Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

====Valg av side====
Debatten om den foreslåtte nasjonale grunnlov stilnet da nyheten om italienske troppebevegelser i Tirol, og nær den venetianske grense, nådde Wien i april 1866. Den østerrikske regjering beordret delvis mobilisering i sine søndre regioner; italienerne svarte med å beordre full mobilisering. På tross av rop om rasjonell tanke og handling, fortsatte Italia, Preussen og Østerrike å presse mot væpnet konflikt. Den 1. mai gav Vilhelm [[Helmuth Graf von Moltke|von Moltke]] kommandoen over de prøyssiske væpnede styrker, og dagen etter iverksatte han fullskalas mobilisering.<ref>Sheehan, s. 906; Wawro, pp. 82–84.</ref> I riksdagen støttet gruppen av mellomstore stater, kjent som ''Mittelstaaten'' ([[Bayern]], [[Württemberg]], og storhertugdømmene [[Storhertugdømmet Baden|Baden]] og [[Storhertugdømmet Hessen|Hessen]], og hertugdømmene [[Sachsen-Weimar]], [[Sachsen-Meiningen]], [[Sachsen-Coburg]], og [[Nassau (Tyskland)|Nassau]]), fullstendig demobilisering innad i forbundet. Disse individuelle regjeringer avviste den potente kombinasjonen av løfter og vage (eller direkte) trusler som Bismarck benyttet for å få deres støtte mot Habsburgerne. Det prøyssiske krigskabinett forstod at deres eneste støttespillere blant de tyske stater mot Habsburgerne var to små fyrstedømmer på grensen til Brandenburg, som hadde lite militær styrke eller politisk innflytelse: Storhertugdømmene [[Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin|Mecklenburg-Schwerin]] og [[Storhertugdømmet Mecklenburg-Strelitz|Mecklenburg-Strelitz]]. De forstod også at Preussens eneste utenlandske alliert var Italia.<ref>Sheehan, s. 905–906.</ref>

Motstanden mot Preussens maktbaserte taktikk kom til syne i andre sosiale og politiske grupper. På tvers av de tyske stater, byråd, liberale parlamentariske medlemmer som favoriserte en forent stat, og handelskammer – som ville se store fordeler i en samling – motstod de enhver krig mellom Preussen og Østerrike. De mente at en slik konflikt kun ville tjene de kongelige dynastier. Deres egne interesser, som de forstod som «sivile» og «bourgeois», virket irrelevant. Folkeopinionen motsatte seg også prøyssisk dominering. Katolske befolkninger langs Rhinen – særlig i kosmopolitiske områder som Köln og i den tungt befolkede [[Ruhr]]dalen – fortsatte å støtte Østerrike. Sent på våren var de fleste viktige stater mot Berlins forsøk på å omstrukturere de tyske stater gjennom makt. Det prøyssiske kabinett så tysk enhet som en maktsak, og et spørsmål om hvem som hadde styrken og viljen til å bruke denne makten. Samtidig så de liberale i Frankfurtparlamentet tysk enhet som en prosess av forhandling, som ville føre til maktfordeling blant mange parter.<ref>Sheehan, s. 909.</ref>
[[File:1866 prinz-friedrich-karl-bei-koeniggraetz 1b-640x428.jpg|thumb|upright=1.3|left|alt=officer on horseback ordering his enthusiastic massed infantry into battle|Den prøyssiske prins [[Fredrik Karl av Preussen|Fredrik Karl]] beordrer sine entusiastiske tropper i angrep i [[slaget ved Königgrätz]]. Kronprinsen og hans tropper ankom sent og ved feil sted, men da han ankom beordret han sine tropper til å umiddelbart delta. Dette avgjørende slaget, som prøysserne vant, tvang Habsburgerne til å avslutte krigen, og la grunnlaget for den «lilletyske» løsning, altså et «Tyskland uten Østerrike».]]