Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

=== I skyggen av fortiden ===
Den engelske skjønnlitterære romanen etter verdenskrigen synes å vende seg bort fra ytre spenning og mot vare, finstemte beskrivelser av det engelske liv, mennesket presentert som en blanding av sosialt og metafysisk individ.

[[Angus Wilson]] ([[1913]]–[[1991]]) virket som bibliotekar i [[British Museum]] fra 1936 og fram til krigen. Etter krigen vendte han, som mange andre, tilbake til sin gamle stilling. I helgene skrev han noveller, og i løpet av en fire ukers ferie sin første roman, ''Hemlock and After'' ([[1952]]). Wilson skrev oppbrakt over sin samtid, refset engelsk besteborgerlighet og liksom-liberalisme, og hans figurer er tidvis sterkt karikerte. Først i [[1955]] sa han opp sin stilling for å bli forfatter på heltid. 

[[C.P. Snow]] ([[1905]]–[[1980]]) var både forfatter og vitenskapsmann, og tok i sine romaner opp forholdet mellom nettopp [[naturvitenskap]]en og [[humanisme]]n. I elleve romaner under fellestittelen ''Fremmede og brødre'' (''Strangers and Brothers''), som ble utgitt i årene mellom [[1940]] og [[1974]], forteller Snow om en mann ved navn Lewis Eliot som i likhet med forfatteren arbeider ved [[University of Cambridge|Universitetet i Cambridge]], og via denne figuren belyser han de nye trusler mot vår sivilisasjon. Bøkene følger hans liv og karriere fra den beskjedne begynnelse i en liten by på den engelske landsbygda, til en rimelig vellykket sakfører i [[London]] til Cambridge, krigstid, tjeneste i [[Whitehall]], og som embetsmann, før han blir pensjonert. Miljøet er utpreget engelsk, og viktigere enn Lewis Eliot er de mennesker han møter.

Den konflikten som Snow belyser gjennomgikk han også i et berømt [[essay]]: ''De to kulturer og den vitenskapelig revolusjon'' (''The Two Cultures and the Scientific Revolution'', [[1959]]). Menneskeheten var skilt i to hovedkategorier: «vitenskapsfolk» ([[Positivisme|positivister]] og [[Modernisme|modernister]]) og de «litterært intellektuelle». Den første gruppen var framoverskuende, mens den siste gruppen var tilbakeskuende. Essayet fikk stor betydning for diskusjonen om hva som er «vitenskap» og hva som er «dannelse», forholdet mellom «naturvitenskap» og «humanisme».

Også Snows hustru [[Pamela Hansford Johnson]] ([[1912]]–[[1981]]) var litteraturkritiker og forfatter, hun skrev romaner, skuespill og poesi.

[[William Cooper (forfatter)|William Cooper]], som egentlig het ''Harry Summerfield Hoff'' ([[1910]]–[[2002]]), var i flere år ansatt ved den britiske atomenergikommisjonen, og sto i likhet med Snow med en fot i hver leir. Hans forfatterskap er preget av lavmælte skildringer, som hans første roman ''Provincial Life'' ([[1950]]) og siden ''Married Life'' ([[1960]]). Hoff og Snow var bekjente som diskuterte romanteknikk, og deres bøker viser klare paralleller, skjønt ikke i emner.

[[Kingsley Amis]]' ([[1922]]–[[1995]]) roman ''Lucky Jim'' ([[1956]]) er et satirisk angrep på den akademiske verdens overfladiskhet. [[Colin Wilson]] (født [[1931]]), romanforfatter og filosofisk essayist, først kjent med sitt lange essay ''The Outsider'' ([[1956]]): de mest interessante menneskene er de som står utenfor de etablerte områdene i samfunnet.<ref>Barber, Lynn: [http://www.guardian.co.uk/books/2004/may/30/biography.features1 «Now they will realise that I am a genius»], The Observer, 30. may 2004</ref>

[[Robert Liddell]] ([[1908]]–[[1992]]) formidlet også med sikker hånd det engelske samfunnets tradisjoner og særtrekk. Hans kanskje beste roman er ''Fortryllelsen tar slutt'' (''The Last Enchantments'', [[1949]]). [[Alan Sillitoe]] (født [[1928]]), [[David Storey]] (født [[1933]]), [[Iris Murdoch]] ([[1919]]–[[1999]]) og [[Lawrence Durrell]] ([[1912]]–[[1990]]) var også markante navn.

[[Fil:William Golding medal.jpg|thumb|Et minne om [[William Golding]] ved hans gamle skole i Salisbury.]]
[[William Golding]] ([[1911]]–[[1993]]) er etterkrigstidens store engelske forfatter, beæret med [[Nobelprisen i litteratur]] i [[1983]], og mest kjent for sitt mesterverk, og første roman, ''[[Fluenes herre]]'' ([[1954]]) som faktisk ble refusert av flere forleggere før [[T.S. Eliot|T. S. Eliots]] forlag antok romanen.<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 12, Oslo 1973. Side 275</ref> ''Fluenes herre'' er ingen omskriving av [[Daniel Defoe]]s ''[[Robinson Crusoe]]'', men en voksen og dypt alvorlig versjon av [[Robert Michael Ballantyne|R. M. Ballantynes]] viktorianske barneboken ''Koralløya'' (''The Coral Island'', [[1857]]) hvor tre gutter havner på en øy og oppfører seg som fullkomne britiske gentlemen som bringer sivilisasjon og kristendom til øya. 

Golding skrev sin bok i løpet av de første årene av atomalderen og den kalde krigen, og hendelsene skjer mot et bakteppe av en ikke nærmere spesifisert kjernefysisk krig hvor et fly krasjer og en grupper gutter overlever. Boken portretterer deres nedstigning fra sivilisasjon og til villskap. Golding var desillusjonert over den menneskelige natur, og mente at overlatt til seg selv ville mennesker uansett utdannelse og bakgrunn, om ikke nødvendigvis, forfalle til en mulig primitiv tilstand. Boken er [[Realisme (litteratur)|realistisk]] og handlingen sannsynlig, men samtidig er teksten en [[allegori]] der figurer og handlinger representerer bestemte ideer eller verdier. Selve tittelen, «Fluenes herre», er en oversettelse av navnet på en avgudene i ''[[Det gamle testamente]]s'' som krever menneskeoffer.

I en senere bok, ''Martin den skipbrudne'' (''Pincher Martin'', [[1956]]) fortelles det om en annen prekær situasjon: Den halvveis druknede Martin er blitt torpedert i [[Atlanterhavet]] og klamrer seg til en øde klippe. Han beskrives virkelighetsnær og heroisk fra øyeblikk til øyeblikk i sitt desperate forsøk på å overleve med havet fossende rundt seg. Temaet i ''Spiret'' (''The Spire'' [[1964]]) er også ensomhet.