Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Øst-Europa: Svekkelse – og Russland ===
[[Fil:Lublin Union 1569.PNG|miniatyr|[[Lublinunionen]] i 1569 sikret at Polen og Litauen ble samlet og styrket. Likevel var det store splittelser i landet, som var i hovedsak styrt av adelige med kongen som en gallionsfigur.{{Byline| [[Jan Matejko]] | type=Malt av}} ]]
I Vest-Europa ble kongemakten stadig sterkere, i Øst-Europa ble som oftest den jordeiende adelen det. Det var heller ingen større utvikling av tredjestanden med handelsfolk i noen grad, unntatt på [[Balkan]].<ref>Side 123–126, Palmer, Colton</ref>

Polen og Litauen gikk inn i en sterkere union den 1. juli 1569, [[Polen-Litauen]]. Resultatet av dette ble at Polen i enda større grad ble styrt av adelen, men med kongen som formelt overhode. Litauen var en republikk, men likevel langt enklere styrt. Kongemakten i Polen virket mer nominelt enn som reelt mektig. Likevel kjempet både franske, svenske og ungarske konger om makten. Polen og særlig Litauen var imidlertid langt mer orientert om handel enn sine naboer i sør, ettersom man i Østersjøen hadde en naturlig handel med de nordiske landene.<ref>Side 296–301, Davies</ref>

Ungarn hadde fra 1526 av, merket en markant nedgang. Det var borgerkrig mellom ungarere lojale til ungarske ledere og de som støttet Habsburg-dynastiet som tok over. Bøndene var underkuet, noe som førte til at de var dårlige til både å arbeide og å forsvare landet. Det osmanske riket hadde presset seg inn på store ungarske områder, og byen Pest hadde falt.<ref>Side 137, Kontler</ref> Adelsmenn utnyttet borgerkrigen ved å bytte side til høystbydende.<ref>Side 140–147, Kontler</ref> Slutten av århundret var preget av både oppgang i handel og nedgang i form av epidemier og krig. Likevel vant Ungarn enkelte slag, og var på offensiven. I 1606 valgte likevel Habsburg, det vil si Østerrike, deler av Det tyskromerske riket og deres del av Ungarn, å inngå en fred i Zsitvartorok. I denne freden tapte Ungarn mer enn de vant ved slagene.<ref>159–167, Kontler</ref>

Det osmanske riket var sterkt påvirket av hvem som leder. Allerede [[Suleiman I den store]]s sønn, [[Selim II]] (1524–1574), svekket landet.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Selim-II Selim II] - Encyclopedia Britannica</ref> Mange nye sultaner valgte samme styremåte, der intriger, fester og dekadanse kom i veien for god styring. Tap på slagmarken gjorde at det ble økte utgifter. Selv om de bare tapte slaget, og ikke kontrollen over Øst-Middelhavet i slaget ved Lepanto, var det klart at deres styrke var kraftig redusert.<ref>Side 77–84, Lee</ref>

[[Storfyrstedømmet Moskva]] var på begynnelsen av 1500-tallet mer eller mindre en innenlandsstat med liten påvirkning på Europa, selv etter at [[Ivan III av Russland|Ivan III]] (1440–1505) hadde sikret at de dominerte fra Karelen til Uralfjellene. De hadde mektige fiender i Litauen, Polen og i perioder også Ungarn og Böhmen.<ref>Side 596–603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462–1584» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Sønnen [[Vasilij III av Russland|Vasilij III]] (1479–1533) ble ny konge, og han organiserte det nye, store riket, fra nå av kalt «Russland». Fra han døde i 1533 til 1547 var det feider, krangler og kriger. I 1547 tok [[Ivan IV av Russland|Ivan IV]] (1530–1584), med tilnavnet «den grusomme», over. På den ene siden sentraliserte og effektiviserte han maktapparatet på bekostning av adelen. På den annen side likte han ikke nye ideer, og han opprettet et system, [[Opritsjnina]], der et stort landområde ble styrt av ham direkte. Opritsjnina var på siden av resten av samfunnet med langt mer lovløse tilstander. Ivan levde opp til navnet, og hans brutale stil og opritsjina-systemet med angivere og terror, førte til at han fikk mange fiender. Litauen og Polen samarbeidet med Sverige om å begrense Russlands utvikling vestover. Ivan IV fjernet flere dyktige ledere blant adelsmenn, noe som førte til at disse enten byttet side eller hadde blitt angitt. Russland fokuserte dermed for det meste østover.<ref>Side 613–623, Fennel</ref>