til romerne. Hannibal rømte til [[Kreta]], men han reiste fort videre til [[Lilleasia]] der han søkte tilflukt hos [[Prusias I av Bithynia|Prusias I]] av [[Bitynia]] som var i krig med en alliert av Roma, kong [[Eumenes II av Pergamon|Eumenes II]] av [[Pergamon]]. Hannibal var kommandør under Prusias i denne krigen. I en av sjøseirene Hannibal fikk mot Eumenes, er det sagt at han gjennomførte et av de første eksemplene på biologisk krigføring: Han kastet gryter med slanger i båtene til fienden. Atter en gang var romerne bestemt på å innhente Hannibal. De sendte Flaminius for å gjøre jobben. Prusias godtok kravene om å overlevere ham, men Hannibal nektet å overgi seg. Ved [[Gebze|Libyssa]], den østlige delen av [[Marmarahavet]], avled han ved egen hånd.<ref>[http://www.historyworld.net/wrldhis/PlainTextHistories.asp?historyid=ac55 «Hannibal»], ''History World''</ref> Hannibal tok gift som han, etter legendene, trolig har oppbevart i en ring en lang stund. Det nøyaktige årstallet for Hannibals dødsfall er usikkert, men ifølge Titus Livius døde han i [[183 f.Kr.]], samme år som Scipio Africanus.