Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Sektorvise resultater ===
[[Fil:Glomfjord - no-nb digifoto 20141216 00110 NB MIT FNR 18246.jpg|mini|Gjødselfabrikken til Norsk Hydro i Glomfjord. Myndighetene sørget for billig elektrisk kraft og gunstige skatteregler for å tiltrekke seg industribedrifter til stedet.]]

I kraftforsyningen hadde den installerte maskinkapasiteten økt fra 227 [[Watt|Megawatt]] (MW) i 1951 til 657 MW i 1959. Av dette var det 500 MW som var spesielt tiltenkt industriformål. Veilengden totalt i Nord-Norge var økt med rundt 1500 km. Dermed var tidligere isolerte veistrekninger bundet sammen, og nye veisamband mellom kyst og innland blitt etablert. Meldingen fastslo at bare et lite antall distrikter var hindret fra ytterligere ekspansjon på grunn av dårlige kommunikasjoner.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=122}} Innenfor skoleutbyggingen for yrkesopplæringen hadde en stort sett fått gjennomført de prosjektene som Utbyggingsprogrammet satte i 1952. I mellomkrigstiden fantes det ingen yrkesskoler for håndverk og industri i landsdelen, mens det i løpet av programperioden var blitt bygget elleve skolebygg med samlet elevtall på 900. Fremdeles mente myndighetene i 1961 at antallet skoleplasser var for lite.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=122–123}}

Innenfor industri og bergverk var det foretatt nyinvesteringer for 1 milliard kroner, noe som utgjorde {{nowrap|15,6 %}} av totalen for hele landet. Selv ved å holde A/S Sydvaranger, Jernverket i Mo i Rana og Aluminiumsverket i Mosjøen utenfor, var den prosentvise produksjonsveksten større enn i landet forøvrig.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}}

Antall sysselsatte i jordbruket ble redusert med 9000, men det oppstod likevel produksjonsøkning på grunn av mekanisering, mer intensiv drift, større grad av foredling og bedre omsetningsformer. I perioden ble det også oppnådd vekst i skogbruket, blant annet ved at årlig tilplantet areal økte fra rundt 7900 dekar i 1952 til rundt {{formatnum:30800}} dekar i 1959. Økningen var større enn planlagt. To sponplatefabrikker ble bygget i landsdelen som gjorde bruk av trevirke.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}}

[[Fil:Vårfiske på Vardø - L0049 770Fo30141609280095.jpg|mini|Vårfiske ved Vardø i 1955. Selv om myndighetene arbeidet for fære og større fiskefartøyer gikk utviklingen motsatt vei i 1950-årene. {{byline|Finn Norstrøm}}]]

Meldingen fortalte at fiskerinæringen hadde vært «i en vanskelig omstillingsperiode de senere år, og tendensen i utviklingen er fortsatt noe uklar.» Fra 1952 til 1960 ble det rundt {{formatnum:2000}} færre fiskere med fiske som eneste inntekt. I perioden økte antall fiskebåter over 60 fot med 100 enheter. Myndighetene var bekymret over den sterke økningen i antall [[sjark]]er, altså mindre fiskefartøyer, der antallet farkoster under 30 fot økte med {{formatnum:5000}}. Fiskeindustrien hadde samtidig hatt en stor utbygging og blitt modernisert. Problemene i fiskerinæringen ble omtalt som «tildeles meget vanskelige» og at offentlig medvirkning var nødvendig.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=123}} Vanskene gikk ut på at det oppstod endringer i markedene for fiskeprodukter, dette som «følge av stigende levestandard, gradvis opphevelse av handelsbarrierer, og den alminnelige utviklingen av fiskeriene i internasjonal målestokk.» Utbyggingsfondet mente at trålerflåten i landsdelen hadde problemer på grunn av dens sammensetning. Det ble foreslått å eksperimentere med større [[Tråler|hekktrålere]] for å finne ut om det kunne være praktisk og lønnsomt. Et annet fundamentalt problem mente en dreide seg om lav grad av bearbeidelse. Her mente en at større grad av filetering ville gi større sysselsetting og motvirke sesongvis ledighet.{{sfn|Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960|1961|p=104–105}}

For de nye fiskefilet- og frossenfiskfabrikkene ble det et problem at fisket i landsdelen var et sesongfiskeri. Fiskeriminister [[Reidar Carlsen]] (1908–1987) og hans etterfølgere ivret for en overgang til helårsfiske, større enheter og fiskeredskaper som [[ringnot]] og [[trål]]. Større produktivitet, høyere verdiskapning og bedre inntekter var de økonomiske målene. Blant befolkningen nordpå var skepsisen stor fordi en fryktet at det ville bety slutten for selvstendige fiskere med egen båt og bruk. [[Norges Fiskarlag]] virket for en mer småskala fiskerinæring. I Nordland ble 60–{{nowrap|70 %}} av fangsten gjort i løpet av årets tre til fire første måneder, noe som var et svært vanskelig utgangspunkt for rasjonell utnyttelse av de kostbare maskinene i fiskeriindustrien. Myndighetene påpekte disse vanskene og argumenterte med at fiskere som drev med helårsfiske ville være mer effektive og mer interessert i å skaffe seg moderne båter og redskaper. Opinionen blant fiskerne var imidlertid sterkt imot store fartøyer og trålere, noe de kalte for «trålplagen». De ønsket tvert om at trålfiske skulle forbys langs store deler av kysten av Nord-Norge.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}}