Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

== Tyrkias posisjon ==
Tyrkia, det osmanske rikets etterfølger, har siden første verdenskrig ikke vært villige til betrakte hendelsene i 1915 som et folkemord.<ref name="Zarakol" /> Den tyrkiske staten har drevet en allsidig fornektingskampanje: Overfor det brede publikum har kampanjen vært nokså grovkornet, mens overfor utenlandsk akademia har kampanjen vært finmasked og manipulerende. Den akademiske påvirkningen har blant annet skjedd ved at Tyrkia har finansiert professorat ved amerikanske universitet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Svante Lundgren: I svärdets tid – Det osmanska folkmordet på kristna minoriteter|publikasjon=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|dato=2010-07-02|fornavn=Sigurd Sverre|etternavn=Stangeland|serie=2|språk=no|bind=89|sider=315–321|issn=0018-263X|besøksdato=2024-01-12}}</ref> Fornektelsen konsentrerer seg ofte om omstendighetene omkring dødsmarsjene. De som fornekter utryddelse akspeterer ofte at det var en intensjon og plan om forflytning og deportasjon; forflytningene fremstilles på sin side ofte som et ledd i selvforsvar og som en nødvendighet.<ref name=":11" /> 

Over 20 land og flere internasjonale organisasjoner har offisielt anerkjent folkemordet. I 2006 vedtok [[EU-parlamentet]] at Tyrkias anerkjennelse av folkemord var en forutsetning for at landet kunne bli medlem av [[EU]], kravet ble senere frafalt. Folkemordet har også vært et vanskelig tema i relasjonen til USA der betegnelsen «folkemord» ikke har blitt vedtatt av kongressen av strategiske grunner. Slike vedtak i andre lands parlamenter er ikke bindende i internasjonale relasjoner og har liten betydning for eventuelle søksmål mot Tyrkia.<ref name="Zarakol">Zarakol, A. (2010). Ontological (in) security and state denial of historical crimes: Turkey and Japan. ''International Relations,'' 24(1), 3-23.</ref> 

=== Motiver for fornektelsen ===
Innrømmelse av ansvar for hendelsene i 1915 og innrømmelse av at det var et folkemord vil, sett fra myndighetenes perspektiv, undergrave legitimiteten til landets bærende institusjoner. Etter grunnleggelsen av republikken i 1923 har landets nasjonale myte vært at landet er truet av fiender, både internt og eksternt - tyrkerne har ingen venner og må stole på seg selv. Det blir skapt en forestilling om at landet er under konstant beleiring. Dersom det innrømmes at de etniske armenerne i det osmanske riket ikke var fiender ute etter å drepe tyrkere og ødelegge nasjonen, men i stedet var ofre for aggressive tiltak fra myndighetene, er man redd den nasjonale myten vil revne. En slik innrømmelse vil være en innrømmelse av at tyrkiske myndigheter har diktet opp trusselen mot nasjonen.<ref name="Dixon2010" /> 

Sentralt i fortellingen om republikkens tilblivelse var militæret som opprettholdt landets suverenitet og territorielle enhet særlig i det østlige Anatolia. Innrømmelse av at fjerningen av armenerne var planlagt kan undergrave fortellingen om offer, nasjonal lidelse og nasjonal redning. Innrømmelse kan undergrave lederens legitimitet. Tyrkiske myndigheter frykter at innrømmelse kan føre til at Tyrkia blir presset til å avstå territorium og eiendom til Armenia eller til etterkommere av ofrene. Det er en utbredt og fastgrodd frykt hos myndighetspersoner for at armenerne lengter etter å overta Tyrkias østlige og sørlige provinser, til tross at det er helt urealistisk.<ref name="Dixon2010" />

===Etter krigen===
[[File:Mustafa Kemal in Gallipoli.jpg|thumb|[[Mustafa Kemal]] ledet osmanske styrker under slaget om Gallipoli da deportasjoner og massakrer på armenere foregikk våren og sommeren 1915. Han skapte etter krigen det nye Tyrkia som la lokk på historien om armenerne.]]
Etter første verdenskrig var massakren av armenere og andre grupper kjent og debattert internt i riket. Det ble gjennomført interne granskinger i regi av parlamentet og det ble gjennomført rettsoppgjør for en militær domstol. Etter hvert som [[Den tyrkiske frigjøringskrigen]] utviklet seg ble landets ledelse stadig mindre interessert i å diskutere saken og på slutten av 1920-tallet ble offisielt ansvar for folkemordet avvist av regimet.<ref name="Dixon" /> Holdningen på 1920 var preget av fortielse og glemsel.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=Maria Karlsson: Cultures of Denial: Comparing Holocaust and Armenian Genocide Denial|publikasjon=Nordisk Østforum|doi=10.18261/ISSN1891-1773-2015-04-12|url=https://www.idunn.no/nof/2015/04/maria_karlsson_cultures_of_denial_comparing_holocaust_and|dato=2015-12-16|fornavn=Vibeke|etternavn=Moe|serie=04|bind=28|sider=440–442|issn=1891-1773|besøksdato=2024-01-12}}</ref> 

Fornektelse skyldes blant annet at erkjennelse av ansvar kunne undergrave nasjonalistenes mål om å sikre sentrale deler av Anatolia for den nye tyrkiske staten. Det skyldes også at mange gjerningsmenn og ansvarlige for massakren var sentrale i den nasjonalistiske bevegelsen; deres administrative kunnskaper og støtte var verdifull for det nye regimet.<ref name="Dixon" /> 

Tyrkia ville ikke akseptere at armenernes skjebne ble omtalt i [[Lausannetraktaten]] av 1923. Tyrkias strategiske rolle  og mangelen på demokratiske retter i landet gjorde det mulig å legge lokk på temaet. Den tyrkiske regjeringen fortsatte å arbeide for at temaet ikke skulle komme på den internasjonale dagsordenen gjennom blant annet diplomatiske kanaler og press.<ref name="Dixon" /> Flere ledende personer i den nye tyrkiske republikkene medvirket til gjennomføring av folkemordet og beriket seg på beslaglagt eiendom, men trolig ikke Mustafa Kemal selv.<ref name="NYTimes2015" /> På slutten av 1920-tallet stanset de nye makthaverne (kemalistene) videre rettsoppgjør og gransking av saken og avviste ethvert ansvar for hendelsene i 1915. Massakrene gled over til å bli et tabu i Tyrkia. Benektelse av denne delen av den tyrkiske republikkens grunnleggelse har blitt en del av Tyrkias nasjonale identitet.<ref name="Dixon2010" />

[[Kemalisme|Kemalistene]] i den nye tyrkiske republikken videreført på mange måter det tidligere regimets holdning til armenerne som ble sett som landets erkefiende. Den offisielle versjonen var at armenerne gjorde opprør og fortjente sin skjebne som trussel mot rikets sikkerhet. I dette perspektivet var armenerne aggressorer og muslimene de egentlige ofrene. Hendelsene i 1915 beskrives i den offisielle versjonen som en midlertidig forflytning ut av krigssonen.<ref name="Turan" /> Under kemalistene gjennomgikk landet «tyrkifisering» der fortiden ble visket ut og landets multietniske historie ble benektet.<ref name="NYTimes2015" /> Under kemalistenes nasjonsbygging med dyrking av det tyrkiske passet det ikke inn med historier om etnisk rensing.<ref name=":4" /> [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]]s («Atatürk» eller «Kemal Paşa») regime avsto fra å konfrontere forbrytelsene i 1915. Å innrømme skyld eller ansvar ville undergrave Kemals ambisjoner om å skape et moderne, stolt og europeisk Tyrkia.<ref name="Ulgen" /> 

[[Freden i Sèvres]] inneholdt bestemmelser om rettsoppgjør med krigsforbrytere og flere profilerte gjerningsmenn var i varetekt på Malta i påvente av rettssak. Kemals nye regime i [[Ankara]] hevdet at regimet i Istanbul, som hadde signert fredstraktaten i Sèvres, ikke var suverent og dermed at Ankara ikke var bundet av traktaten. I stedet reforhandlet kemalistene [[Lausannetraktaten]]. Det ble etter dette ikke flere rettssaker. Kemal og det nye republikanske regimet var nøye med å distansere seg fra forløperen, men ville ikke vedstå seg det som skjedde med armenerne og kostet det hele under teppet.<ref>Zarakol, A. (2010). Ontological (in)security and state denial of historical crimes: Turkey and Japan. ''[https://doi.org/10.1177/0047117809359040 International Relations]'', 24(1), 3-23.</ref> Under Kemals lederskap ble myten både om de «morderiske armenerne» og om tyrkerne som en undertrykt nasjon (tyrkisk: ''mazlum millet'') befestet. Kemals fremstilling av armenerne og deres skjebne gjenspeiles fortsatt i tyrkiske fremstillinger om hendelsene i 1915.<ref name="Ulgen">Ulgen, F. (2010). [https://doi.org/10.1080/0031322X.2010.510719 Reading Mustafa Kemal Atatürk on the Armenian Genocide of 1915]. ''Patterns of prejudice'', 44(4), 369-391.  «...his charismatic leadership helped to consolidate both the myth of ‘murderous Armenians’ and that of the Turks as an ‘oppressed nation’ (mazlum millet), monumentalizing both in official Turkish historiography. Ulgen argues that Kemal's portrayal of Armenians and the Armenian Question was generally consistent across the years and in various political documents, as well as being consistent with contemporary Turkish representations of the events of 1915.»</ref> Ifølge [[Taner Akçam]] skal Kemal i lukkede møter ha omtalte hendelsene som massakre og kalt det som skjedde for skammelig.<ref name="Ulgen" /><ref>Akçam, T. (2006). ''A shameful act: The Armenian genocide and the question of Turkish responsibility''. Macmillan.</ref>

Fra andre verdenskrig til 1980 var deportasjonen og folkemordet fraværende i tyrkiske skolebøker. Armenernes eksistens innenfor det osmanske riket var knapt nevnt og ble antydet bare som en ubetydelig minoritet.<ref name="Dixon2010">Dixon, J. M. (2010). Education and national narratives: Changing representations of the Armenian genocide in history textbooks in Turkey. ''The International Journal for Education, Law and Policy'', Special Issue on “Legitimation and Stability of Political Systems: The Contribution of National Narratives” 103: 103-126.</ref> Under den kalde krigen var samarbeid mellom Tyrkia og vestlige land et vesentlig hensyn.<ref name=":11" />

===Tyrkia etter 1980===
[[File:Harput Ruin downhill from castle in 2006 1088.jpg|thumb|Ruiner av kirke i Kharpert (tyrkisk: [[Elazığ]]).<ref name="Balakian" />]]
I frustrasjon over Tyrkias holdning innledet «Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia» ([[ASALA]]) attentat mot tyrkiske diplomater og politikere. ASALA drepte 36 tyrkere i Frankrike, USA, Canada, Iran og USA frem til omkring 1990. Gruppen samarbeidet med [[PLO]] og fikk til dels opplæring der.<ref name=":4" /> Gruppen sprengte også en bombe på [[Esenboğa internasjonale lufthavn|Ankara flyplass]] i 1982. ASALA ble stiftet av [[Hagop Hagopian]], født i [[Libanon]] av armensk herkomst.<ref>{{Kilde avis|tittel=Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia {{!}} Marxist-Leninist group|avis=Encyclopedia Britannica|url=https://www.britannica.com/topic/Armenian-Secret-Army-for-the-Liberation-of-Armenia|besøksdato=2018-06-03|språk=en}}</ref>

Militærkuppet i 1980 gjorde det mulig for myndighetene å sikre kontroll over Tyrkias offisiell versjon av hendelsene: Påstandene om folkemord er grunnløse, påstandene om folkemord er armensk propaganda, armenerne var en liten minoritet i det osmanske riket, armenerne fikk god behandling av det osmanske regimet, armenere samarbeidet med rikets fiender under første verdenskrig og drev opprør for å løsrive seg, og armenere begikk overgrep og massakrer mot sivile etniske tyrkere. For å imøtekomme kritikk ble tyrkiske arkiver åpnet for innsyn fra 1985.<ref name="Dixon" /> Tyrkia innrømmer at mange døde, men at dødstallene er overdrevet og at dødsårsakene som regel var sult og sykdom.<ref name=":2" /> Tyrkiske lærebøker beskriver fortsatt armenerne som forrædere, kaller folkemordet for en løgn og argumenterer med at det osmanske regimet satt i verk nødvendige tiltak mot de armenske separatistene. Ved militærmuseet i Istanbul viser et eget rom muslimenes lidelser under militante armenere.<ref name="NYTimes2015">{{Kilde avis|tittel=A Century After Armenian Genocide, Turkey’s Denial Only Deepens|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2015/04/17/world/europe/turkeys-century-of-denial-about-an-armenian-genocide.html|besøksdato=2018-05-28|dato=2015-04-16|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref>

Fra 1980 besluttet Tyrkias sentrale myndigheter å introdusere det «armenske spørsmålet» i skolebøker. Mens temaet tidligere ble helt forbigått, nevnte lærebøkene etter 1980 beslutningen om å deportere armenerne og erkjent at «noe hadde skjedd» med armenerne. Samtidig la lærebøkene vekt på at deportasjonen var helt nødvendig og bagatellmessig sammenlignet med armenernes voldsbruk før, under og etter første verdenskrig. En historiebok for videregående skole poengterte for eksempel at den tyrkiske nasjonen definitivt ikke var ansvarlig for det som skjedde i løpet av den armenske «migrasjonen». En lærebok fra 1989 hevdet at armenerne drev massemord på tyrkere i det østlige Anatolia med sikte på å utrydde tyrkerne helt.<ref name="Dixon2010" />

Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord. På 1980-tallet drev Tyrkia lobbyvirksomhet rettet mot akademikere, næringsliv og politikere i USA med sikte på å styrke den offisielle versjonen.<ref name="Dixon" /> Folkemordet på armenerne blir i Tyrkia oppfattet som et utenrikspolitisk spørsmål og diskutert som «armenske beskyldninger». Offentlig opinion i Tyrkia har i stor grad fulgt regjeringens linje. Oppfatninger om at beskyldninger mot Tyrkia er urettferdig styrker den nasjonalistiske responsen.<ref name="Arikan">Arıkan Açar, D., & Rüma, İ. (2007). External Pressure and Turkish Discourse on ‘Recognition of the Armenian Genocide’. ''Southeast European and Black Sea Studies,'' 7(3), 449-465.</ref> Tyrkias mål om å bli [[EU]]-medlem har lagt press på landet. Frankrikes anerkjennelse av folkemordet i 2001 og forsøk på å få noe tilsvarende vedtatt i USAs kongress var særlig provoserende for Tyrkias regjering.<ref name="Dixon" />

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under det som kalles «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing i tiden da Det osmanske rike forfalt. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord.<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.economist.com/node/8820431|tittel=Waving Ataturk's flag|besøksdato=2018-05-30|forfattere=|dato=8. mars 2007|språk=en|verk=The Economist|forlag=|sitat=}}</ref> Tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken ''Histoire d'un génocide'' av den franske forskeren Yves Ternon i 1993.

===Etter 1990===
[[File:St. Giragos Armenian Church in Diyarbakır (2008) 716.jpg|thumb|St.Giragos-kirken i [[Diyarbakır]] 2008.]]
[[File:Սուրբ Կիրակոս եկեղեցի (Դիարբեքիր) (3).JPG|thumb|St.Giragos-kirken i Diyarbakır i 2012 etter restaurering.]]
På 1990-tallet ble begrunnelsen og forsvaret for deportasjonen forsterket. Mens armenerne på 1980-tallet ble beskrevet som opprørere mot det osmanske styret og det ble beskrevet hvordan de angrep tyrkiske landsbyer, ble armenerne på 1990-tallet i lærebøker beskrevet som forrædere som forsøkte å utnytte et svakt regime og som dolket tyrkerne i ryggen. Ved årtusenskiftet etablerte myndighetene «Komiteen for å samordne og bekjempe grunnløse anklager om folkemord» (ASIMKK). I 2003 krevde myndighetene at alle elever skulle skrive stil (essay) som argumenterte mot påstanden om folkemord. Lærebøker etter årtusenskiftet har for første gang nevnt folkemord med henvisning til FNs folkemordkonvensjon. Folkemordet på armenerne blir der omtalt som det «såkalte folkemordet» og samtidig poengteres det at armenerne gjennomførte folkemord i det østlige Anatolia. Det hevdes i de nyere lærebøkene at massegraver og andre forskningsfunn dokumenterer massakrene som armenerne utførte i løpet av «den tyrkisk-armenske krig».<ref name="Dixon2010" />

===Tyrkia under Erdoğan===
Da outsiderne i [[Rettferdighets- og utviklingspartiet]] (tyrkisk: ''Adalet ve Kalkınma Partisi'', AKP) kom til makten etter valget i 2002 ble institusjoner etablert etter første verdenskrig utfordret, men det har bare svært små endringer i den offisielle holdningen til den armenske spørsmålet.<ref name="Dixon" /> I forbindelse med 100 årsmarkeringen og EU-parlamentets behandling av spørsmålet om folkemord uttalte Erdoğan at Tyrkia umulig kunne akseptere at hendelsene i 1915 ble betegnet som folkemord.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2015/apr/15/turkey-cannot-accept-armenia-genocide-label-erdogan|tittel=Turkey cannot accept Armenian genocide label, says Erdoğan|besøksdato=2018-05-30|forfattere=|dato=2015-04-15|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=the Guardian|forlag=|sitat=}}</ref>

[[Recep Tayyip Erdoğan]] og [[Abdullah Gül]] avviste i 2005 at det skjedde et folkemord i regi av den osmanske hæren, men erkjente at mange innbyggere i riket gjennomgikk lidelser under krigen. I 2005 ønsket Erdoğan velkommen en konferanse om saken i Istanbul og trosset da en rettslig kjennelse som forbød konferansen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2005/sep/26/turkey.eu|tittel=Turkish protest over genocide conference|besøksdato=2018-05-26|forfattere=|dato=2005-09-25|fornavn=Nicholas|etternavn=Watt|språk=en|verk=the Guardian|forlag=|sitat=But Abdullah Gul, the foreign minister, stood by the the official explanation that many citizens of the Ottoman empire suffered terribly during the war. Claims of an Armenian genocide were false, he insisted}}</ref> Erdoğan har kommet armenerne mer i møte en noen tidligere leder. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger der mange andre døde og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen. I forbindelse med 100 årsmarkeringen for folkemordet holdt Erdoğan seg mer til den offisiell versjonen. Tyrkiske myndigheter medvirket ikke til 100-årsmarkeringen i 2015, og markerte i stedet [[slaget ved Gallipoli]] 24. april (årsdagen for starten på  folkemordet) og ikke 25. april som er årsdagen for Gallipoli.<ref name="NYTimes2015" />

Den tyrkiske statsministeren, [[Recep Tayyip Erdoğan]], inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å utrede hendelsene i 1915.<ref>{{Kilde avis|tittel=A Turk Traces Her Armenian Roots|avis=Los Angeles Times|url=http://articles.latimes.com/2005/apr/17/world/fg-grandmother17|besøksdato=2018-05-26|etternavn=Zaman|fornavn=Amberin|dato=2005-04-17|side=|språk=en-US|issn=0458-3035|sitat=Last week, Turkish Prime Minister Recep Tayyip Erdogan renewed calls for a joint commission of Turkish and Armenian scholars to research the events of 1915. He said the findings would disprove claims of genocide -- an indication, said a Western diplomat who requested anonymity, that "they are not willing to consider any other outcome."The Armenian government has rejected the initiative as a ploy, and critics allege that Turkey's archives have been purged of incriminating documents.}}</ref> Armenias president svarte i sitt brev at «et forslag om å ta opp fortidens forhold kan ikke bli virkningsfullt hvis det avsporer fra å ta opp forhold i nåtid og fremtid. For å få igang en nyttig dialog, må vi skape passende og stimulerende politiske omstendigheter. Det er regjeringenes ansvar å utvikle bilaterale relasjoner, og vi har ikke rett til å delegere det ansvaret til historikere. Derfor har vi foreslått, og vi foreslår igjen, at vi uten å stille betingelser oppretter normale forbindelser mellom våre to land». Ved samme anledning sa president Robert Kocharian «en kommisjon oppnevnt av begge regjeringer kan møtes for å diskutere alle uløste spørsmål mellom våre to folk, med det formål å løse dem og komme til en felles forsåelse».

Relasjonene mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om [[Nagorno-Karabakh|Nagorno-Karabagh]] og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av [[Aserbajdsjan]]. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på.

Tyrkiske nasjonalister har vist til opprører i Van som eksempel på armenernes forræderi for slik å legitimere regimets behandling av armenerne.<ref name="Bloxham" /> Frykten for å måtte avstå land kan være en grunn til at Tyrkia ikke vil komme med innrømmelser.<ref name="NYTimes2015" />

Et meningsmålingsbyrå Istanbul fant i 2015 at 9 % av befolkningen mente myndigheten i landet burde bruke betegnelsen folkemord og be om unnskyldning for det som skjedde.<ref name="NYTimes2015" />

=== Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle ===

De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord.

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander».

Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen: {{Sitat|Den beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien.|}} Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

==== Politiske argumenter ====

* Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig, og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.
* Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer likevel at et enormt antall armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og beslutninger. Tyrkia fastholder at osmanske byråkrater og militære ledere ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen, og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette blir også bekreftet av rettssaken mot disse lederne på den tiden.
* Tyrkiske myndigheter mener at de tvungne deportasjonene ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare én jernbane som bandt sammen vest og øst, og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av dem. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var utslag av en konspirasjon for å tilintetgjøre alle armenere.
* Tyrkiske myndigheter mener at historisk forsoning ville fremme politisk forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning, eller det å tale om folkemord, fremmer ikke forsoning.
* Enkelte tyrkiske forskere hevder at Tyrkia ikke har noe juridisk ansvar uansett hva som har skjedd. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener de at det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.
* Tyrkia hevder at det først og fremst var armenere i det østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonene, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

==== Antall døde ====

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200&nbsp;000 og 600&nbsp;000. Det vises til at det ifølge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig.

* Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia om at landet mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker i samme periode. Yusuf Halacoglu mener at over 500&nbsp;000 osman-tyrkere ble drept av armenere.{{tr}}

==== Likheter med holocaust ====

Tyrkia avviser også enhver sammenligning med [[holocaust]].<ref name="Smith">Smith, R. W., Markusen, E., & Lifton, R. J. (1995). Professional ethics and the denial of Armenian genocide. '''Holocaust and Genocide Studies''', 9(1), 1-22.</ref>

* I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener at jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.{{tr}}
* Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere<ref name="dagogtid.no">{{Kilde www|url=http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2160|tittel=Dag og Tid|besøksdato=2018-05-26|forfattere=|dato=21. november 2011|verk=Dag og Tid|forlag=|sitat=}}</ref>. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å skille ut armenere i befolkningen for å samle dem for så å eliminere dem. (c) Det var ingen ressurser tilgjengelige for å eliminere armenere.  (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militsledelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt ut over det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller innrettet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.
* Tyrkiske myndigheter har vært nøye med å anerkjenne holocaust og vise medfølelse med jødenes lidelser. Samtidig har myndighetene motarbeidet jødiske forskere å gjøre sammenligninger med armenernes skjebne.<ref name="Smith" />

=== Tyrkiske intellektuelle ===
==== Imot ====

Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer ikke disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden.

==== For ====

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordtesen, eksempelvis [[Ragıp Zarakolu]], [[Taner Akçam]]<ref name="Turan">Turan, Ö., & Cemgil, C. (2015). [https://doi.org/10.1080/14683849.2015.1103975 Open wounds: Armenians, Turks and a century of genocide]. ''Turkish Studies'', 16(4):647-651.</ref>, [[Ali Ertem]] og [[Halil Berktay]].{{tr}} Zarakolus forlagsvirksomhet førte i 2008 til at tyrkiske myndigheter tiltalte ham etter paragraf 301 i landets straffelov.<ref>Behrens, P., Jensen, O., & Terry, N. (Eds.). (2017). ''Holocaust and Genocide Denial: A Contextual Perspective.'' Taylor & Francis.</ref> [[Hrant Dink]] ble i 2005 dømt for omtale av folkemordet (etter § 301) og ble skutt og drept utenfor sitt kontor i Istanbul i 2007.<ref>{{Kilde avis|tittel=Turkish-Armenian writer shot dead|avis=BBC news|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6279241.stm|besøksdato=2018-05-26|etternavn=|fornavn=|dato=19. januar 2007|side=|språk=en-GB|sitat=}}</ref> En titusenvis møtte opp i Dinks begravelse og sang "vi er alle armenere" i Istanbuls gater. Erdoğan uttalte da at folk hadde "gått for langt".<ref name=":5" />

De viser til at de som ble sendt for å deportere armenerne var kriminelle og at de på grunn av sin bakgrunn ble spesielt utvalgt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert, tilbakeviser påstanden om at deportasjonen var en militær nødvendighet. De mener at 800&nbsp;000 eller flere armenere døde. [[Orhan Pamuk]] skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin i februar 2005 uttalte at Tyrkia var skyldig i folkemord.
{{Sitat|30&nbsp;000 kurdere og en million armenere ble drept i disse landene og ingen våger å snakke om det bortsett fra meg.|Orhan Pamuk, februar 2005}}
Pamuk ble trakassert i Tyrkia, og forlot landet, før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med osman-armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.»<ref>{{Kilde avis|tittel=Author's trial set to test Turkey|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4527318.stm|besøksdato=2018-05-26|dato=2005-12-14|språk=en-GB}}</ref> Pamuk ble anmeldt for å ha «fornærmet Tyrkia», men tiltalen ble senere frafalt etter massivt internasjonalt press, noe som blant annet [[EU]] applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006 ble saken avvist av en tyrkisk domstol.<ref name=":1" />