Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Senere krav på den keiserlige tittel i vest ===
[[Fil:Charlemagne denier Mayence 812 814.jpg|thumb|upright=0.8|Myntenheten [[denarius]] med profilportrett av Karl den store, framstilt som romersk keiser med laurbærkrone. Han ble kronget som keiser i 800 av pave [[Leo III]] i opposisjon til Romerriket i øst som på denne tiden var styrt av en kvinne, keiserinne [[Irene av Athen|Irene]], noe som ble sett ned på av både paven og Frankerrikets konge.]]
Foruten å være et konsept for en administrativ enhet i det gjenværende riket, fortsatte idealet om Romerriket som et mektig kristen rike under en enkelt hersker å appellere til mange store herskere i Vest-Europa. Med pavens kroning av Karl den store som «romernes keiser» i 800 ble hans kongerike uttrykkelig utropt som gjenopprettelsen av Romerriket i Vest-Europa under konseptet av ''translatio imperii'' («overføring av styre»). Selv om [[Karolingerne|det karolingske rike]] falt sammen i 888 og [[Berengar av Friuli]], den siste «keiser» som krevde etterfølgelse av Karl den store, døde i 924, kom konseptet av et pave- og germansk basert romersk rike i vest til å bryte overflaten igjen i form av [[det tysk-romerske rike]] i 962. De tysk-romerske keiserne kom til å opprettholde forestillingen at de hadde arvet den høyeste makt og prestisje til de romerske keiserne fra gammel av helt til det tysk-romerske rike døde i 1862.<ref>Whaley (2012), s. 17–20.</ref>

Karl den store og [[Liste over tysk-romerske monarker|de påfølgende tysk-romerske keiserne]] var ikke, og hevdet heller ikke å være herskere av et gjenopprettet Vestromerrike. Pave Leo III og samtidige historikere var fullt klar over at forestillingen om et adskilt vestlig hoff hadde blitt avskaffet over tre århundrer tidligere og betraktet Romerriket for å være «ett og udelelig». Herskeren over Romerriket på tiden av Karl den stores kroning var [[Irene av Athen|Irene]], mor til keiser [[Konstantin VI]] som hun hadde avsatt. Leo III betraktet Irene for å være en [[Usurpasjon|usurpator]] (tronraner) og hadde ingen lovlig rett til å styre ettersom hun var en kvinne. Som sådan var den vestlige forståelsen at den keiserlige tronen var ledig. Karl den store ble ikke kronet som hersker av Vestromerriket og som etterfølger av [[Romulus Augustulus]], men som etterfølger av Konstantin VI og som den eneste romerske keiser. Irene ble siden avsatt ikke lenge etter og erstattet av keiser [[Nikeforos I]], og Østromerriket nektet å anerkjenne Karl den stores keisertittel. Keiser [[Mikael I Rangabe]] kom dog til sist å anerkjenne Karl den store som «keiser» etter flere kriger på 810-tallet, men som det noe ydmykende «keiser av frankerne» framfor «romersk keiser», en tittel han forbeholdt for seg selv.<ref name="Klewitz_33"/> I de neste århundrene ble et «gjenopplevd» vestlig hoff og det østlige hoffet i direkte etterfølgelse av gamle tiders romerske keisere, gjøre konkurrerende krav på å være herskere av det hele, og som sådan eneste lovlige romerske rike. Da Østromerriket betegnet det tysk-romerske rike som «frankernes rike», ble det populært ved det frankiske hoffet referere til «grekernes rik» til det som hadde hovedstad i Konstantinopel.<ref>Fourace & Gerberding (1996), s. 345.</ref>

Som følge av det endelige fall for Østromerriket etter at Konstantinopel ble erobret i 1453 og oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1806, ble tittelen «keiser» spredt blant europeiske monarker. [[Østerrikes historie (1804–1867)|Det østerrikske rike]] gjorde krav på å være arvingen til det tysk-romerske rike da [[Østerrike]]s [[Huset Habsburg|habsburgere]] forsøkte å forene [[Tyskland]] under sitt styre.<ref>White (2007), s. 139.</ref> [[Det tyske keiserrike]], etablert i 1871, forsøkte også hevde å være etterfølger til Roma via avstammingen til det tysk-romerske rike.<ref>Ball (2001), s. 449.</ref> Begge disse rikene benyttet tittelen ''kaiser'', tysk for keiser, avledet fra ''[[Cæsar (tittel)|cæsar]]''. Det tyske riket og [[Østerrike-Ungarn]], etterfølgeren til det østerrikske keiserriket, falt begge i kjølvannet av den første verdenskrig sammen med [[det russiske keiserdømmet]] og [[det osmanske rike]] som hadde krevd å være etterfølgere til Østromerriket.<ref>Watson (2014), s. 536–540; Tames (1972), s. 55; Glazer (1996), s. 54–56.</ref>