Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

=== Etterkrigs-Tyskland og Østerrike ===
[[File:Bundesarchiv Bild 146-2004-0100, Bayern, Hof Moschendorf, Flüchtlingslager.jpg|thumb|250px|Flyktningleir i Bayern, 31. desember 1944]]
Den 29. oktober 1946 hadde [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|de allierte okkupasjonssonene i Tyskland]] allerede 9,5 millioner flyktninger og fordrevne: 3,6 millioner i den britiske sonen, 3,1 millioner i den amerikanske, 2,7 millioner i den sovjetiske, {{formatnum:100000}} i Berlin, og {{formatnum:60000}} i den franske sonen.<ref name="Schildt159"/>

Disse tallene vokste deretter betraktelig, og to millioner flere ble talt opp i Vest-Tyskland i 1950 – totalt 7,9 millioner<ref name="dlugoborski119120"/> (16,3 % av befolkningen).<ref name="Schildt159" /><ref name="Ahonen21A"/> Den vesttyske flyktningbestandelen bestod av omtrent 5,5 millioner fra Etterkrigs-Polen – hovedsakelig fra de tidligere tyske provinsene – samt to millioner fra [[Sudetenland]], og resten fra Sørøst-Europa, Baltikum og Russland.<ref name="Ahonen21"/>

[[File:Bundesarchiv Bild 146-1988-013-34A, Flüchtlingskinder.jpg|thumb|200px|right|Tyske barn i flyktningleir, Vest-Tyskland, 31. desember 1944]]
Vesttyske estimater anslår at tallet vokste til 4,2 millioner i [[Sowjetische Besatzungszone|den sovjetiske sonen]] innen 1948 (24,2 % av befolkningen, og 4,4 millioner<ref name="dlugoborski119120" /> innen 1950,<ref name="Ahonen21A" /><ref>Philipp Ther in Dierk Hoffmann, Michael Schwartz, ''Geglückte Integration?: Spezifika und Vergleichbarkeiten der Vertriebenen-Eingliederung in der SBZ/DDR'', Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 1999, pp.&nbsp;140seq; ISBN 348664503X [http://www.google.de/books?id=Js8XWnqR6HMC&pg=PA141&dq=evakuierung+pommern+ostpreu%C3%9Fen&lr=&as_brr=3#PPA141,M1 Google.de] {{Wayback|url=http://www.google.de/books?id=Js8XWnqR6HMC&pg=PA141&dq=evakuierung+pommern+ostpreu%C3%9Fen&lr=&as_brr=3|date=20141216203824}}</ref> når den sovjetiske sonen hadde blitt [[Øst-Tyskland]].

Dermed utgjorde 12,3 millioner ''«[[Heimatvertriebene]]»'' 18 % av befolkningen til de to tyske statene etablert etter alliert okkupasjon ([[Vest-Tyskland|Forbundsrepublikken Tyskland]], og [[Øst-Tyskland|Den tyske demokratiske republikk]]) i 1950. Samtidig hadde {{formatnum:500000}} fordrevne ankommet Østerrike og andre land.<ref name="Ahonen21A" /> På grunn av innvandrernes ankomst hadde befolkningen i Tyskland etter krigen økt med 9,3 millioner (16 %) fra 1939 til 1950, på tross av store tap under krigen.<ref name="dlugoborski119120" />

Etter krigen var området vest for den nye østgrensen til Tyskland tett befolket av fordrevne, hvorav noen levde i leirer, noen lette etter slektninger, og noen var rett og slett strandet. Mellom 16,5 %<ref name="ther13" /> og 19,3 %<ref name="Manfred Görtemaker 1999, p.169" /> av befolkningen var fordrevne i de vestre okkupasjonssonen, og 24,2 % i den sovjetiske okkupasjonssonen.<ref name="ther13"/> Fordrevne utgjorde 45 % av befolkningen i [[Schleswig-Holstein]], 40 % i [[Mecklenburg-Vorpommern]], og lignende prosentandeler fantes langs den østre grensen helt til Bayern. I de vestligste tyske regionen var antallet mye lavere, særlig i den franske okkupasjonssonen. Av de fordrevne som opprinnelig befant seg i Øst-Tyskland flyktet mange videre vest til Vest-Tyskland, og utgjorde en uproporsjonal stor andel av [[republikkflukt|''republikkflukten'']] (omtrent én million av totalt tre millioner mellom 1949, når Vest- og Øst-Tyskland ble dannet, og 1961, når [[Berlinmuren|den indre tyske grensen]] ble fullført og stengt.<ref>{{Cite book|title=After the expulsion: West Germany and Eastern Europe, 1945–1990|first=Pertti|last=Ahonen|publisher=Oxford University Press|year=2003|isbn=0-19-925989-5|page=274}}</ref>)

==== Tysk naturalisering av tyske fordrevne og innvandrere ====
Etniske tyske flyktninger og fordrevne av utenlandsk statsborgerskap, eller som manglet statsborgerskap, og som befant seg innen de tyske grensene fra 1937, fikk godkjent tysk statsborgerskap av den vesttyske grunnloven ([[Grundgesetz]], Art.&nbsp;116 (1) etter denne ble innført i 1949. Fordrevne som senere ankom Vest-Tyskland fikk også nesten alltid statsborgerskap, men deres behandling varierte ut ifra deres – eller deres forfedres – opphav og statsborgerskap. «''[[Aussiedler]]''» (se [[#Fordrivelsesområde|ovenfor]]) som selv, eller hvis forfedre, hadde vært tyske statsborgere før 1945 ble som regel ansett som tyske statsborgere gjennom tysk lov, uansett hva slags statsborgerskap de hadde før.<ref><!--Ifølge den tyske nasjonalitetsloven (Reichs- und Staatsangehörigkeitsgesetz; RuStAG) fra 1913, som var gyldig til 1999, tapte en kun statsborgerskap om en søkte om det, og man fikk utdelt «avnaturaliseringshandling»-->According to the [[German nationality law|Nationality Law of the German Empire and States (Reichs- und Staatsangehörigkeitsgesetz; RuStAG)]] of 1913, valid until 1999, loss of German citizenship was only valid if one applied for it (RuStAG §&nbsp;21 (1)), and the competent German authority issued a denaturalisation deed (Entlassungsurkunde, RuStAG §&nbsp;23 (1)), and the person to be denaturalised emigrated from German territory within a year after starting the procedure (RuStAG §&nbsp;24 (1)). West German jurisdiction maintained that until a treaty with all of Germany on the seizures of territories (concluded finally as the [[German-Polish Border Treaty (1990)]]) should legalise their ''de facto'' status, the eastern territories of Germany annexed to other nations in 1945 and the Saar protectorate were legally German territory for this purpose. Alternatively for German citizens living abroad – in West German definition outside of the German borders of 1937 – the unilateral voluntary adoption of a foreign citizenship would entail one's denaturalisation as a German (RuStAG §&nbsp;25 (1)). However, the conditions of voluntarity, issuance of the deed, and leaving German territory (if applicable), were usually not fulfilled for German citizens authoritatively naturalised by the Eastern European states they happened to live in after 1945. Their children gained German citizenship by [[ius sanguinis]] (RuStAG §&nbsp;4).
</ref> De «''Aussiedler''» av utenlandsk statsborgerskap, men med forfedre som holdt statsborgerskap før 1918 (uansett etnisitet) ble gitt tysk statsborgerskap gjennom ''[[Bundesvertriebenengesetz]]'' (BVFG §&nbsp;6 (2)), de «''Aussiedler''» uten slik tysk avstamning, men av tysk etnisitet (gjennom tysk kultur, språk, tradisjoner, etc.) fikk også statsborgerskap (se BVFG §&nbsp;1 (1) No.&nbsp;1).