Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

== Konservativ regjering ==
[[Fil:Duke of Wellington Photo cleaned.jpg|thumb|upright|Tidlig fotografi ([[daguerreotypi]]) av Wellington, da 74 eller 75 år, av [[Antoine Claudet]], 1844]]

Wellington ble gradvis erstattet som leder av [[Tory (historisk britisk parti)|Tory-partiet]] av [[Robert Peel]] mens partiet utviklet seg til Det konservative parti. Da toryene kom tilbake til makten i 1834, avsto Wellington å bli statsminister ettersom han mente at medlemskap i Underhuset hadde blitt vesentlig. Kongen godkjente Peel motstrebende, men Peel var i Italia og i tre uker i november og desember 1834 fungerte Wellington som foreløbig leder og hadde ansvaret som statsminister og for de fleste andre departementene.<ref>Holmes (2002), s. 289.</ref> I Peels første regjering (1834–1835) ble Wellington [[Liste over Storbritannias utenriksministre|utenriksminister]]. I den andre regjeringen (1841–1846) var han [[minister uten portefølje]] og leder for Overhuset.<ref>Holmes (2002), s. 291–292.</ref> Han ble også utnevnt på nytt som øverstkommanderende for hæren den 15. august 1842 som følge av [[Rowland Hill|lord Hill]] gikk av.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/20130/page/2217 «No. 20130»], ''The London Gazette''. 16. august 1842, s. 2217.</ref>

Wellington fungerte som leder for Det konservative parti i Overhuset (1828–1846). En del historikere har forringet ham som en omtåket reaksjonær, men en konsensus på slutten av 1900-tallet framstilte ham som skarpsindig operatør som skjulte sin dyktighet bak en fasade av en dårlig informert gammel soldat. Wellington arbeidet for å omforme Overhuset fra å være en uforbeholden støttespiller for Kronen og til aktiv deltager i det politiske spillet og med en forpliktelse for landeieraristokratiet.<ref>Isaksen, Torbjørn Røe (20. mai 2008): [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/14868/EndringxogxtradisjonxhosxF.xA.xHayekx3.pdf ''Endring og tradisjon hos F. A. Hayek''] (PDF), Masteroppgave Institutt for statsvitenskap, UiO, s. 80</ref> Han benyttet sin residens i London som møtested for intime middagsselskaper og private konsultasjoner, sammen med omfattende brevskriving som holdt ham i nær kontakt med partiledere i Underhuset og de fremste personligheter i Overhuset. Han ga offentlige retorisk støtte til posisjoner som ultra-Tory og anti-reformvennlige, men deretter behendig posisjon mot partiets sentrum, særskilt da Peel trengte støtte fra Overhuset. Wellingtons suksess var basert på 44 valgte adelige fra Skottland og Irland, og valgene av disse kontrollerte han selv.<ref>Davis, Richard W. (2003): «Wellington», ''Parliamentary History'' '''22'''(1), s. 43-55.</ref>