Redigerer Bjørnstjerne Bjørnson (avsnitt)

== Utenlandsopphold 1882-1887 ==
=== ''En hanske'' ===
Bjørnson bodde i Paris i fem år, fra 1882-87. Her bodde også Jonas Lie, som han jevnlig hadde kontakt med. Somrene tilbrakte han gjerne i [[Schwaz]] i [[Østerrike]].

Han hadde mange planer, men det første arbeidet han fullførte, var et sosialrealistisk drama, ''[[En Hanske]]'', i [[1883]]. Det går rett inn i tidens [[Sedelighetsdebatten|sedelighetsdebatt]]. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner, og lar det framstå en ung kvinne, Svava, som forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid» og at han endog forsvarer det. Det bidrar til fortvilelsen da det går opp for henne at heller ikke hennes far, som hun alltid har trodd så godt om, har et tvilsomt rulleblad. Slutten åpner imidlertid for forsoning. Ingen teaterdirektør ville sette opp stykket,{{Tr}} og Bjørnson skrev de to siste aktene fullstendig om og skjerpet tendensen,{{Tr}} samtidig som han la helheten nærmere opp til lystspillet. Hansken kastes i denne versjonen til slutt i siste akt, og ingen forsoning er å øyne. I denne form gjorde stykket lykke på scenen.{{Tr}} Første oppførelse fant sted i Kristiania 1886. ''[[En Hanske]]'' ble også oppført i Bergen, København, Stockholm og Helsingfors. Den omarbeidede versjonen ble imidlertid aldri trykt i dikterens levetid. Det ble derimot den første versjonen som i liten grad er blitt oppført.

=== ''Over Ævne'' ===
Høsten 1883 utkom ''Over Ævne I''. Det tar opp brennbare religiøse spørsmål. Er det kristendommen i seg selv som er over evne? Er troen på underet forførerisk og farlig?

''Over Ævne I'' har ry som Bjørnsons beste scenearbeid.{{Tr}} Det hadde urpremiere i Stockholm i 1886, men i Norge ble det ikke spilt før i [[1899]]. Det var dikteren selv som hadde regien på det nyåpnede [[Nationaltheatret]], der hans sønn, skuespilleren Bjørn Bjørnson, var teatersjef og [[Johanne Dybwad]] spilte Klara Sang. 

Skuespillet, som består av to akter, er i slekt med den klassiske hybris-tragedie, om mennesket som av overmot («[[hybris]]») vil overskride de grenser som er satt for det. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann, den edle presten Sang, ber inderlig om det, griper om seg og omfatter til slutt både tvilende og troende. Spenningen kulminerer da Klara mot slutten av akt to virkelig reiser seg og går sin mann i møte, og presten omfavner sin hustru. Men katastrofen inntrer umiddelbart, og overanstrengelsen fører til døden. Professor Gerhard Gran som opplevde premieren, skrev: «Det er den eneste gang jeg har vært i teatret, hvor et fuldtallig publikum i sin sterke grebethed ganske glemte at løfte en haand til applaus.»<ref>''Nordmænd i det 19de. Aarhundre'' b. III, 1914 s. 116.</ref>

''Over Ævne I'' overbeviste Ibsenbeundrere som Georg Brandes og Gunnar Heiberg. Den første har uttalt: «Bjørnson har aldrig skrevet noget bedre skuespill – Ibsen heller ikke».<ref>''Norsk litteraturhistorie'' b. 4, del 2, s. 653.</ref> Francis Bull skriver: «de to aktene som stykket består av rommer en menneskeviten og følelsesfylde, en tankedybde og kunstnerisk rikdom som sikrer dem rang blant det største i det 19.århundres dramatikk.»<ref>Francis Bull i ''Norsk litteraturhistorie'' b. 4 del 2 s. 654.-</ref> Både i samtid og ettertid har lekfolk og teologer ivrig diskutert Bjørnsons over-evne-problematikk, og teologen [[John Nome]] (1904–1980) har utgitt en avhandling om emnet.<ref>''Bjørnsons dikterproblem. Studier omkring “Over Ævne”-ideen'', 1934</ref>

=== Romangenren === 
Den omfangsrike romanen ''Det flager i byen og paa havnen'' kom i [[1884]]. Her legger han i dikterisk form fram sine tanker om nedarvede egenskaper og muligheten til å kultivere dem gjennom bevisst påvirkning, især gjennom opplæring og utdannelse.