Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Den gryende nasjonalismen (1815–1848)===
Av alle «ismene» var den mest dominerende nasjonalismen. Den spredte seg rundt om til hele Europa, og om det i begynnelsen i mange land var en bevegelse for adel eller nyrikt borgerskap, ble den en folkebevegelse i løpet av perioden. Det var i hovedsak to retninger for utviklingen av nasjonalismen. Den første var den plutselige handlingen som medførte enten suksess eller oppløsning. Den andre var en strømning som vokste sakte, men som ikke førte til en seriøs handling. Her igjen var den italienske nasjonalismen spesiell, fordi strømningen ble til svært konkrete retninger, men dermed også splittende mellom hvilken som var riktig. I Tyskland og Øst-Europa var fokuset mer på en folkelig samling.

====Selvstendighet og tilintetgjørelse: Norge, Hellas, Belgia, Polen====
[[Fil:Navarino.jpg|miniatyr|[[Slaget ved Navarino]] var begynnelsen på Hellas' selvstendighet. {{Byline|Ambroise Louis Garneray  (1783–1857)|type = Malt av}}]]
Nasjonalisme varierte selvfølgelig også avhengig av om man allerede hadde en nasjon. I Storbritannia, Frankrike og Spania eksisterte nasjonen. Nasjonalismen i disse landene handlet derfor om hva som definerte folket i denne nasjonen. Nasjonalismen ble ofte styrket når innbyggerne  følte sine verdier truet. I andre land, som søkte selvstendighet og/eller samling, fantes det ofte politiske programmer. Dette gjaldt særlig i Tyskland, Italia og de mange nasjonene i Østerrike, Det osmanske rike og i Russland.{{#tag:ref|Riktignok eksisterte Østerrike og Russland som nasjoner, men begge landene var sterkt [[Heterogenitet|heterogene]], og folkegrupper samlet seg derfor internt om sine kulturelle og politiske særegenheter.|group=n}}<ref name="ismer" /> Til tross for at Norge ble flyttet fra en skandinavisk overherre til en annen, var likevel norsk nasjonalisme med på å skape gode betingelser for nasjonen i union med Sverige. Det var imidlertid andre land som gikk lenger for å oppnå selvstendighet.

Hellas var del av Det osmanske rike, men allerede rett etter Wienerkongressen var tankene om å reversere det hele og skape et nytt gresk middelalderrike i gang.{{#tag:ref|Det vil si, [[Østromerriket|Det bysantinske riket]].|group=n}} Disse tankene ble gjort til handling av [[Alexander Ypsilantis]], en greker som ønsket støtte fra rumenere og andre på Balkan i å beseire tyrkerne og skape et storgresk område. Han forregnet seg to ganger; for det første var det liten progressiv stemning på Balkan, for det andre valgte verken Metternich, Aleksander I eller Ferdinand VII å støtte ham. Han ble raskt beseiret av tyrkerne i 1821. Dette medførte at grekerne nå satset på en intern nasjonalisme, der de ville ha Hellas selvstendig. Den nye russiske keiseren, [[Nikolai I av Russland|Nikolai I]], var langt mer vennlig innstilt til gresk separatisme. Både Frankrike og Storbritannia ville hindre ren russisk intervensjon, og en samlet russisk-britisk-fransk flåte slo den tyrkiske flåten i [[Slaget ved Navarino]]. Resultatet ble at Hellas ble anerkjent som selvstendig, og at Serbia, [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]] ble anerkjent som selvstendige fyrstedømmer innen det sterkt reduserte osmanske riket.<ref>Side 472, 480, 484–485, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Wappers - Episodes from September Days 1830 on the Place de l’Hôtel de Ville in Brussels.JPG|miniatyr|Belgias frihetskamp, en scene fra septemberdagene i 1830 sentralt i Brussel. {{Byline|[[Egide Charles Gustave Wappers]]  (1803–1874)|type = Malt av}}]]
Året 1830 ble et nytt land til og et forsvant. Den franske julirevolusjonen spredte seg til Brussel, der belgierne opplevde at Nederlands konge var eneveldig og sentraliserende, og hadde lite til overs for belgierne. Belgierne hadde kjempet for sine rettigheter mot spanjoler, franskmenn og østerrikere, og ville gjøre det igjen, nå med internt selvstyre som mål.<ref name="fireåtteni">Side 485–489, Palmer, Colton</ref> Kong Wilhelm I ønsket å slå ned på katolikkene i sør, spesielt i Brussel, og hadde høye skatter og få rettigheter til belgierne.

Da det ble opprør, forsøkte først Wilhelm I å få støtte fra stormaktene. Imidlertid var særlig Storbritannia mest opptatt av å trekke ut tiden, og det lyktes heller ikke Nederland å få støtte fra katolske Frankrike eller likegyldige prøyssere. Da heller ikke stenderforsamlingen hjalp til stort, tok Wilhelm I saken i egne hender og sendte 14&nbsp;000 mann ledet av hans lillebror til Brussel. De uerfarne nederlenderne ble beseiret og flyktet hjem. I mellomtiden spredte opprørene seg til [[Antwerpen]]. Selv om dette var en i hovedsak protestantisk by, var det katolske opptøyer. Nederlenderne svarte med å bombardere byen, og dermed ble de protestantiske flamlenderne i byen med på katolikkenes side. Flere mislykkede opprør senere ble Belgia de facto selvstendig og fordømte Nederlands oppførsel.<ref>Side 70-71, Evans</ref>

Belgia anmodet [[Leopold I av Belgia|Leopold av Saxe-Coburg]] til å ta tronen. Belgia ble i [[Londontraktaten av 1839]] anerkjent av alle de fem stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen, Østerrike og Russland som et evig nøytralt land som aldri skulle angripes.<ref name="fireåtteni" /> Den belgiske grunnloven var også svært liberal, og ble et eksempel til etterfølgelse på hele 1800-tallet. Stemmeretten var imidlertid begrenset, bare 45&nbsp;000 menn hadde stemmerett i Belgia i 1831.<ref>Side 569, Evans</ref>

Egentlig hadde Russland som ambisjon å gripe inn for å stoppe revolusjonære tendenser, men de måtte da gjennom Polen. Polakkene så julirevolusjonen og avsettingen av bourboner-dynastiet som et tegn til å slå til. Fiendskapet mellom Polen og Russland ble så stort at parlamentet avsatte kongen av Polen, altså Nikolai I av Russland. Russland svarte med å invadere Polen og inkludere det i Russland.<ref>Side 488, Palmer, Colton</ref>

====Splittelse og planlegging: Italia====
[[Fil:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Mens gresk og belgisk nasjonalisme lyktes, var det annen nasjonalisme som hadde langt mer beskjeden suksess i begynnelsen. Dette gjaldt særlig tre typer; Risorgimento, pangermanisme og panslavisme. Risorgimento var en samlebetegnelse på en rekke italienske forsøk på å samle italienerne og Italia til ett land og ett folk. I nord var det særlig [[Filippo Buonarroti]]s gruppe ''Sublime perfekte mestre'' som dominerte nasjonalismen. Dette var et hemmelig prosjekt bestående av forskjellige grupper med sine enkelte mål, der det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur i en overgangsperiode.<ref>Side 68–69, Haddock</ref>

Langt mer suksessrik var imidlertid en annen gruppe i sør, [[carbonariene]], med noenlunde den samme oppbygningen. Kravet her var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre.<ref>Side 173–174, Cassina Wolff</ref> Ser man bort ifra demokratiske styre, er dette i tråd med Napoléons tanker, men carbonariene ble egentlig startet for å kjempe ''mot'' fransk innflytelse. I 1821, inspirert av [[den spanske borgerkrigen fra 1820 til 1823|et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania]] og [[den greske selvstendighetskrigen]], presenterte Gugliemo Pepe en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven til kongen av De to sicilier, og fikk den godkjent.<ref>Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton</ref> Carbonariene gjorde et forsøk også i nord, der de var dårligere organisert, og de ble først lurt av kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] som snudde etter positive tendenser tidligere. Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med [[ekskommunikasjon]].<ref>Side 173–175, Cassina Wolff</ref> Dette gjentok seg i 1830, inspirert av julirevolusjonen i Frankrike, og igjen fikk konger kalde føtter etter først å ha vist seg villige. Dette gjorde samholdet i Carbonari-gruppen vanskelig.<ref>Side 175–176, Cassina Wolff</ref>

I Italia i perioden frem til 1848 ble nasjonalisme i større grad diskutert, og det var i hovedsak tre hovedretninger. Den første var en radikal republikanisme med gruppen ''[[La Giovine Italia]]'' og dens leder [[Giuseppe Mazzini]] som dominerende. Mazzini var inspirert av både italienske klassikere, av opplysningslitteratur og av romantikere. Som republikaner ble han først arrestert og så landsforvist. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176–77, Cassina Wolff</ref> Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en ny politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref> Mazzini var imidlertid gjennomført nasjonalist uten politiske retninger, og han tok senere avstand fra sosialisme og kommunisme.<ref>Side 178–179, Cassina Wolff</ref>

Den andre hovedretningen kom først i begynnelsen av 1840-årene. Den var ledet av [[Vincenzo Gioberti]]. Han ønsket en samling under paven, og argumenterte for at [[den italienske renessansen]] hadde ledet Italia vekk fra selvstendighet.<ref>Side 85, Lyttelton</ref> Et Italia styrt som en konføderasjon av stater, et sted mellom enevelde og konstitusjonelt monarki, med paven var den eneste naturlig samlende element og Piemonte som den militære støtten, var den naturlige løsningen.<ref>Side 75, Haddock</ref><ref>Side 183, Cassina Wolff</ref>

Den tredje hovedretningen var det [[Cesare Balbo]] som sto for. Han støttet Italia som et liberalt, konstitusjonelt monarki med kongen av Piemonte som konge. Balbo var en sterk motstander av Giobertis tankegang, da han mente at det var kirken, ikke den verdslige renessansen, som hindret italiensk samling. Slik ble støttespillerne til Balbo og Gioberti sammenliknet med de stridende partene [[ghibellinerne og guelferne]] på 1200-tallet, som kjempet for keiser eller pave.<ref>Side 184, Cassina Wolff</ref>

====Folkebevegelse: Tyskland og Øst-Europa====
[[Fil:1834customstarrifs.jpg|miniatyr|300px|Vitsetegning som latterliggjører de mange tollbodene handelsmenn måtte gjennom før tollunionen.]]
I Tyskland var det mer teori enn handling. Den tyske eliten var opptatt av tysk samling. Ideen om det tyske ''Volk'' vokste frem, nesten som en besettelse. Den tyske fellesfølelsen kom blant annet gjennom [[brødrene Grimm]]s eventyr, og deres språkvitenskapelige observasjoner. Hegels filosofi om at nasjonen ble til gjennom erfaring og utvikling, [[Leopold von Ranke]]s historieforståelse om at Tyskland måtte være en motvekt til det franske og [[Friedrich List]]s tanker om at økonomiske teorier måtte passe til det enkelte folk og ikke var universelle var også sentrale.<ref>Side 470–71, Palmer, Colton</ref> Samtidig var dette i hovedsak en teori som ikke hadde klangbunn i folket.

Mange av datidens tyskere var uten mening om hva det ville si å være tysk, hva tyske verdier var eller hvordan tysk samling skulle oppnås.<ref>Side 99–101, Bruce Waller: «Germany; Indepepcende and unification with power» i samlingen ''Themes in Modern European History''; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Tyskland var også i 1815 et svært agrart samfunn, altså at landbruket var viktig. Handelen var så lite utbredt at da britene ga tyske riker penger som kompensasjon for all kjempingen mot Napoléon, ble pengene i hovedsak brukt på britiske varer før ting gikk tilbake til status quo. Det var få byer, og hele Tysklands urbane befolkning var mindre en halve Paris'. Mellom 1820 og 1840 var det en periode omtalt som «de stille årene».<ref>Side 52–53, A.J.P. Taylor: ''The Course of German History - A survey of  the development of German history since 1815'', Routledge, London 2001 (første utfave Methuen & Co 1961, første Routledge 1988)</ref> Det var i noen grad liberal interesse i tyske stater i 1830 som resultat av julirevolusjonen, men i hovedsak gikk den forbi i stillhet. I 1832 ved [[Hambacherfesten]] i Bayern og i 1834 i Frankfurt var det studenteropprør av en nasjonalistisk karakter, men beskjeden utførelse som raskt ble spredt.<ref>Side 55, Taylor</ref>

De stille årene var imidlertid en sakte revolusjon, eller muligens evolusjon, av Tyskland. Borgerskapet ble sterkere, industrialiseringen begynte og liberale ideer, om enn i antifransk tendens, begynte å ta form. I 1834 materialiserte dette seg i [[Zollverein]], en tollunion som fjernet all intern toll for alle de deltakende landene. Dette gjorde at transport av varer innenfor Det tyske forbund ble enklere og billigere. Tollunionens grenser var et forvarsel om grensene for Tyskland. Den tidligere mer elitistiske folkesamlingen var i ferd med å bli en folkebevegelse.<ref>Side 157–158, Walter Schmidt: «The Nation in German History» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

[[Fil:Danica ilirska.JPG|miniatyr|«Danica ilirska», avisen for den illyrisk-slaviske nasjonale bevegelsen]]
Øst-Europa var på sin side et lappeteppe bestående av en rekke nasjoner uten land. Desillusjonerte polakker, voksende tsjekkere, ungarer med maktønsker, rumenere og serbere med økt makt og ukrainere uten helt klar tilhørighet var alle deler av denne bevegelsen.{{#tag:ref|Tsjekkerne plasseres her i Øst-Europa av hensiktsmessighetsgrunner. De er sentraleuropeere, men på 1800-tallet tilhørte de en gruppe uten selvstendig land som for det meste tilhørte Øst-Europa.|group=n}} I flere av disse landene var det en slavisk samhørighet, ofte en forening på tross av landegrenser, kjent som [[panslavisme]].<ref>[https://snl.no/panslavisme Panslavisme] - Store norske leksikon</ref>

Den kroatiske setenderforsamlingen i [[Zagreb]] hadde siden 1797 av tatt opp en sammenslåing mellom Dalmatia (kystområdet), Kroatia (nordre kystområdet til omtrent [[Sava]]elven) og Slavonia (innlandet mellom [[Drava]] og [[Donau]] i nord og Sava i sør). Dette området hadde vært del av kongeriket Kroatia, som fra 1409 av ble delvis tatt over av Venezia, så delvis av tyrkerne på 1500-tallet, før Venezia igjen utvidet sitt område. Deretter ble altså Kroatia fransk som del av De illyriske provinser, før området ble del av Østerrike i 1815. Det vokste frem to typer nasjonalisme; den dalmatisk-slaviske i de urbane kystområdene, og den mer illyrisk-slaviske i innlandet.<ref>Side 270–278, Mirjana Gross: «The Union of Dalmatia with Northern Croatia» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Den tsjekkiske nasjonalismen var på mange måter unik fordi den var nær knyttet til industrialisering og kapitalisme. Tsjekkerne forbød føydalisme og skapte et marked for fri arbeidskraft allerede i 1781. Dette skapte også en urbanisering og en form for proletarisering, det vil si at arbeidere bodde sammen i brakker og snakket tsjekkisk sammen, i motsetning til tysktalende ledere. En tsjekkisk oppvåkning omtrent samtidig gjorde at utenlandske teaterstykker ble oversatt til tsjekkisk og at tsjekkiske stykker ble solgt til utenlandske teatre. Utviklingen fortsatte også blant lærde, om enn de skrev på tysk. Deres fascinasjon for det tsjekkiske språk og den generelle nasjonalfølelsen var også annerledes fordi tsjekkerne anså alle for å være tsjekkiske, uansett bakgrunn eller klassetilhørighet. Det ble arbeidet for å få tsjekkisk inn i skolene, og mange salongmøter ble arrangert av protsjekkiske leger og advokater. Tsjekkerne viste også positive panslaviske tendenser i denne perioden, særlig med polakker, slovaker, serbere og kroater. I tillegg begynte middelklassen å dominere det økonomiske livet. Mot slutten av første halvdel av århundret ble det enighet om at et fortsatt liv under Østerrike var bedre enn å bli offer for tysk [[kulturimperialisme]] eller russisk diktatur.<ref>Side 233–235, Arnošt Klíma: «The Czech» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Ungarsk nasjonalisme tok også høyde for de økonomiske og sosiale spørsmålene i sin nasjonalisme, men denne var i hovedsak styrt av adelen. Samtidig var det en utfordring for ungarerne. En panslavisme ville ikke inkludere dem, som ikke var slavere, men det ville inkludere en rekke slaviske folkeslag som var i deres område, deriblant slovenere, rumenere og slovaker. Magjarske nasjonalister var derimot svært skeptiske til å inkludere slavere i sin nasjon uansett. Ungarske myndigheter valgte en mellomløsning, der de satte i gang en magjarisering av sitt folk. Ungarsk tok over som sidespråk i stedet for latin og til og med tysk noen steder, og i ytterste konsekvens ble ungarsk valgt foran landets eget språk. Dette skapte en stor debatt i mange land, deriblant Slovakia. I tiden før 1848 var imidlertid dette gnisninger, og ikke et bål, ettersom det forble et halvveis gjennomført prosjekt.<ref>Side 253–254, Emil Niederhauser: «The National Question in Hungary» i ''The National Question in Europe in Historical Context''; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>