Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Britisk, fransk og russisk intervensjon ==
=== Innledende fiendskap ===
[[File:Alexander I of Russia by G.Dawe (1826, Peterhof).jpg|thumb|upright|Tsar Aleksander I av Russland]]

Da nyhetene om den gresk revolusjonen først ble mottatt, var reaksjonene til de europeiske stormaktene gjennomgående fiendtlige. I tiden etter den franske revolusjon fryktet de selv folkelig opprør. De anerkjente degenerering av Det osmanske rike, men visste ikke hvordan de skulle håndtere denne situasjonen (et problem som ble karakterisert som «det østlige problemet»). I frykt for komplikasjonene av en eventuell deling av Det osmanske rike, hadde den britiske utenriksminister [[Robert Stewart, vicomte Castlereagh|Castlereagh]], den østerrikske utenriksminister [[Klemens von Metternich|Metternich]], og den russiske tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander]] alle den samme oppfatning: nødvendigheten av å opprettholde status quo og bevare freden i Europa.

Metternich forsøkte også å underminere den russiske utenriksminister [[Ioannis Kapodistrias]] som var av gresk opprinnelse. Kapodistrias krevde at Alexander erklærte krig mot osmanene for å frigjøre Hellas og samtidig øke Russlands storhet. Metternich overbeviste Aleksander om at Kapodistrias var i forbund med de italienske [[carbonariene]], en italienske revolusjonær gruppe, og fikk tsaren til å miskjenne Kapodistrias. Som et resultat av den russiske reaksjonen på [[Alexander Ypsilantis]] gikk Kapodistrias av som utenriksminister og flyttet til Sveits.<ref>Troyat (1984), ''Alexander of Russia'', s. 269–270</ref>

Likevel var Aleksanders posisjon ambivalent da han så på seg selv som beskytter av den ortodokse kirke, og hans undersåtter var meget opprørte over drapet på den greske patriarken. Disse faktorene kan forklare hvorfor, etter å ha fordømt den greske revolusjonen, sendte et ultimatum til Istanbul den 27. juli 1821. Imidlertid gikk risikoen for krig bort umiddelbart etter at Metternich og Castlereagh overtalte den osmanske sultan til å gjøre en del innrømmelser overfor den russiske tsar.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 286–288</ref> Den 14. desember 1822 fordømte [[den hellige allianse]] (bestående av Russland, [[Østerrike]] og [[Preussen]]) den greske revolusjon ved at den var vågal og farlig.

=== Endring av oppfatning ===
[[Fil:George Canning by Richard Evans.jpg|thumb|upright|George Canning, britisk utenriksminister.]]

I august [[1822]] ble [[George Canning]] utpekt av den britiske regjeringen for å erstatte Castlereagh. Canning var påvirket av den økende folkelige agitasjon mot osmanene og han mente at en avtale ikke lenger kunne bli utsatt. Han fryktet også at Russland kunne foreta ensidige handlinger mot Det osmanske rike.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 288</ref>

I mars 1823 erklærte Canning at «når en hel nasjon gjør opprør mot sin erobrer, kan ikke nasjonen bli betraktet som sjørøversk, men som en nasjon i krig.» I februar det samme året gjorde han Det osmanske rike oppmerksom på at Storbritannia ville opprettholde vennligsinnede forbindelser med riket. Kommisjonæren for [[De joniske øyer]], som tilhørte Storbritannia, ble beordret til å betrakte grekerne som en stat i krig og gi dem rett til å kutte av bestemte områder som tyrkerne kunne skaffe seg forsyninger.<ref name="Br52" />

Disse virkemidlene førte til økt britisk innflytelse. Den ble styrket ved å gi to lån som grekerne greide å inngå med britene i 1824 og 1825. Disse lånene, da de ble effektivisert, gjorde [[City of London]], Storbritannias finanssenter, som faktisk finansierer av den gresk frihetskampen.<ref name="Br52" /> Det inspirerte til opprettelsen av et «britisk» politisk parti i Hellas som fremmet at den greske revolusjonen kunne bare vinnes med hjelp av Storbritannia. På samme tid, grupper tilknyttet Russland og Frankrike gjorde seg også gjeldende. Disse skulle senere strebe for makt under kong [[Otto I av Hellas|Otto]]s styre.<ref>Newer and Modern History"(Ιστορία Νεότερη και Σύγχρονη), Vas. Sfyroeras, Schoolbook for Triti Gymnasiou, 6. utg, Athens 1996, s.&nbsp;191–192</ref>

Da tsar [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] etterfulgte Aleksander i desember 1825 besluttet Canning å handle øyeblikkelig. Han sendte [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]] til Russland, og resultatet var [[St. Petersburg-protokollen]] av den 4. april 1826. I henhold til protokollen<ref>[http://www.litencyc.com/php/stopics.php?rec=true&UID=17873 «St Petersburg Protocol between Britain and Russia to mediate Greek problem»], ''Literary Encyclopedia'' 2011</ref> var de to stormaktene enige om megle mellom grekerne og osmanene på grunnlag av fullstendig selvstyre av Hellas under osmansk overherredømme. Før han møtte Wellington hadde tsaren allerede sent et ultimatum til den osmanske [[Høyporten]] (porten til [[Topkapipalasset]] i [[Istanbul]]) for å kreve at fyrstedømmene øyeblikkelig ble evakuerte og at utsendinger ble sendt til Russland for å forhandle framstående saker. Sultanen svarte at han ville sende sendebud og den 7. oktober 1826 ble [[Akkermankonvensjonen]] signert hvor russiske krav angående Serbia og fyrstedømmene ble akseptert.<ref>Stavrianos (2000), ''The Balkans since 1453'', s. 288–289</ref>

[[File:John Ward of Hull - H.M.S. Asia.jpg|thumb|left|HMS «Asia»]]

Grekerne søkte formelt for mekling basert på St. Petersburg-protokollen mens osmanene og egypterne ikke viste seg villige til å slutte krigføringen. Canning forberedte derfor for handling ved å forhandle [[Londontraktaten av 1827|Londontraktaten]] den 6. juli 1827 med Frankrike og Russland. Denne besluttet at de allierte skulle på nytt tilby forhandlinger, og om sultanen avslo det ville de benytte alle de midler som var nødvendig for å tvinge fram opphør av krigføringen i Hellas. I mellomtiden hadde nyheten nådd fram til Hellas i slutten av juli 1827 at [[Ibrahim Pasja]]s krigsflåte var ferdig og klar i [[Alexandria]] og seilte mot [[Navarino]] for å møte resten av den egyptisk-tyrkiske flåte. Målet var å angripe Hydra og slå ut øyas flåte fra krigen. Den 29. august avviste Høyporten formelt Londontraktatens betingelser, og deretter seilte den britiske og franske krigsflåten, ledet av admiral [[Edward Codrington]] og admiral [[Henri de Rigny]], inn i Argosbukta og krevde å få et møte med greske representanter om bord på [[HMS Asia (1824)|HMS «Asia»]].<ref>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 231</ref>

=== Slaget ved Navarino (1827) ===
{{utdypende|Slaget ved Navarino}}

[[Fil:Naval Battle of Navarino by Garneray.jpg|thumb|«Sjøslaget ved Navarino», maleri ved Ambroise Louis Garneray (1827).]]

Etter at den greske delegasjonen, ledet av [[Alexandros Mavrokordatos]], aksepterte vilkårene i traktaten, forberedte de allierte seg på våpenstillstand, og deres to flåter ble instruert å avskjære forsyninger til Ibrahims styrker. Da [[Ibrahim Pasja]]s flåte, som ble advart av britene og franskmennene om å holde seg unna Hellas, forlot Alexandria og ble forent med de andre osmanske og egyptiske enhetene ved Navarino (det italienske navnet for [[Pylos]]) den 8. september. Codrington kom med sin skvadron utenfor Navarino den 12. september. Den 13. oktober ble Codrington forent utenfor Navarino av sin allierte, en fransk skvadron under ledelse av De Rigny og i tillegg en russisk skvadron under [[Lodewijk van Heiden]].<ref name="Howarth233-234">Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 231–234.</ref>

Ved ankomst ved Navarino forsøkte Codgrinton og de Rigny å forhandle med Ibrahim, men denne insisterte at på grunn av sultanens ordre måtte han ødelegge Hydra. Codrington svarte med å si at om Ibrahims flåte forsøke seile noe annet sted enn hjem, ville han ødelegge dem. Ibrahim gikk med på å skrive til sultanen for å se om ordren kunne endres, og samtidig klagde han på at grekerne ville være i stand til å fortsette sine angrep. Codrington lovte at han ville forhindre grekerne og filhellenere fra å angripe tyrkerne og egypterne. Etter dette oppløste han det meste av sin flåte som returnerte til [[Malta]] mens franskmennene seilte inn i [[Egeerhavet]].<ref name="Howarth233-234"/>

Imidlertid da filhellenistiske Frank Hastings ødela en tyrkisk marineskvadron sendte Ibrahim ut en avdeling fra sin flåte fra Navarino med ordre om å beseire Hastings. Codrington hadde ikke hørt om Hastings handlinger og trodde at Ibrahim brøt avtalen. Codrington avskjæret flåten og fikk dem til å trekke seg tilbake, og det samme skjedde på nytt neste dag da Ibrahīm personlig ledet flåten. Codrington samlet sin flåte på nytt da britene kom tilbake fra Malta og franskmennene fra Egeerhavet. De ble også forent med den russiske kontingent ledet av Heiden. Ibrahim begynte da krigshandlinger for å utslette grekerne på [[Peloponnes]] i den tro at de allierte hadde brutt avtalen.<ref name="Howarth236-37">Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 236–237.</ref>

Den 20. oktober 1827, da været ble verre, gikk den britiske, russiske og franske flåten kl 13.30 inn i Navarinobukten i en fredelig formasjon mens mannskapet ble beordret til å bemanne bevæpningen<ref name="Woodhouse 1965 112">Woodhouse, Christopher Montague (1965) ''The Battle of Navarino'', side 112</ref> og med delvis åpne kanonporter, men med streng ordre om å skyte bare dersom de ble angrepet. Da flåten begynte å fylle opp bukten, med de britiske fartøyene først og i midten, med de franske fartøyene til [[styrbord]], mot de osmanske fartøyene, og de russiske til [[babord]], noe bak de franske, ble det ikke gjort noen forsøk fra de osmanske kystbatteriene eller [[korvett]]ene om å hindre dem, men Codrington mottok en melding fra Ibrahim Pasja om at det ikke var gitt tillatelse til de allierte om å komme inn i bukten og at de måtte snu umiddelbart. Codrington avviste denne meldingen, og svarte at han var ikke kommet for å motta ordre, men å gi dem, og advarte om at om det ble løsnet skudd, ville den osmanske flåten bli ødelagt.<ref name="Woodhouse 1965 112"/><ref>James (1837) VI.480</ref>

Codrington hevdet at osmanene innledet kamphandlingene, ved at da en britisk [[fregatt]] sendte en båt for å anmode egypterne om å flytte deres brannskip, ble offiseren om bord skutt av egypterne. Fregatten svarte med å skyte med musketter til gjengjeld, og et egyptisk skip fyrte et kanonskudd mot det franske flaggskipet «Sirene» som gjengjeldte ilden.<ref name=Howarth239>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 239.</ref>

Sammenstøtet førte til gjensidige fulle krigshandlinger og endte med absolutt seier for de allierte og utryddelse av den egyptisk-tyrkiske flåten. Av 89 egyptisk-tyrkiske skip som deltok i sjøslaget var det kun 14 som greide å komme seg tilbake til Alexandria. Ifølge Codrington ble 8000 osmaner drept, mens de allierte mistet ikke ett skip og fikk kun 181 døde.<ref>Woodhouse (1965) side 33</ref>
En rekke allierte skip ble imidlertid sterkt skadet og seks av disse ble enten utrangerte eller måtte reise hjem for reparasjoner.<ref>Codringtons rapport, gjengitt i James (1837) VI.486-8</ref>
Høyporten krevde skadeserstatning for de ødelagte skipene, men sultanens krav ble avvist på grunnlag at det var tyrkerne selv som hadde vært angriperne. Ambassadørene til de tre landene hos de allierte forlot også Konstantinopel.<ref name=Howarth241>Howarth (1976), ''The Greek Adventure'', s. 241.</ref>

I England ble sjøslaget kritisert for å være en «ubehagelig hendelse» (''untoward event'') mot Det osmanske rike som ble karakterisert som «gammel alliert». Codrington ble kalt hjem og klandret for å ha tillatt å la de egyptisk-tyrkiske skipene frakte med seg rundt 2000 grekere som ble tatt for å ende sitt liv som slaver. I Frankrike ble nyheten om sjøslaget møtt med stor entusiasme og regjeringen fikk et uventet løft i popularitet. Russland tok formelt anledningen til å erklære krig mot Det osmanske rike.<ref name="Howarth241"/>

I oktober 1828 omgrupperte grekerne og opprettet en ny regjering under [[Ioannis Kapodistrias]]. Deretter avanserte de for å erobre så mye områder som mulig, inkludert Athen og Theben, før vestmaktene påførte våpenhvile. I henhold til Peloponnes aksepterte Storbritannia og Russland det franske tilbudet om å sende en hær for å jage vekk Ibrahims soldater. [[Nicolas-Joseph Maison]], som ble gitt kommandoen over den franske ekspedisjonshær som gikk i land den 30. august 1828 ved [[Petalidi]], og hjalp grekerne å fjerne alle fiendtlige styrker fra Peloponnes innen 30. oktober. Maison iverksatte således den overensstemmelse som Codrington hadde forhandlet og signert i Alexandria med Muhammad Ali, og som krevde tilbaketrekning av alle egyptiske tropper fra Peloponnes.<ref>Finlay (1861), ''History of the Greek Revolution'', II, s. 192–193; Miller, William (1927): [http://books.google.no/books/about/The_Ottoman_Empire_and_its_successors_18.html?id=apgfAAAAIAAJ&redir_esc=y ''The Ottoman Empire and Its Successors, 1801-1927''], Octagon Books, [http://books.google.no/books/about/The_Ottoman_Empire_and_Its_Successors_18.html?id=HaA18-u7mMMC&redir_esc=y nyutgivelse Taylor & Francis Group], 1966, s. 102</ref>

Den siste betydelig krigshandling i krigen var [[slaget ved Petra]] som skjedde nord for [[Attika]]. Greske styrker under [[Demetrios Ypsilantis]], som for første gang var trenet til å kjempe som en regulær europeisk hær framfor som en geriljagruppe, avanserte mot Aslan Beys styrker og beseiret dem. Tyrkerne overga alt land fra [[Lebadeia]] til elven Sperchios i [[Fthiotis]] i bytte for trygg passasje ut av Sentral-Hellas. Som den nær samtidshistorikeren [[George Finlay]] har understreket:<ref>Finlay (1861), ''History of the Greek Revolution'', II, s. 208</ref>
:«Således hadde fyrst Demetrius Hypsilantes den ære å avslutte krigen som hans bror hadde påbegynt ved bredden av Prut.»

=== Fra selvstyre til uavhengighet ===
[[Fil:Territorial Expansion of Greece from 1832–1947.gif|thumb|Kart som viser det opprinnelige området til [[kongeriket Hellas]] slik det ble framlagt i avtalen av 1832 (i mørk blått).]]

Den 21. desember 1828 møttes ambassadørene fra Storbritannia, Russland og Frankrike på øya Poros og forberedte en protokoll som fremmet opprettelsen av en selvstyrt stat styrt av en monark som skulle bekreftes av et dekret fra sultanen. Den foreslåtte grensen gikk fra Arta to Volos, og til tross for Kapodistrias' anstrengelser, ville den nye staten kun omfatte øyene i [[Kykladene]], [[Sporadene]], [[Samos]], og muligens [[Kreta]]. Basert på Porosprotokollen, ble [[Londonprotokollen (1829)|Londonkonferansen]] enig om protokollen den 22. mars 1829 som aksepterte de fleste av ambassadørenes forslag, men trakk grensene lengre sør enn det opprinnelige forslaget, og om fattet heller ikke Samos og Kreta i den nye staten.<ref>Dimakis, ''The Great Powers and the Struggle of 1821'', s. 525</ref>

Under press fra Russland gikk [[Høyporten]] i Istanbul med på vilkårene i Londontraktaten av 6. juli 1827, og protokollen av 22. mars 1829. Snart etterpå kom Storbritannia og Frankrike opp med ideen om et uavhengig Hellas og forsøkte å begrense Russlands innflytelse på den nye staten.<ref>Bridge & Bullen, ''The Great Powers and the European States System'', s. 83</ref> Russland mislikte ideen, men kunne heller ikke avvise den, og således ble de tre stormaktene enige om å opprette en uavhengig gresk stat under felles beskyttelse, og konkluderte [[Londonprotokollen (1830)|protokollene]] av 3. februar 1830.<ref>[https://web.archive.org/web/20070930185207/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/E1DA0D5F-5493-4BF4-8FD3-D5CD6C6BB96C/0/1830_london_protocol.doc «London Protocol»] (DOC). Det greske utenriksdepartement.</ref>

[[File:Prinz Otto von Bayern Koenig von Griechenland 1833.jpg|thumb|left|Enhver stat på 1800-tallet måtte ha en monark, og Otto av Wittelsbach ble valgt som konge av den nyopprettede greske staten.]]

Ved en av protokollene ble den greske trone først tilbudt [[Leopold I av Belgia|Leopold]], prins av [[Sachsen-Coburg-Gotha]] og den framtidige konge av Belgia. Mismodig av det dystre bildet som ble framstilt av Kapodistrias, og misfornøyd med grensen Aspropotamos-Zitouni som erstattet den langt mer fordelaktige linjen som gikk fra Arta til Volos som ble overveid av stormaktene tidligere, avslo han. Forhandlingene ble midlertidig satt på vent etter at Kapodistrias ble myrdet i 1831 i Nafplion av en fra Mavromichalis' familie etter ha krevd at de betingelsesløst underkastet seg hans autoritet. Da de nektet fikk Kapodistrias satt [[Petros Mavromichalis]] i fengsel, noe som fikk hans familie å sverge hevn.<ref>Clogg (2002), ''A Short History of Modern Greece'', s. 66–67; Verzijl (1968), ''International Law in Historical Perspective'', s. 462–463</ref>

Tilbaketrekningen av Leopold som kandidat til den greske trone og julirevolusjonen i Frankrike, forsinket ytterligere en avgjørelse for det nye kongerikets grenser inntil en ny regjering ble opprettet av Storbritannia. [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|Lord Palmerston]], som overtok som britisk utenriksminister, gikk med på grensen Arta–Volos. Imidlertid fikk et hemmelig notat om Kreta, som en fullmektig fra Bayern kommuniserte med Storbritannia, Frankrike og Russland, ingen følger.

I mai 1832 sammenkalte Palmerston til konferanse i London. De tre stormaktene tilbød den greske trone til prinsen av Bayern, [[Otto I av Hellas|Otto av Wittelsbach]]. I mellomtiden hadde den gresk nasjonalforsamling ved [[Nafplion]] godkjent valget av Otto og vedtatt konstitusjonen av 1832 (som ble kjent som «Den hegemoniske konstitusjon»). Som garantister for det greske monarki hadde de britiske, franske og russiske stormaktene også bli enige om et sikre et lån på 60 millioner franc til den nye kongen, og ga myndighet til deres ambassadører i den osmanske hovedstaden om sikre en avslutning på krigen. Under protokollen som ble signert den 7. mai 1832 mellom Bayern og stormaktene, ble Hellas definert som «et monarki og en uavhengig stat», men som var pålagt å betale en erstatning til den osmanske Høyporten. Protokollen skisserte også vegen som regentskapet skulle bli håndtert inntil Otto nådde sin myndighet, samtidig som det også ble konkludert med ytterligere et gresk lån på 2,4 millioner pund.<ref>Clogg (2002), ''A Short History of Modern Greece'', s. 68–69; [https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc "Treaty of Constantinople"] (DOC). Det gresk utenriksdepartement; Se den komplette teksten til protokollen i Dodsley, James (1833): [http://books.google.com/?id=ztJdAAAAIAAJ&dq=May+7,+1832,+Greece ''Annual Register'']. University of California, s. 388.</ref>

Den 21. juli 1832 signerte den britiske ambassadør Stratford Canning og de andre representantene fra stormaktene i Istanbul [[Konstantinopeltraktaten]] som fastsatte grensene til det nye greske kongeriket ved Arta–Volos-linjen.<ref>Verzijl (1968), ''International Law in Historical Perspective'', s. 462–463. De nye grensene er definert i [https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc den første saken i avtalen].</ref> Grensene til kongeriket ble tatt opp igjen i Londonprotokollen av 30. august 1832, også signert av de tre stormaktene som således ratifiserte vilkårene i Konstantinopeltraktaten.<ref>[https://web.archive.org/web/20081002170858/http://www.mfa.gr/NR/rdonlyres/2201071A-B2D4-4360-A8A3-6C4C324DA136/0/1832_constantinople_treaty.doc «Treaty of Constantinople»] (DOC), det greske utenriksdepartementet</ref>