Redigerer Venstreekstremisme (avsnitt)

===Fremvekst av venstrepopulismen===
[[Fil:Demetris Christofias in February 2011.jpg|miniatyr|150px|[[Demetris Christofias]], generalsekretær for Det progressive arbeiderpartiet og president på Kypros 2008–2013]]
Venstreekstreme partier ble mer fremtredende i demokratiske systemer etter [[finanskrisen i 2008]].<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=173}}</ref> Det er uenighet om dette også innebærer en generell økning i oppslutning.<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=176}}</ref> Enkelte av disse partiene, som La France Insoumise i Frankrike, [[Podemos]] i Spania og [[Syriza]] i Hellas, valgte bevisst å inkludere populisme som en del av sin identitet.<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=181}}</ref>



Etter finanskrisen i 2008 fikk ytre venstre-partier økt synlighet i flere demokratiske systemer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|år=2023|side=173}}</ref> I [[Spania]], Frankrike og [[Hellas]] ble nye partier etablert som kombinerte venstresosialistiske og populistiske elementer – blant dem [[Podemos]], La France Insoumise og [[SYRIZA|Syriza]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|år=2023|side=181}}</ref> I Storbritannia og USA oppstod lignende bevegelser rundt [[Jeremy Corbyn]] og [[Bernie Sanders]].<ref>{{Kilde nett|forfatter=Cervera-Marzal, Manuel|år=2019|tittel=Élections européennes 2019|url=https://www.lemonde.fr/idees/article/2019/05/29/elections-europeennes-2019-le-recul-de-la-gauche-radicale-ne-s-explique-t-il-pas-par-le-tournant-populiste-de-ces-dernieres-annees_5468885_3232.html|verk=Le Monde}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Rooduijn m.fl.|tittel=Populism and Political Behaviour|år=2017|side=537}}</ref>  Sanders fikk særlig støtte fra den amerikanske ytre venstresiden under [[Presidentvalget i USA 2016|presidentvalget i 2016]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Populism and Political Behaviour|forfatter=Rooduijn, Matthijs m.fl.|år=2017|side=537}}</ref>

Når disse partiene fikk regjeringsmakt, måtte de operere innenfor rammer som gjorde det vanskelig å gjennomføre radikale økonomiske reformer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=203}}</ref> Mange beveget seg derfor vekk fra en direkte sosialistisk målsetning, og fokuserte i stedet på sosial rettferdighet og keynesiansk velferdspolitikk som midlertidige strategier.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=202}}</ref> På [[Republikken Kypros|Kypros]] satt Progressive Party of Working People med regjeringsmakt fra 2008 til 2013.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=2}}</ref> I Hellas, Portugal og Spania fikk ytre venstre-partier betydelig fremgang i 2015 – Syriza dannet da regjering i Hellas.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=2}}</ref> Andre steder i Europa var fremgangen begrenset, og høyrepopulismen ble i stedet styrket.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=60}}</ref>

Ytre venstre ekstremisme er sjelden i Europa på 2000-tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|sider=37–38}}</ref> I USA og [[Canada]] er fenomenet enda mer marginalt, og ytre venstre er oftest assosiert med bevegelser som Antifa, [[Black Lives Matter]], samt miljø- og sosialrettferdighetsgrupper.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|sider=37, 41}}</ref> Etter Unite the Right-samlingen i [[Charlottesville]] i 2017 og [[Donald Trumps første regjering|Donald Trumps presidentskap]] fikk venstresiden økt mobilisering, spesielt gjennom antirasistiske bevegelser etter [[drapet på George Floyd]] i 2020, , som ble et samlingspunkt for antirasistisk mobilisering.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zenn, Jacob|tittel=Extremism in the 21st Century|år=2023|sider=53–56}}</ref>  

Under [[koronapandemien]] var ytre venstre splittet i synet på nedstengningstiltak. Enkelte betraktet tiltakene som autoritære, mens andre protesterte mot [[Høyreekstremisme|høyreekstreme]] motstandere av tiltakene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|side=38}}</ref>