Redigerer Fascisme (avsnitt)

==Grunnsetninger==
===Nasjonalisme===
[[Nasjonalisme]] er fascismens hovedgrunnlag.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 451-453">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: A Historical Encyclopedia'', vol. 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006), s. 451–53.</ref> Det fascistiske synet på en nasjon er som en enkelt organisk enhet som binder mennesker sammen gjennom forfedrene, og som er et folks naturlig forenende kraft.<ref name="nationalism56" /> Fascismen forsøker å løse økonomiske, politiske og sosiale problemer ved å oppnå en [[Millenarisme|millenaristisk]] nasjonal gjenfødelse, med forfekting av nasjonen eller «rase» framfor alt annet, og promotering av enhets-, styrkes- og renhetskulter.<ref name="anatomnyfascismo"/><ref name="Passmore" /><ref name="natureoffascismo" /><ref name="walterlaq" /><ref name="britannicafasc" /> Historisk sett støttet fascister imperialisme, selv om det har vært flere fascistbevegelser som har vært uinteressert i å forfølge imperialistiske ambisjoner.<ref name="Stanley G. Payne 1995, s. 11"/>

===Rasisme===
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en [[nasjonalsosialisme|nazistisk]] forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.<ref name="Stanley G. Payne 1995, s. 11">Payne, Stanley G., ''A History of Fascism, 1914–1945''. Digital printing ed. (Oxon, England: Routledge, 1995, 2005), s. 11.</ref>

===Totalitarisme===

Fascismen fremmer etableringen av en totalitær stat og [[tyranni (styreform)|tyranni]].<ref>Roger Griffin. ''Fascism, Totalitarianism, and Political Religion''. Routledge. s. 1–6.</ref><ref>Roger Boesche. Theories of Tyranny, from Plato to Arendt. s. 11.</ref> Fascismen er bevisst og fullstendig ikkedemokratisk og antidemokratisk.<ref>Paul Barry Clarke, Joe Foweraker. ''Encyclopedia of Democratic Thought''. Routledge, 2001. s. 540.</ref><ref>John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 121.</ref><ref>Roger Griffin. ''The Nature of Fascism''. New York, New York: St. Martin's Press, 1991. s. 42.</ref> Den motsetter seg liberaldemokratiet, avviser flerpartisystemet, og støtter en ettpartistat. Mussolinis ''Fascismens doktrine'' kunngjør, «den fascistiske oppfatningen av staten er altomfavnende; utenfor den kan intet menneske eller åndelige verdier eksistere, for ikke å si ha verdi. Slik forstått er fascismen totalitær, og den fascistiske stat – en syntese og en enhet inkluderende av alle verdier – tolker, utvikler, og forsterker et helt folks liv.»<ref name="institutions" /> I ''Det rettslige grunnlag for den totale stat'' beskriver den nasjonalsosialistiske politiske teoretiker [[Carl Schmitt]] nazistenes intensjon om å danne «en sterk stat som garanterer en totalitet av politisk enhet som transcenderer alt mangfold» for å unngå «en katastrofal pluralisme som river det tyske folk i stykker».<ref name="schmitt" />

Fasciststater forfulgte en politikk om sosial indoktrinering gjennom propaganda i utdanning og media, samt regulering av produksjonen av utdannings- og mediamaterialer.<ref name="totalitarianism" /><ref name="google68" /> Utdannelsen var utformet for å glorifisere fascistbevegegelsen, og informere studentene om dens historiske og politiske viktighet for nasjonen. Den forsøkte å renske ut ideer som ikke var i tråd med fascistbevegelsens meninger, og å lære studenter lydighet til staten.<ref name="pauley" />

===Økonomi===
Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til både [[sosialisme]] og [[Frimarkedskapitalisme|frimarkedskapitalisme]],<ref>Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.</ref> og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.<ref name=Woodley_side_53>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 53.</ref> 

I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise av [[laissez-faire]] kapitalismen og dets politiske motstykke, [[parlamentarisk demokrati]], kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» <!-- OPPRINNELIG TEKST: Since the Depression was a crisis of laissez-faire capitalism and its political counterpart, parliamentary democracy, fascism could pose as the 'third-way' alternative between capitalism and Bolshevism, the model of a new European 'civilization'. As Mussolini typically put it in early 1934, "from 1929...fascism has become a universal phenomenon... The dominant forces of the 19th century, democracy, socialism, liberalism have been exhausted...the new political and economic forms of the twentieth-century are fascist'(Mussolini 1935: 32)-->.<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945"/>

Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme.<ref name=Woodley_side_141>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 141.</ref> Hitler kunngjorde at NSDAP støttet ''bodenständigen Kapitalismus'' («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme <ref>Jonathan C. Friedman. The Routledge History of the Holocaust. Routledge, 2011. s. 24.</ref> Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 189">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.</ref>

Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter».<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater.<ref name="ReferenceA">Marco Piraino, Stefano Fiorito. Fascist Identity. s. 39–41.</ref> Fascismen fremmet klassesamarbeid,<ref name=Woodley_side_141 /> og ikke klassekrig.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> Denne tanken var avledet fra [[Henri de Saint-Simon]] (1760–1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 535.</ref>

Fascistregjeringer argumenterte for løsning av [[klassekamp|klassekonflikt]] innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet.<ref name="Griffin, Roger 1991 s. 222-223"/> Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene.<ref>Calvin B. Hoover, ''The Paths of Economic Change: Contrasting Tendencies in the Modern World'', The American Economic Review, Vol. 25, No. 1, Supplement, Papers and Proceedings of the Forty-seventh Annual Meeting of the American Economic Association. (March 1935), s. 13–20.</ref> Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.<ref>John Breuilly. Nationalism and the State. University of Chicago Press edition. University of Chicago, 1994. s. 290.</ref>
 
Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «[[ånd]]en»s rolle.<ref name="Peter Davies 2002. s. 103">Peter Davies, Derek Lynch. The Routledge Companion to Fascism and the Far Right. Routledge, 2002. s. 103.</ref> Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.<ref name="Robert O. Paxton 2005. s. 10">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. Vintage Books edition. Vintage Books, 2005. s. 10.</ref>

Fascistiske økonomier var [[blandingsøkonomi]]er, med hovedmål om å oppnå [[Autarki|selvforsyning]] gjennom [[Proteksjonisme|proteksjonistisk]] og intervensjonistisk økonomisk politikk.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 188-189" />
<!--Økonomisk selvforsyning, kjent som autarki, var et stort mål for de fleste fascistregjeringer,<ref>Alexander J. De Grand, ''Fascist Italy and Nazi Germany'', Routledge, 1995. s. 60–61</ref> og fascistiske økonomier støttet en statsadministrert økonomi som godtok en blanding av privat eierskap og statlig eierskap over produksjonsmidlene.<ref name="Robert Millward 1990. s. 178">Robert Millward. Private and public enterprise in Europe: energy, telecommunications and transport, 1830–1990. Cambridge, England: Cambridge University Press, s. 178.</ref> -->
<!--Økonomisk planlegging ble anvendt både i offentlig og privat sektor, og privatforetakenes velstand var avhengig av dens godtakelse av synkronisering med statens økonomiske mål.
<!--Fascister motsatte seg internasjonal frimarkedskapitalisme, men støttet «produktiv kapitalisme».<ref>Held, David (1980). ''Introduction to Critical Theory: Horkheimer to Habermas''. University of California Press.</ref>
Selv om fascismen motsatte seg sosialismen, anså den seg selv av og til som en form for nasjonalistisk «sosialisme», for å understreke sin forpliktelse til nasjonal [[solidaritet]] og enhet.<ref name="blamires1">Blamires, Cyprian, World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc, 2006) s. 610.</ref> -->
<!--Fascistledere som Mussolini og Hitler smigret næringslivsledere, men aksepterte ikke [[laissez-faire|Manchester-liberalismen]] da de var imot spekulanter, og dermed også «parasittisk kapitalisme». De ønsket «produktiv kapitalisme» forbundet med ingeniører og industriherrer.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> 
Mens marxismen fordømte kapitalismen som et system bestående av utnyttende eiendomsforhold, anså fascismen finansens kontroll som krenkende.<ref name="Alberto Spektorowski 2013">Alberto Spektorowski, Liza Ireni-Saban. Politics of Eugenics: Productionism, Population, and National Welfare. Routledge, 2013.</ref> I motsetning til marxismen så ikke fascismen klassekonflikt mellom det marxistdefinerte proletariatet og bursjoasiet som noe gitt eller som en drivkraft for historisk materialisme.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> I stedet anså den arbeiderne og produktive kapitalister sammen som produktive folk som var i konflikt med de parasittiske elementene av samfunnet, blant annet korrupte politiske partier, korrupt finanskapital, og svake mennesker.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> -->
<!--Selv om fascismen var imot klassekonflikt innad i landet, var det trodd at borgerlig-proletarisk konflikt eksisterte hovedsakelig i nasjonale konflikter mellom [[Proletarisk ansjon|proletariske nasjoner]] versus [[Borgerlig nasjon|borgerlige nasjoner]].<ref name="minneapolis" /> Fascismem fordømte det som ble ansett som viden spredte karaktertrekk som ble assosiert med den typiske borgerlige mentaliteten den motsatte seg, som materialisme, krasshet, feighet, manglende evne til å forstå den fascistiske «krigeren»s heroiske ideal; og assosiasjoner med liberalisme, individualisme og parlamentarisme.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 102">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 102.</ref> -->
<!--Fascister promoterte [[sosial velferd]] for lindre økonomiske forhold som rammet nasjonen eller rasen som helhet, men de støttet ikke sosial velferd av [[Egalitarisme|egalitaristiske]] årsaker til de som (i tysk tilfelle) ikke var av rent germansk blod. I et ekstensivt velferdssystem fikk over 17 millioner tyskere hjelp under ledelse av ''[[Nationalsozialistische Volkswohlfahrt]]'' («Nasjonalsosialistisk folkevelferd»; ''NSV'') innen 1939, et byrå som hadde «prosjektert et kraftig bilde av omtanke og støtte.»<ref>[[Richard J. Evans]], ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', New York: NY, The Penguin Press, 2005, s. 489</ref> NSV hadde vokst til det nest største nazistiske gruppeorganisasjonen innen 1939, kun slått av [[Tysk arbeidsfront]]. NSV og dens [[Winterhilfswerk des Deutschen Volkes|vinterhjelp]] og [[kraft gjennom glede]] gav til de tyske borgerne bevis på at nasjonalsosialistene holdt sine løfter om å opprette et «organisk nasjonalsamfunn» hvor «klassekonflikt og sosiale fiendskap ville overkommes», og «individets egoisme» i stedet ville overgi seg til «helhetens overstyrende interesser».<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492">Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', Penguin Press, 2005, p.492</ref> Disse programmene var utformet for å «tilintetgjøre klasse- og status-distinksjoner,» og berike vanlige folks liv.<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492"/> Fascister kritiserte egalitarismen for å bevare de svake; de fremmet i stede [[sosialdarwinistisk]]e syn.<ref name="egalitarianism" /><ref name="university101" /> -->

===Handling===
Fascismen vektlegger [[direkte aksjon]], inkludert støtting av den politiske volds legitimitet, som en kjernedel av sin politikk.<ref name="Stanley G. Payne 1945. s. 106"/><ref>John Breuilly. Nationalism and the State. s. 294.</ref> Fascismen anser voldelig aksjon som en nødvendighet i politikken som fascismen identifiserer som en «endeløs kamp».<ref name="Political Theory 2010. s. 106">Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology. Routledge. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2010. s. 106.</ref> Denne vektleggingen av bruken av politisk vold betyr at de fleste fascistpartier også har opprettet egne private militser (for eksempel NSDAPs [[brunskjorter]] og Fascist-Italias [[Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale|svartskjorter]]).

Grunnlaget til fascismens støtting av voldelig aksjon i politikk er knyttet til sosialdarwinismen.<ref name="Political Theory 2010. s. 106"/> Fascistbevegelser har vanligvis innehatt sosialdarwinistiske syn på nasjoner, «raser» og samfunn.<ref name="psg485" /> De sier at nasjoner og «raser» må renske seg selv for sosialt og biologisk svake eller degenererte mennesker, samtidig som fremming av kreeringen av et sterkt folk, for å overleve i en verden definert av evigvarende nasjonal og «rasemessig» konflikt.<ref name="university64" />

===Alders- og kjønnsroller===
[[Fil:Piccole Italiane.jpg|thumb|Medlemmer av ''Piccole Italiane'', en jenteorganisasjon innad i Italias nasjonale fascistparti.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-04517A, Potsdam, Mädchen in der Führerinnenschule.jpg|thumb|Medlemmer av [[Tyske jenters forbund]], en pikeorganisasjon innad i Tysklands NSDAP.]]
Fascismen vektlegger [[ungdom]] både i den fysiske aldersforstanden og i den åndelige forstanden med virilitet og handlingsengasjement.<ref name="Mark Antliff 2007. s. 171">Mark Antliff. ''Avant-Garde Fascism: The Mobilization of Myth, Art, and Culture in France, 1909–1939''. Duke University Press, 2007. s. 171.</ref> De italienske fascistenes politiske hymne var kalt ''[[Giovinezza]]'' («Ungdommen»).<ref name="Mark Antliff 2007. s. 171"/> Fascismen identifiserer ungdommens fysiske aldersperiode som en kritisk tidsperiode for den moralske utviklingen av mennesker som kommer til å påvirke samfunnet.<ref>Maria Sop Quine. ''Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies''. Routledge, 1995. s. 47.</ref>

Italienske fascister forfulgte det den døpte ungdommens «moralske hygiene», særlig med tanke på seksualitet.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47">Maria Sop Quine. ''Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies''. Routledge, 1995. s. 46–47.</ref> Fascist-Italia fremmet det den anså som normal seksuell oppførsel blant ungdom mens den fordømte det som ble ansett som avvikende seksualoppførsel.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47"/> Den fordømte pornografi, de fleste former for [[prevensjon]] og prevensjonsmidler (med [[kondom]] som unntak), [[homoseksualitet]], og prostitusjon som avvikende seksualatferd, selv om lovshåndhevelsen mot slike praksiser var uregelmessig, og myndighetene vendte ofte det døve øret til.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47" /> Fascist-Italia anså fremmingen av mannlig seksuell eksitasjon før puberteten som årsaken til kriminalitet blant mannlig ungdom, erklærte homoseksualitet som en samfunnssykdom, og forfulgte en aggressiv kampanje for å redusere prostitusjon blant unge kvinner.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47"/>

Mussolini anså kvinnens hovedrolle som hovedsakelig barnefrembærere, og menn som krigere – og sa en gang at «krig er for mannen det barsel er for kvinnen».<ref name="psychoanalysis" /> I et forsøk på å øke fødselsraten gav den italienske fascistregjeringen finansielle incentiver til kvinner som frambrakte store familier, og initierte politikker med mål om å redusere antallet kvinner i arbeid.<ref name="mussolini73" /> Italiensk fascisme ba om at kvinner skulle hylles som «nasjonens reprodusenter,» og den italienske fascistregjeringen avholdt rituelle seremonier for å hedre kvinnens rolle innen den italienske nasjon.<ref name="university74" /> I 1934 erklærte Mussolini at ansettelse av kvinner var «et stort aspekt av det tornete problemet arbeidsløshet,» og at for kvinner var arbeid «uforenlig med barnefødsel.» Mussolini fortsatte med å si at løsningen på ledighetsproblemet for menn var «kvinnenes eksodus fra arbeidsstokken.»<ref name="routledge75" />

Den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen oppfordret sterkt kvinner til å bli hjemme, frembære barn og stelle huset.<ref name="evans76" /> Denne politikken ble styrket ved å skjenke [[Moderkors]]et til kvinner som bar fram fire eller fler barn. Ledighetsraten ble sterkt redusert, dels gjennom våpenproduksjon og avskjedigelse av kvinner slik at menn kunne overta deres arbeid. Nazistene støttet av og til før- og utenomekteskapelig seksualforhold, ugift morskap og skilsmisser, men motsatte seg dette på andre tidspunkt.<ref name="msu" />

Nazistene avkriminaliserte abort i tilfeller der fostrene hadde arvelige avvik eller var av en etnisitet som regjeringen mislikte, mens aborteringen av friske, rene, germanske fostre forble strengt forbudt.<ref name="The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution" /> For etnisk ikke-tyskere var abort ofte påtvungen. Deres [[eugenikk]]program stammet også fra Weimarrepublikkens «progressive biomedisinsk modell».<ref name="publishing" /> I 1935 utvidet Nazi-Tyskland aborteringens lovlighet ved å vedta ''Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses'', for å promotere abortering for kvinner med arvelige lidelser.<ref name="The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution"/> Loven tillot abort hvis kvinnen gav tillatelse og fosteret ikke var levedyktig,<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis" /><ref name="Gender and Crime in Modern Europe" /> og for såkalte «[[rasehygiene]]messige» årsaker.<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis71" /><ref name="Women's studies encyclopedia" />

Nazistene mente at homoseksualitet var degenerert, veikt, pervertert og noe som underminerte maskulinitet fordi den ikke produserte barn.<ref name="evans78" /> De anså homoseksualitet som noe helbredelig gjennom terapi, og henviste til datidens [[vitenskap]] og [[sexologi]], som forfektet at homoseksualitet kunne føles av alle mennesker og ikke kun av en minoritet.<ref name="fascism79" /> Åpne homoseksuelle ble internert i nazistiske konsentrasjonsleirer.<ref name="Persecution of Homosexuals in the Third Reich" />

===Palingenese og modernisme ===
Fascismen legger vekt på både [[palingenese]] og [[modernisme]].<ref name="Blamires168">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168.</ref> Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 451-453" /> Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking for [[dekadanse]].<ref name="Blamires168" /> Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse.<ref>Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168–69.</ref> Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. [[University of Minnesota Press]], 1997. s. 63.</ref> Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særlig [[fordisme]] og [[vitenskapelig arbeidsdeling]].<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. University of Minnesota Press, 1997. s. 65.</ref> Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annet [[Filippo Tommaso Marinetti]], [[Ernst Jünger]], [[Gottfried Benn]], [[Louis-Ferdinand Céline]], [[Knut Hamsun]], [[Ezra Pound]], og [[Wyndham Lewis]].<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 547.</ref>

I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme.<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 550.</ref> I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren».<ref name="jobstwelge">"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 553.</ref> Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse.<ref name="jobstwelge" /> Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.<ref name="jobstwelge" />
<!--===Økonomisk politikk===
Ifølge Bruce Pauley utøvde fascistregjeringer kontroll på privat eiendom, men nasjonaliserte den ikke.<ref name="pauley83"/> Ifølge Patricia Knight gjorde de derimot det, med italienernes fascistregjering i eierskap av den høyeste prosentandelen av industri, kun slått av Sovjetunionen.<ref name="mussolini84"/> Nazistene nasjonaliserte også visse bedrifter.<ref name="guillebaud"/> Faktisk krevde nasjonalsosialistenes 25-punktsprogram av 1920 «nasjonaliseringen av alle bedrifter som har blitt formet til selskaper.»<ref name="heinemann"/> Andre forskere har merket at storkapitalen utviklet stadig nærmere forhold til nazi- og fascistregjeringene mens den ble mer organisert. Forretningsledere støttet regjeringens politiske og militære mål, og i gjengjeld forfulgte regjeringen økonomisk politikk som maksimerte sine forretningsalliertes profitt.<ref name="bloomington"/> Nazi-Tyskland overførte offentlig eierskap og offentlige tjenester til privat sektor, mens andre vestlige kapitaliststater kjempet for å øke statlig eierskap av industrien.<ref name="www"/> I sin bok ''Big Business in the Third Reich'' merker forfatter Arthur Schweitzer seg at «monopolistisk prissamarbeid ble reglen i de fleste industrien, og karteller var ikke lenger begrenset til tung eller storskala-industri ... Karteller og kvasi-karteller (store som små) fastsatte priser, deltok i produksjonsbegrensning, og godtok å dele markedene og klassifisere konsumenter for å realisere en monopolprofitt.<ref name="bloomington85"/>

Fascister forfulgte økonomisk politikk for å styrke statsmakten og spre ideologien, som å konsolidere fagforeninger og underlegge de stats- eller partikontroll.<ref name="pauley86"/> Både  det fascistiske Italia og  nasjonalsosialistiske Tyskland forsøkte å etablere [[autarki]] (økonomisk selvforsyning) gjennom betydelig økonomisk planlegging, men oppnådde ikke målet.<ref name="pauley87"/>

====Nasjonalkorporativisme, statisme og nasjonalsyndikalisme====
Den italienske fascistøkonomien var basert på [[korporativisme]], og også en rekke andre fascistbevegelser støttet korporativismen. I en beskrivelse av fascistisk korporativisme sa [[Oswald Mosley]] fra [[British Union of Fascists|Den britiske fascistunion]] at «det betyr en nasjon organisert som menneskekroppen, med hvert organ som utfører sin individuelle funksjon men arbeidende i harmoni med helheten».<ref name="re208"/> Fascister var ikke fiendtlige til det såkalte «småborgerskapet» eller små foretak, og de lovet disse befolkningsgruppene beskyttelse fra overklassen, storkapital og marxisme.<ref name="gr101"/>

Fascismen la skylden for konflikter mellom de sosiale klassene på kapitalismen og liberale demokratier, slik at kommunistene kunne utnytte motsetningene.<ref name="books.google.com"/>

<!--In Italy, the Fascist period presided over the creation of the largest number of state-owned enterprises in [[Western Europe]], such as the nationalisation of [[petroleum]] companies into a single state enterprise called the Italian General Agency for Petroleum (''Azienda Generale Italiani Petroli'', AGIP).<ref name="publishing88"/> Fascists made populist appeals to the [[middle class]], especially the lower middle class, by promising to protect small businesses and property owners from communism, and by promising an economy based on competition and profit while pledging to oppose big business.<ref name=gr101/>

In 1933, Benito Mussolini declared Italian Fascism's opposition to the "decadent capitalism" that he claimed prevailed in the world at the time, but he did not denounce capitalism entirely. Mussolini claimed that capitalism had degenerated in three stages, starting with dynamic or [[Heroic capitalism (concept in Italian Fascism)|heroic capitalism]] (1830–1870), followed by static capitalism (1870–1914), and reaching its final form of decadent capitalism or "[[Supercapitalism (concept in Italian Fascism)|supercapitalism]]" beginning in 1914.<ref name="fz136"/> Mussolini said that Italian Fascism acknowledged the positive achievements of dynamic and heroic capitalism for its contribution to [[industrialism]] and its technical developments, but that it did not favor supercapitalism, which he claimed was incompatible with Italy's agricultural sector.<ref name=fz136/>

Thus Mussolini claimed that Italy under Fascist rule was not capitalist in the contemporary use of the term, which referred to supercapitalism.<ref name=fz136/> Mussolini denounced supercapitalism for causing the "standardization of humankind" and for causing excessive consumption.<ref name="aesthetics89"/> Mussolini claimed that at the stage of supercapitalism, "a capitalist enterprise, when difficulties arise, throws itself like a dead weight into the state's arms. It is then that state intervention begins and becomes more necessary. It is then that those who once ignored the state now seek it out anxiously."<ref name="establishing"/> He saw Fascism as the next logical step to solve the problems of supercapitalism and claimed that "our path would lead inexorably into [[state capitalism]], which is nothing more nor less than [[state socialism]] turned on its head. In either event, the result is the bureaucratization of the economic activities of the nation."<ref name="mb158-159"/> Mussolini claimed that dynamic or heroic capitalism and the [[bourgeoisie]] could be prevented from degenerating into static capitalism and then supercapitalism if the concept of economic [[individualism]] were abandoned and if state supervision of the economy was introduced.<ref name="salvemini"/> [[Private enterprise]] would control production but it would be supervised by the state.<ref name="Salvemini. s. 134"/> By the late 1930s and the 1940s, Italian Fascism completely denounced capitalism as an obsolete and oppressive system, Mussolini in 1940 at the entry of Italy into World War II, said:
{{quote|''This conflict must not be allowed to cancel out all our achievements of the past eighteen years, nor, more importantly, extinguish the hope of a Third Alternative held out by Fascism to mankind fettered between the pillar of capitalist slavery and the post of Marxist chaos. The proponents of these obsolete doctrines must understand that the Fascist sword has been unsheathed twice before, in Ethiopia and in Spain, with known results.''|Benito Mussolini, 1940.<ref name="mediterranean"/>}}

Italian Fascism presented the economic system of [[corporatism]] as the solution that would preserve private enterprise and property while allowing the state to intervene in the economy when private enterprise failed.<ref name="Salvemini. s. 134"/>

Other fascist regimes were indifferent or hostile to corporatism. The Nazis initially attempted to form a corporatist economic system like that of Fascist Italy, creating the National Socialist Institute for Corporatism in May 1933, which included many major economists who said that corporatism was consistent with National Socialism.<ref name="minneapolis90"/><ref name="routledge91"/> In ''[[Mein Kampf]]'', Hitler spoke enthusiastically about the "National Socialist corporative idea" as one that eventually would "take the place of ruinous class warfare".<ref name="aristotle92"/> The Nazis later came to view corporatism as detrimental to Germany and institutionalizing and legitimizing social differences within the German nation. Instead, the Nazis began to promote economic organization that emphasized the biological unity of the German national community.<ref name="minneapolis93"/>

Hitler continued to refer to corporatism in propaganda, but it was not put into place, even though a number of Nazi officials such as [[Walther Darré]], [[Gottfried Feder]], [[Alfred Rosenburg]], and [[Gregor Strasser]] were in favor of a [[Neo-medievalism|neo-medievalist]] form of corporatism, since corporations had been influential in German history in the [[medieval]] era.<ref name="ideologies"/>

Spanish Falangist leader José Antonio Primo de Rivera did not believe that corporatism was effective and denounced it as a propaganda ploy, saying "this stuff about the corporative state is another piece of windbaggery".<ref name="ideologies94"/>

====Økonomisk planlegnimg====
Fascistene motsatte seg mellomkrigstidens økonomiske politikk, som var preget av [[laissez-faire]] og førte til depresjonen på 20- og 30-tallet. De markedsførte politikken sin som «en tredje vei» mellom kapitalisme og kommunisme.<ref name=pm168/>

Fascists declared their opposition to [[finance capitalism]], [[interest]] charging, and profiteering.<ref name="university95"/> [[Nazism|Nazis]] and other antisemitic fascists considered finance capitalism a "[[Parasitism|parasitic]]" "[[antisemitism|Jewish conspiracy]]".<ref name="socialism"/> Fascist governments introduced [[Incomes policy|price controls]], wage controls and other types of [[Economic interventionism|economic interventionist]] measures.<ref name="Andreski-p64"/>

Fascists thought that private property should be regulated to ensure that "benefit to the community precedes benefit to the individual."<ref name="reconciling"/> Private [[property]] rights were supported but were contingent upon service to the state.<ref name="neofascism"/> For example, "an owner of agricultural land may be compelled to raise wheat instead of sheep and employ more labour than he would find profitable."<ref name="comparative96"/> They promoted the interests of successful small businesses.<ref name="fascist"/> Mussolini wrote approvingly of the notion that profits should not be taken away from those who produced them by their own labour, saying "I do not respect—I even hate—those men that leech a tenth of the riches produced by others".<ref name="mussolini97"/>

According to historian Tibor Ivan Berend, ''[[dirigisme]]'' was an inherent aspect of fascist economies.<ref name="university98"/> The [[Labour Charter of 1927]], promulgated by the [[Grand Council of Fascism]], stated in article 7: "The corporative State considers private initiative, in the field of production, as the most efficient and useful instrument of the Nation", then continued in article 9: "State intervention in economic production may take place only where private initiative is lacking or is insufficient, or when are at stakes the political interest of the State. This intervention may take the form of control, encouragement or direct management."<ref name="corporativo"/> -->

<!--==Ideologisk uredelighet og uprinsipiell opportunisme==
===Uprinsipiell opportunisme===
Noen kritikere av italiensk fascisme har hevdet at mye av ideologien kun var et biprodukt av Mussolinis uprinsipielle opportunisme, og at han endret sine politiske standpunkter kun for å styrke sine egne personlige ambisjoner samtidig som han forkledde dem som noe meningsfullt for befolkningen.<ref name="Gerhard Schreiber 1995. s. 111">[[Gerhard Schreiber]], [[Bernd Stegemann]], [[Detlef Vogel]]. ''Germany and the Second World War: Volume III: The Mediterranean, South-East Europe, and North Africa 1939–1941 (From Italy's Declaration of Non-Belligerence to the Entry of the United States into the War)'' (Oxford University Press, 1995) s. 111.</ref> Richard Washburn Child, den amerikanske ambassadør til Italia, og som arbeidet med Mussolini og ble hans venn og beundrer, forsvarte Mussolinis opportunistiske atferd, og skrev: «opportunist er et bebreidelsesbegrep brukt for å svimerke menn som tilpasser seg til forholdene av egeninteressemessige årsaker. Mussolini, slik jeg har lært ham å kjenne, er en opportunist i den forstand at han mener at selve menneskeheten må tilpasses til forhold i endring i stedet for til fastsatte teorier, uansett hvor mye håp og bønner har blitt brukt på teorier og programmer.»<ref name="Benito Mussolini 1998">Mussolini, Benito, ''My Rise And Fall, Volumes 1–2''. Da Capo Press ed.(Da Capo Press, 1998) s. ix. (Note: Mussolini wrote the second volume about his fall from power as head of government of the Kingdom of Italy in 1943, though he was restored to power in northern Italy by the German military). Sitat 1: «Opportunist is a term of reproach used to brand men who fit themselves to conditions for the reasons of self-interest. Mussolini, as I have learned to know him, is an opportunist in the sense that he believed that mankind itself must be fitted to changing conditions rather than to fixed theories, no matter how many hopes and prayers have been expended on theories and programmes.»; Sitat 2: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»; Sitat 3: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»</ref> Child siterte Mussolini: «en -ismes hellighet ligger ikke i -ismen; den har ikke noe hellighet utover sin makt til å gjøre, arbeide, og fungere i praksis. Den kan ha lyktes i går og mislykkes imorgen. Maskinen må først og fremst kjøre!».<ref name="Benito Mussolini 1998"/>

Mussolinis handlinger ved første verdenskrigs utbrudd er blitt kritisert som opportunistiske. Hans plutselige avkall på marxistisk [[Egalitarisme|egalitær]] [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] til fordel for ikkeegalitær nasjonalisme, og hans omfavnelse av italiensk intervensjon i krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, medførte pengestøtte til Mussolini og fascistpartiet fra utenlandskilder (som våpenfirmaet [[Ansaldo]] og andre firmaer)<ref>Smith, Dennis Mack,''Modern Italy; A Political History''. (Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1997) s. 284.</ref> og den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]].<ref name="Guardian2009-10-13">{{Cite news |url=https://www.theguardian.com/world/2009/oct/13/benito-mussolini-recruited-mi5-italy |work=Guardian |location=UK |title=Recruited by MI5: the name's Mussolini. Benito Mussolini&nbsp;– Documents reveal Italian dictator got start in politics in 1917 with help of £100 weekly wage from MI5 |date=13. oktober 2009 |accessdate=14. oktober 2009 |first=Tom |last=Kington}}</ref> Andre har derimot merket at han, til tross for den finansielle støtten han mottok for sin pro-intervensjonistiske holdning, var fri til å skrive hva enn han ønsket i sin avis ''Il Popolo d'Italia'' uten godkjenning fra sine finansielle støttespillere.<ref>O'Brien, Paul, ''Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist'', s. 37.</ref> ''Il Popolo d'Italia'' fikk finansiell støtte fra nasjonalistiske forleggere, industrialister, og den franske regjeringen. Disse ønsket Italias deltagelse i første verdenskrig,<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 100, Penguin Books 2005</ref> på fransk side.<ref name="Gregor-1979-p-200">Gregor 1979, s.&nbsp;200.</ref>

Mussolinis omvendelse fra marxismen til det som kom til å bli fascismen begynte før første verdenskrig, da Mussolini hadde vokst seg stadig mer pessimistisk angående marxismen og egalitarismen, samtidig som han stadig mer støttet skikkelser som motsatte seg egalitarismen – som [[Friedrich Nietzsche]].<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249">Golomb & Wistrich 2002, s.&nbsp;249.</ref> I 1902 studerte Mussolini [[Georges Sorel]], Nietzsche, og [[Vilfredo Pareto]].<ref name=autogenerated1>Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 96.</ref> Sorels vektlegging av behovet for en omstyrtelse av liberaldemokratiet og kapitalismen gjennom bruk av vold, [[direkte aksjon]], [[generalstreik]]er og [[Machiavellisme|ny-machiavelliske]] appeller imponerte Mussolini dypt.<ref name="Mediterranean3">Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 3.</ref> Mussolinis bruk av Nietzsche gjorde han til en meget uortodoks sosialist, grunnet Nietzsches fremming av elitisme og anti-egalitære synspunkter.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> Før første verdenskrig tydet Mussolinis skriverier over tid på at han forlot marxismen og egalitarismen, til fordel for Nietzsches konsept om ''übermensch'' og anti-egalitarisme.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> I 1908 forfattet Mussolini et kort essay kalt «Styrkens filosofi» inspirert av sin nietzscheanske innflytelse, hvori Mussolini åpent skriver kjærlig om en forestående, europeisk krigs konsekvenser for både religion og nihilisme: «en ny form for fri ånd vil komme, styrket av krigen, ... en ånd utstyrt med en form for enestående perversitet, ... en ny fri ånd vil triumfere over Gud og over Intet.»<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14"/> -->

<!--===Ideologisk uærlighet===
Den italienske fascismen har også blitt kritisert for å være ideologisk uærlig.
-->
<!--Viktige eksempler på ideologisk uærlighet har blitt identifisert i den italienske fascismens forandrende forhold til den tyske nazismen.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17">Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 17.</ref><ref name="John Pollard 1998. s. 129">John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 129.</ref> <!-- Fascist-Italias offisielle utenrikspolitikk var kjent for å ofte benytte retoriske ideologiske hyperboler for å berettige sine handlinger, selv om landet under Dino Grandis tid som utenriksminister deltok i [[realpolitikk]] fritt for slike fascistiske hyperboler.<ref>H. James Burgwyn. ''Italian Foreign Policy in the Interwar Period, 1918–1940''. Greenwood Publishing Group, 1997. s. 58.</ref> --> <!--Den italienske fascismens forhold til tysk nazisme fluktuerte fra støtte i tiden mellom slutten av 1920-årene og 1934, da den feiret Hitlers maktovertakelse og møtet med Hitler i 1934, til motstand fra 1934–1936 grunnet drapet på Italias alliert i [[Østerrike]], [[Engelbert Dollfuss]], av østerrikske nazister; og tilbake til støtte igjen etter 1936, da Tyskland var den eneste stormakten som ikke fordømte Italias invasjon og okkupasjon av [[Etiopia]].

Etter fiendskap brøt ut mellom [[Nazi-Tyskland]] og [[Kongedømmet Italia]] på grunn av likvideringen av den østerrikske kansleren Dollfuss i 1934 fordømte og hånet Mussolini og de italienske fascistene nazismens raseteorier, særlig gjennom å fordømme deres [[Den nordiske rase|nordisme]] og i stedet promotere ''mediterranismo''.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Mussolini selv besvarte nordistenes påstand om at Italia var delt i nordiske og middelhavske «raseområder» grunnet de germanske invasjonene av Nord-Italia. Han hevdet at selv om germanske stammer som [[langobardene]] fikk kontroll på Italia etter Romerrikets fall så ankom de i små antall (rundt 8000) og at de raskt ble assimilert til romersk kultur, og at de snakket [[Vulgærlatin|latin]] innen femti år.<ref>Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 93.</ref> Italiensk fascisme var påvirket av de italienske nasjonalistenes tradisjon med å hånlig se ned på nordistenes påstander, og hentet stolthet fra å sammenligne alderen og sofistikasjonen til oldtidens Romerriket, samt den klassiske gjenfødelsen i [[Renessansen]], med de nordiske samfunn, som italienske nasjonalister beskrev som «nykommere» til sivilisasjonen i forhold.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17"/> Ved fiendskapets høydepunkt over rasespørsmålet hevdet Mussolini at tyskerne selv ikke var en ren «rase», og merket seg ironisk at naziteorien om tysk raseoverlegenhet var basert på teorier av ikketyske utlendinger, som franskmannen [[Arthur de Gobineau]].<ref>Gillette, Aaron. ''Racial theories in fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2002. s. 45.</ref> Etter spenningen i forholdet mellom Tyskland og Italia avtok sent i 1930-årene forsøkte italiensk fascisme å harmonisere sin ideologi med den tyske nazismen, og kombinerte nordistiske og middelhavske raseteorier, og hevdet at italienerne var medlemmer av den «ariske rase» bestående av en nordisk-middelhavsk suptype.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/>

Etter at Italia innførte antisemittisk lovverk erklærte Mussolini i 1938 at italiensk fascisme alltid hadde vært antisemittisk.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Italiensk fascisme støttet derimot ikke antisemittisme før sent i 1930-årene, når Mussolini hadde fryktet å fremmedgjøre det jødehatende Tyskland, hvis innflytelse og makt i Europa var i vekst. Før denne perioden hadde jødiske italienere vært høytstående fascistiske embetsmenn, inkludert Margherita Sarfatti, som også var Mussolinis elskerinne.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> I tillegg var, stikk is strid med Mussolinis påstand i 1938, kun et fåtall italienske fascister sterkt antisemittiske (som Roberto Farinacci og Giuseppe Preziosi), mens andre, som [[Italo Balbo]] (fra [[Ferrara]] som hadde et av Italias største jødiske samfunn), viste avsky mot de antisemittiske lovene og motsatte seg dem.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Fascismeforskeren Mark Neocleous påpeker at selv om italiensk fascisme ikke hadde en tydelig hengivelse til antisemittisme så hadde det kommet sporadiske antisemittiske uttalelser før 1938, som da Mussolini i 1919 erklærte at jødiske bankmenn i London og New York var «rasemessig» knyttet til de russiske bolsjevikene, og at åtte prosent av de russiske bolsjevikene var jøder.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. Open University Press, 1997. s. 35–36.</ref>
-->