Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Næringsveier for innlandssamene i Sverige og Finland ===
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Lavvu - NMK.2021.0112.024 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Lavvo]] er samenes flyttbare telt. Illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' utgitt av [[Knut Leem]] som var professor i samiske språk. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

I 1555 beskriver den svenske geistlige og etnolog [[Olaus Magnus]] (1490–1557) at fiske var en hovedgeskjeft for samene. Spesielt kjenner en til at for samer ved Sjokksjokk i Lule lappmark i Nord-Sverige, var fiske viktigste næringsvei fra rundt 1550 til 1750. Andre steder var også fiske viktig, da i kombinasjon med reindrift og jakt. Lengre sør, langs Bottenviken var også fiske viktig, spesielt isfiske. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.{{sfn|Kent|2018|p=239–243}} 

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres næringsvirksomhet. Et omfattende system oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste samene hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom ''birkaler'' som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre oppkjøp hos samene. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, nåler, tjære, lær og tykke ulltøyer, samt tobakk, sprit, sølvsmykker og mynter. Samene kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der eller handelsfolk langs kysten. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet. Det oppstod nye handelsruter som førte til økt pelshandel fra Russland og senere fra Nord-Amerika. Myndighetene i Skandinavia gjorde også sine endringer med innføring av sentraliserte, offisielle markedsplasser i samiske områder, kjent som ''lappmarker''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Historikere som har vært opptatt av økt samisk handel på 1600-tallet og den svenske statens reguleringer. Oppfatningen er at disse endringene var avgjørende for overgang til intens drift med store reinflokker (reinsdyrpastoralisme). Samen tok aktiv del i utvikling av en dynamisk handel, slik sett tok de aktivt del i sin egen historiske utvikling.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

==== Fjellsamenes næringer ====
Fjellsamene, som hold store reinflokker, hold til i skogene i lavlandet om vinteren. Tradisjonelt flyttet fjell- eller reinsamene i Sverige i to etapper etter en årssyklus. ''Vårflyttingen'' tok til i midten av april og gikk opp mot bjørkeskogen ved «fjellets fot», her hadde en kalvingsplasser hvor simlene fødte. Når reinkalvene var vokst til, i siste halvdel av juni, startet ''sommerflyttingen'' som gikk vestover, enten til lave fjellstrøk, grensetraktene mot Norge eller helt ut til Norskekysten. Under hele sommerhalvåret var reinen avhengig av å være på kjølige steder med vind, enten snøflekker i fjellet eller vindfulle steder ved kysten. Årsaken var insektplagen, som var en stor fare for reinen på grunn av parasitter, noe reinen har sterke instinkter for å unngå. I august starter ''høstflyttingen'' tilbake mot vinterboplassene. Reinflokken beveger seg som et tog med lederreinen foran (''kätråntj''). Lengre bak var det rein med pulker, hvor barn og gamle satt, i tillegg til at en plasserte forskjellig utstyr i dem. De litt større barna fikk gjerne lede reinflokken, slik at de fikk kunnskap om dyrenes oppførsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=154–161}} 

I Nord-Sverige var jakt på forskjellige dyr også viktige næringsvei. I Kemmi Lappmark (nå del av Finland) var beverjakt viktig fra desember til januar. Jakt på villrein og andre dyr spilte en rolle på senvinteren og våren. I Skoarojohka i Tana ble jakt på bever drevet koordinert med deltagelse fra flere siidaer. På slutten av 1600-tallet var imidlertid beverbestanden redusert betydelig. Samtidig ble jakt på villrein også begrenset, noe som reduserte aktivitetene til siidaene, i tillegg til å redusere deres politiske og sosiale innflytelse. Økt tamreindrift førte til et ytterligere press på ressursene i innlandet. Resultatet av dette ble en folkeforflytning ut mot kysten. Migrasjonen skjedde først i Pite og Lule lappmarker på slutten av 1500-tallet, og hundre år senere ble dette flyttemønstret påtagelig i Kautokeino, Ávjovárri, Tana og Utsjok. Sjøsamene følte seg presset av de nye innflytterne og etterspurte hjelp fra myndighetene i København. Myndighetene reagerte med å oppmuntret til flytting av tamrein fra innlandet mot kysten. De mente at det ville styrke Danmark-Norges posisjon i området. Dermed gikk både sjøsamer og samer fra innlandet over til tamreindrift, med sesongvise forflytninger mellom innland om vinteren og kystene om sommeren.{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}

==== Skogssamenes næringer ====
[[Fil:Spanningsvallen von Duben.jpg|mini|Skogssamer ved Spänningsvallen, Arvidsjaur, Lappland. {{byline|Lotten von Düben|Opprinnelig fotografi}}]]

Skogssamer utgjorde et stort antall samer i innlandet av Nord-Sverige og Nord-Finland som drev med fiske i innsjøer og elver. I sørlige deler av Sverige var det også skogssamer. For mange samiske husholdninger var fiske hovedinntekten. Skogssamene var bare til en viss grad nomadiske.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=92–95}}{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}} Selv om vassdragene i innlandet av Fennoskandia generelt er næringsfattige, er det stor forskjell på innsjøer i fjellområdene og i skogsområdene i lavlandet. I skogsområdene er vassdragene næringsrike og har høy produktivitet, med mange fiskearter.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=91}} Typiske fiskearter som er nevnt i kilder fra 1600-tallet, er gjedde, abbor, mort, sik, harr, laks, ørret, røye, sik, lake, vederbuk og brasme.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=95–99}} For de av samiske husholdningene som drev med fiske, var fisk også deres viktigste matkilde. Noe fisk ble kokt og spist rett etter fangst, mens mye ble tørket og lagret for bruk om vinteren. Tørket fisk ble også brukt for å bytte til seg andre goder og for å betale skatt.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=103–104}}{{sfn|Bergman|2018|p=28–32}}

De finske skogssamene er omtalt fra 1100-tallet og da ser det ut til at de hadde tilstedeværelse sør i landet. Kilder fra 1500-tallet forteller at skogssamene drev med villreinfangst og pelsdyrjakt. Etter som finske nybyggere etablerte seg stadig lengre nord ble samenes livsform vanskeligere. Staten ønsket at finnene skulle etablere seg i nord og fritok dem fra skatter i 1673. Disse bosetterne drev med svedjebruk, det vil si at de setter fyr på vegetasjonen som en viktig del av sitt jordbruk. Disse brannene ødela reinlav og vegetasjon som reinen beiter på, og ny tilvekst tok lang tid. Dermed ble reinen drevet stadig lengre mot nord. Etter hvert som skogssamene ikke lengre kunne leve av reinfangst, ble de heller bofaste og fokuserte på fiske og husdyrhold. Utover på 1700- og 1800-tallet blir den samiske identiteten i Finland stadig svakere. Blant annet på grunn av nivellering av samekulturen, noe som var en motsatt utvikling av den svenske skogssamer hadde på samme tid.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}{{sfn|Fjellström|1985|p=81–91}}

==== Økt befolkning, nyryddinger og statlig ressursutnytting====
[[Fil:Reindeer with a sledge (David Klöcker Ehrenstrahl) - Nationalmuseum - 39328.tif|mini|Abraham Reenstierna (1623–1690) kom til Sverige en gang i 1640-årene og grunnla flere fabrikker og handelsselskaper. De overtok blant en mølle ved [[Torneälven]] og drev gruver i Masugnsbyn og [[Svappavaara]]. {{byline|David Klöcker Ehrenstrahl|Ren med ackja}}]]

Nybyggere som flyttet inn i Nord-Sverige kom i konflikt med skogssamene på flere forskjellige vis. En grunn var at reinflokkene som kom inn på deres oppdyrkede marker og møtte høyhesjer som stengte for ferdsel. En annen konflikt dreide seg om rett til innlandsfiske, noe som også nybyggerne ville drive med.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

Hver siida, i Sverige omtalt som lappeby, ble fra 1695 et skatteobjekt, slik at familiene som bodde der fordelte skatten mellom seg slik de selv ønsket. Med svensk rettssystem ble innført i Lappmarken ble samenes familieområder kalt for lappskattland. Lappskatteland utgjorde et system for eiendomsbesittelse og landinndeling innenfor lappebyens rammer. Rettighetene som samen hadde var temmelig sterke og kunne sammenlignes med bøndenes rett til landeiendom. Blant annet hadde samene eksklusive fiskerettigheter. Mellom lappskattland kunne det være almeningsområder med fri fiskerett for såkalte ''sprintarlappar'', hvilket var samer uten skatteland.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}} Selv om det kom svenske nybyggere fra kystbygdene og bosatte seg i Lappmarkene, oppstod det knapt ikke konflikter mellom dem og samene. Det kjenner en til fordi det nesten ikke forekom rettstvister om jakt og fiske i løpet av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet. Nybyggerne viste meget vel at slike rettigheter var samenes, og om de ville fiske måtte de få samenes tillatelse.{{sfn|Ekström|2005|p=14–15}}

Fra rundt 1700 ville ländsstyrelsen (tilsvarende amtstyre) ta over kontrollen av lappskattlandene, noe de lyktes med først mot slutten av århundret. På slutten av 1700-tallet begynte myndigheten å betrakte lappskattlandet som kronjord, hvilket stadig svekket samenes rettigheter, og til slutt falt deres rettigheter helt bort.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}}

Historikeren [[Einar Niemi]] (1943–) har beskrevet jordbrukskoloniseringen i Nord-Norge slik; «en historie om kulturkollisjon og ressurskonflikt mellom folkegrupper [og] det er en historie om erobring og fortrengning, om makt og avmakt.» De samme problemene oppstod parallelt i Sverige. Den samiske befolkningen kom utover på 1800-tallet i mindretall i områder der den på 1700-tallet var i flertall. Samtidig kom samene under press der de fra før var i mindretall.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} I [[Frostviken]] i Jämtland førte konfliktene til rettssaker der samene forsøkte å få stoppet nybyggerne og markere sine rettigheter. Konfliktene dreide seg ikke bare om jordbruksland, men også om jakt og fiske, samt reindrift. I [[Östersund]] var det i 1820 en rettssak der samene fikk delvis medhold, noe som førte til at samene fikk bekreftet sin rett til jakt og fangst, men nybyggerne fikk også stadfestet noen rettigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Utover på 1600-tallet ble det startet opp gruver i [[Nasa sølvgruver|Nasafjellet]] (sølv), [[Svappavaara]] (kobber), Kedkevarre (sølv) med smeltehytte i [[Kvikkjokk]]. I forbindelse med gruvedriften ble samene pålagt arbeid med transport av malm fra gruvene og ved til smeltehyttene. Til transporten ble det brukt reinsdyr. Arbeidet var hardt og førte til uro blant samene, og mange flyttet vekk fra distriktene med gruvevirksomhet. Myndighetene forsøkte å få samene til å bli værende, fordi en var avhengig av deres reintransport for å holde bergindustrien gående.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=297}}

==== Birlkarlenes virksomhet ====
Samene i sør var tilknytte handelssteder langs Bottenviken som igjen brakte varer til og fra Stockholm. Birkarlene handlet med folk lenger inn i landet og var også tilknyttet jordbruksbygder ved kysten av Bottenviken. Det var også birkarler av finsk avstamning, men de opererte i nordlige lappmarkene Torne og Kemi. Birkarlene foretok også handelsferder helt til samene ved kysten av Norskehavet og Ishavet. På Kolahalvøya var det russiske kjøpmannssteder i byene rundt Kvitsjøen, som [[Kandalaksja]], [[Kem]], Suma og [[Kholmogory]], Korgopol og [[Kola (by)|Kola]], samt [[Arkhangelsk]] fra 1584. Handelen i de russiske områdene skjedde ved at karelske og russiske kjøpmenn oppsøkte samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Birkarlene hadde monopol på handel og krevde inn skatt fra samene i over 200 år, men i 1553 bestemmer kong [[Gustav Vasa]] (1496–1560) at myndighetene skulle stå for skatteinnkreving. Han utnevnte derfor sine egne tjenestemenn, kalt ''fogdar'' til virksomheten. Samene skulle etter dette betale skatter i form av reinskinn eller mårpels.{{sfn|Kent|2018|p=12–14}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}} Fogdene skulle både handle med samene og kreve inn skatt til kronen. Kronen hadde fra nå av større ambisjoner om å få kontroll med den viktige og lukrative pelshandelen. For historikere er dette et interessant vendepunkt fordi det fra da av ble utarbeidet systematiske lister over handel og hvor mye skatt som ble betalt inn. En del av denne organiseringen gikk ut på at handelen med samene skjedde innenfor distrikter, kalt ''lapmarker''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=39–43}}

==== Overgang til sterkere statlig regulering av handelen i Sverige ====
På slutten av 1500-tallet skjedde en skjerpet konkurranse om befolkning og ressurser på Nordkalotten fra de tilgrensende statenes side. Et tiltak som ble satt i gang var sterkere regulering av handelen rundt 1600. Myndighetene ville innskrenke handelen til å skje til faste tider og steder, slik at skatteinnkreving kunne skje effektiv. For å gjøre dette ble det i 1602 bestemt at all handel med samene skulle skje via markeder to ganger årlig. På markedsplassene i lappmarkene skulle fogdene foreta inspeksjon og sørge for salgsboder. I tillegg skulle markedsplassene få kirker. Innlandssamer, birkarler, russiske handelsfolk og andre kjøpmenn skulle innfinne seg på disse stedene. Senere i 1605 ble ytterligere omfattende tiltak iverksatt, med etablering av markedsplasser på en av vinterboplassene i alle lappmarker. Samene skulle ordne med både salgsboder og kirker på disse stedene. Ordningen med omreisende handelsfolk ble avviklet for godt. Markedsplassene ble stående som viktige institusjoner i flere hundre år, og mange av dem ble senere byer og tettsteder i Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Kontaktene mellom kongemakten og samene utover på 1500-tallet dreide seg først og fremst om skatter, og i dette forholdet hadde kjøpmenn, fogder og kirkens menn den oppsøkende rollen. Senere på 1600-tallet kan en snakke om at samene i Nord-Sverige også hadde en rolle med aktive kulturkontakter mot svenske bønder. I Gustav Vasas tid innføres faste skattesatser med forskjellig gradering etter sosial status. Disse er ''fjell-'', ''skogs-'' og ''fattiglapper''. Noen av lappmarkene der det kreves inn skatt går endog helt ut til Norskekysten.{{sfn|Fjellström|1985|p=74–75}}{{sfn|Fjellström|1985|p=75–76}} Utviklingen kom til å påvirke samiske kultur og næringsliv i stor grad de neste 300 årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=76}}

I løpet av de første årene av 1600-tallet ble det innenfor hver lappmark valgt et senter der kirketjeneste, skatteinnkreving, rettsvesen (''häradsrätter'') og handel skulle finne sted. På bestemte tider av året kunne samene komme til disse stedene for å handle, gå i kirke og delta i rettsforhandlinger. Aktivitetene gikk for seg over noen få dager eller uker. Når det var gudstjeneste var andre aktiviteter stengt og om retten var satt ble handelen stoppet. Kirkens menn registrerte hvem som var tilstede og kunne også foreta forhør av folk før en rettssak. I Nord-Sverige ble de viktigste markedene hold i januar, mens i Nord-Norge var det markeder om sommeren som svenske samer også kunne dra til.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Den svenske staten ordninger for å få i stand effektiv handel dreide seg ikke bare om markedsplasser i lappmarkene. Det ble også opprettet handelsbyer langs kysten av Bottenviken. For samene i innlandet var det obligatorisk at handelen skulle gå gjennom handelsborgerne i disse nyopprettede byene. I årene 1621–1622 ble byene Umeå, Piteå, Luleå og Torneå etablert for å ta seg av vær sin lappmark. Selv med disse ordningene greide ikke staten å få fullstendig kontroll over samenes handel, som ofte hadde både vilje og evne til å få istand handel via andre kanaler.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Samen var mobile og samer fra for eksempel Lule lappmark kunne derfor få istand handel ute ved kysten av Nord-Norge. Eksempler på hva de solgte er never (til taktekking), bjørkevier, bastrep, trekar, [[Knuskkjuke|knusk]] (til å lage ild), fjær og dun, reinkjøtt og fugler. I retur fikk samene kjøpe mel, tørrfisk, tran og husdyr (storfe, geiter og sau).{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} På samme måte var samer på kysten av Nord-Norge tilknyttet det svenske handelssystemet, i tillegg til at de kunne gjøre handel med russerne. Spesielt virket samene i fjellområdene som transportører og mellommenn i handel mellom kysten av Norge og Bottenviken. Samene fra Sverige kunne også utnytte vekslingskursen mellom norske handelsfolk og svenske skattfogder til sin fordel. Samenes handel ga inntekter til den svenske staten, fordi den muliggjorde en utstrakt handel og oppretthold virksomhetene til handelsborgerne i byene ut mot Bottenviken.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

==== Skattlegging ====
Etter Kalmarkrigen (1611–1613) påla svenske myndigheter samene større skatter, noe som fikk mange til å dra ut mot kysten i Norge. En kjenner til at i 1614 var det syv samer fra Ávjovárri og fire fra Deatnu som dro til Norge. Spesielt etter 1730 økte denne tilflytingen.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

På 1600- og 1700-tallet var det praktisert et system med skattland for samene i Sverige, kalt for ''lappskatteland''. Samer betalte enkeltvis årlig skatt for bruk av et landområde innenfor siida-territoriet. Siida-territoriet var typisk et område som en familie eller en slekt disponerte, og som gikk i arv. Områdene varierte i størrelse og var underlagt statens lover for arv.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

På begynnelsen av 1600-tallet la myndighetene i Sverige om skattesystemet som gjaldt samer. Fra da av var ikke lenger pelsverk det viktigste betalingsmidlet for skatt, men levende reinsdyr og tørket fisk. Grunnen til dette er ikke helt klarlagt, men historikere tror at det skyldes statens økende behov til matforsyninger for soldater i de forskjellige slagene som gikk for seg. I krigssonene var det umulig å få tak i nok proviant, dermed ble medbrakte forsyninger viktige. En medvirkende faktor kan også ha vært endring av pelsmarkedet i Vest-Europa.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

I 1695 ble det innført to store endringer i skattleggingen av samer i Sverige. For det første var skatten fra da av noe som ikke hver enkelt svarte for, men hver sameby kollektivt. For det andre skulle skatten betales i penger, ikke i naturalia. Alt i alt ble skattene mer forutsigbare og lavere. Skattelettelsen bidro til økt velstand og det antas at den førte til en befolkningsøkning som varte frem til 1780.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

I Finland opphørte lappeskatten mer eller mindre i begynnelsen av 1800-tallet. På denne tiden ble landet overført til den Russiske kronen. Allikevel ble lappeskatt innkrevd i [[Utsjok]], [[Inari]] og [[Enontekis]] i enda noen år. I Russland var skattleggingen av samene og generelt press mot deres aktiviteter, en enda større byrde enn i Finland. Her var imidlertid kolonisering ikke av noe stort omfang. I 1778 fikk samene i Russland full eiendomsrett  til sine egne jaktmarker og fiskevann.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

==== Lov og rett i svensk sameland ====
[[Fil:Sami people in Härjedalen, Sweden (8539250322).jpg|mini|Samer i [[Herjedalen]] fremstilt på slutten av 1700-tallet. {{byline|Pehr Hilleström|kunstner}}]]

Siden uminnelige tider har samene hatt sedvanemsseige regler for regulering av arealer og ressurser, både mellom de forskjellige siidaene og mellom medlemmer i siidaen. Samenes rettigheter har vært diskutert siden tidlig 1600-tall, og da først og fremst vis á vis statenes rettssystemer etter som disse rykket inn i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I 1673 ble samisk utvandring fra Sverige forbudt. Forbudet var til stor skade for reindriften, fordi sesongforflytninger ikke lengre kunne foretas. En annen bestemmelse som var til stor ulempe for samene var ''Skogsloven'' av 1695. Loven bestemte at alle skogsområder i Sverige som var ubeskattet og «underutviklet» tilhørte staten. Loven hadde også bestemmelser som skulle oppmuntre til gruvevirksomhet. Imidlertid var ''lappmarksplakatet'' av 1695 til nytte for samene, da den forbød nyetablerte kolonister å brenne skogland. Bestemmelsen var viktig da nedbrenning av skog var til stor skade for reindriften, i tillegg til at det ga ulemper for andre næringer og skadet naturmiljøet.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

''Lappmarksreglementet'' av 1749 hadde bestemmelser som skulle gjøre tilværelsen lettere for nye svenske bosetninger. Selv om reglementet var ment for å unngå konflikter mellom samer og kolonister, så var de praktiske konsekvensene at konflikter allikevel oppstod. Mange samer bestemte seg dermed for selv å gå over til en tilværelse som bofaste bønder. Fordelen var at de da selv kunne dra nytte av privilegiene som var forbeholdt nybyggere. Med å gjøre dette ble de bofaste samene imidlertid utestengt fra jakt og fiske, som var forbeholdt samer som drev med tradisjonele næringer.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

Et grunnleggende trekk ved rettssystemet i Sverige var at lekmannsdominans var en viktig del av den svenske juridiske kulturen, slik at konfliktløsning var en prosess nedenfra og opp. Häradsrätten i Lule lappmark, i hvert fall ut fra det som er kjent fra midten av 1700-tallet, hadde tolv samiske lekdommere og en svensk overdommer. Dette i likhet med de andre lokale domstoler i lappmarkene. Domstolene i Sverige var tilbøyelige til å akseptere den økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet og forsøkte å opprettholde sosial stabilitet. Lekdommerne var menn som betalte skatt, de var alle involvert i reindrift, jakt og fiske, dessuten var de vel ansett. Dog var det andre deler av rettssystemet som tok seg av kriminalsaker og religion. Om samer praktiserte sin førkristen tro ble tilfellet etterforsket omhyggelig og straffet hardt, derimot for næringsvirksomhet fungerte rettssystemet motsatt, da fikk brukerne ta del i avgjørelsene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=59–62}}

På slutten av 1700-tallet gikk mye av selvstyret for samene i Nord-Sverige tapt, da en endret rettssystemet og innførte større regionale domstoler med fagdommere, kalt for ''Länsstyrelsen''. Det tidlig moderne systemet med høy grad av selvstyre og sedvanerett ble forlat. Etter dette ble det vanskeligere for samene å styre sine næringer og sameksistens. Utviklingen var del av en overordnet utvikling i Sverige hvor en gikk inn for privat og statlig eiendomsrett. Under de nye omstendigheter var myndighetene lite interessert i det kompliserte samiske rettighetssystemet. Samene fikk erfare det samme som mange andre urfolk rundt om i verden på 1800-tallet, nemlig at de moderne nasjonalstatene ikke ville eller ikke kunne se samenes system for rettighetsforvaltning som rasjonelt eller noe som kunne fungere.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=233–234}}