Redigerer Den eritreisk-etiopiske krig (avsnitt)

== Ettertiden ==
Etter at partene hadde inngått en overenskomst om våpenhvile med en buffersone under kontroll av fredsbevarende styrker den 18. juni 2000, hadde begge parter sluttet seg til fredsplanen som deretter ble vedtatt som en fredsavtale, signert av de to regjeringer den 12. desember 2000, og dermed avsluttet krigen og våpenhvilen. Men begge parter hadde fremdeles opptil to hundre tusen soldater stasjonert langs grensen omkring de omstridte områdene, spesielt Badme-regionen og Tsorona-Zalambessa-regionen. Bestemmelsene i fredsavtalen var at en internasjonal grensekommisjon etablert i Haag skulle treffe en «endelig og bindende» dom om de omstridte områdene, som begge parter skulle akseptere og respektere. Dessuten var en granskingskommisjon (EECC-kommisjonen) som skulle undersøke bakgrunnen for krigsutbruddet, også dannet som en av bestemmelsene i fredsavtalen.

Grensekommisjonen i samarbeid med den internasjonale domstolen for konfliktløsning i Haag vedtok den [[13. april]] [[2002]] at de omstridte territoriene skulle fordeles til de respektive landene, men at byen Badme, som det meste sentrale stridsspørsmålet under grensekonflikten, skulle tildeles Eritrea. Etter dommen var gjort offisiell, lovet begge regjeringene dagen etter å godta vedtaket som en permanent løsning. Noen måneder senere uttalte den etiopiske regjeringen at man var svært misfornøyd med kjennelsen, og valgte å stille seg avvisende i strid med fredsavtalen. Man var ikke villige til å gi avkall på det fremste symbolet under krigen, Badme. 

Eritrea nektet i september 2003 å akseptere en ny grensekommisjon, og ønsket at den bindende fredsavtalen ikke skulle bli satt til side som et resultat av den etiopiske motvilligheten. Eritrea ba det internasjonale samfunnet om å legge press på Etiopia om å godta kjennelsen som man tidligere hadde forpliktet seg til å gjøre. I november 2004 aksepterte Etiopia grensekommisjonens kjennelse «i prinsippet», men ikke mer. Situasjonen virket fastlåst, etiopierne hadde allerede samtidige omstridte områder under egen kontroll og ønsket ikke å gi etter for de mindre avståelsene til Eritrea. Kjennelsen var i Etiopias favør med mesteparten gitt bort til den etiopiske regjeringen.

I den [[10. desember]] 2005 annonserte Etiopia at man ville trekke tilbake noen av sine styrker fra den eritreiske grensen «av hensyn til fred», få dager senere begynte FN å trekke ut de fredsbevarende styrkene i UNMEE fra Eritrea. I Haag hadde den faste voldgiftsdomstolen i Haag i samarbeid med EECC-kommisjonen (Eritrea Ethiopia Claims Commission) vedtatt den [[21. desember]] 2005 at aggresjonen i krigen var fra Eritrea, som hadde brutt folkeretten ved sitt angrep på Etiopia i mai 1998 uansett om det hadde vært mindre provokasjoner i forveien.

Etiopia og Eritrea mobiliserte på nytt sine tropper langs grensen, slik at det hadde oppstått ny frykt for at de to landene kunne vende tilbake til krig i 2006. Allerede i 7. desember 2005 hadde UNMEE og de eritreiske myndighetene kommet på kollisjonskurs med hverandre etter det var sendt ut ordre om at samtidige medlemmer av UNMEE med adresse i USA, Canada, Europa og Russland skulle forlate landet innen ti dager. UNMEEs patruljering med helikoptre ble forbudt, og etter hvert klarte ikke de fredsbevarende troppene å fullføre sine oppdrag om å observere bevegelser på begge sider av grensen. Spenningen mellom de to landene ble ikke redusert, og til tross for fredsavtalen var faren for en ny krig ikke minsket. Begge land har vært anklaget for å støtte dissenter og væpnede opposisjonsgrupper mot hverandre, Asmara ble den ledende allierte for organisasjoner i motsetningsforhold mot Zenawis regjering dominert av EPRDF-fraksjonen. Addis Abeba ble også anklaget for å ha gitt støtte til opprørere i opposisjon mot den eritreiske regjeringen.

Saken om de omstridte territoriene som skulle ha blitt løst av grensekommisjonen, ble forverret i november 2006 ved et møte mellom landene og den internasjonale grensekommisjonen. Man hadde ønsket å stadfeste grensene ved hjelp av FNs kart over de omstridte territoriene, men dette ville ikke begge land gå med på, og dermed boikottet de møtet. Etiopia aksepterte ikke kjennelsen fra april 2002, og Eritrea ønsket at grensen skulle vært markert i forveien.

USAs tidligere ambassadør David Shinn var ved utgangen av året 2007 av den meningen at både Etiopia og Eritrea hadde en for dårlig posisjon for en gjentakelse av stridigheter om de omstridte territoriene, den eritreiske økonomien har blitt svekket mens den etiopiske regjeringen måtte takle stigende opprørsaktivitet i [[Ogaden]] som hadde ledet til en etiopisk intervensjon i [[Somalia]] mot de islamistiske kreftene der. David Shinn mente at Etiopia hadde gjort kort prosess med eritreerne i mai 2000 med hæren som hadde vist seg meget slagkraftig og disiplinert, og at dette var ikke glemt i Asmara. Dessuten erklærte han at USA ville ikke akseptere et angrep fra Etiopia mot Eritrea. Dermed var konflikten blitt sittende fast i mange år med hundretusener av soldater på begge sider av grensen.

FNs sikkerhetsrådet som hadde med resolusjon 1640 i november 2005 truet med sanksjoner mot begge parter om det ikke kom fortgang på arbeidet om en løsning, vedtok å avslutte UNMEE oppdraget fra den [[31. juli]] [[2008]]. Dette kom som et resultat av Eritreas inngrep som drev bort de fredsbevarende observatørene fra grenseområdet i februar 2008. Generalsekretær [[Ban Ki-moon]] fryktet at en ny krig kunne bryte ut mellom eritreerne og etiopierne. I mellomtiden var Eritrea blitt en av Afrikas meste politiske isolerte stater, bekreftet av AU (Afrikansk Union) som erstattet OAU, FN og sist USA.

Demobiliseringen av de væpnede styrkene ble gjennomført i 2001 til 2003 på den etiopiske siden som hadde 150&nbsp;000 soldater i ettertiden, men ikke på den eritreiske siden som fremdeles åtte til ni år senere har ikke demobilisert sine styrker som på sitt høyeste var på 400&nbsp;000 soldater.