Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== 1900-tallet ===
[[Fil:Portrait of John Gielgud 2 by Carl Van Vechten cropped.jpeg|thumb|[[John Gielgud]] spilte såvel Romeo som Broder Lorenzo og Mercutio {{Byline|Carl Van Vechten, Library of Congress}}]]
[[John Gielgud]]s [[Noël Coward Theatre|New Theatre]]-oppsetning i 1935 hadde Gielgud og [[Laurence Olivier]] som Romeo og Mercutio, og byttet roller etter seks uker, med [[Peggy Ashcroft]] som Julie.<ref>Smallwood (2002: 102).</ref> Gielgud brukte en kombinasjon av Q1- og Q2-tekstene, og lot kulisser og kostymer samsvare best mulig med Shakespeares tid. Oppsetningen var en økonomisk suksess, og førte til en bølge av oppsetninger med økt periodeautentisitet.<ref>Halio (1998: 105–107).</ref> Olivier sammenlignet senere sin fremførelse med Gielguds: «John var spirituell, følsom, skjønnhet og abstraksjoner; selv vektla jeg jord, blod og menneske. Jeg følte at John overså den jordnære delen, og det fikk meg til å vektlegge den. Uansett, da jeg spilte Romeo følte jeg det som et kall, jeg skulle tilføre rollen mer realisme»<ref>"John, all spiritual, all spirituality, all beauty, all abstract things; and myself as all earth, blood, humanity ... I've always felt that John missed the lower half and that made me go for the other ... But whatever it was, when I was playing Romeo I was carrying a torch, I was trying to sell realism in Shakespeare.". Smallwood (2002: 110).</ref>

[[Peter Brook]]s versjon fra 1947 var begynnelsen på en annerledes type fremførelser. Brook var mindre opptatt av realisme, og mer opptatt av å oversette skuespillet til en form som kunne kommunisere med den moderne verden. Han argumenterte for at «en oppsetning er bare 'riktig' i det øyeblikket den fremføres, og bare god når den lykkes».<ref>"A production is only correct at the moment of its correctness, and only good at the moment of its success."; Halio (1998: 107–109)</ref> Brook utelot den endelige forsoningen mellom familiene i sin oppsetning.<ref name="Levenson 2000: 87">Levenson (2000: 87).</ref>

Gjennom århundret ble publikum, trolig påvirket av [[kino]]ens estetikk, mindre villig til å akseptere skuespillere som var merkbart eldre enn tenåringene de spilte.<ref>Holland (2001: 207).</ref> [[Franco Zeffirelli]]s produksjon på [[Old Vic]] i 1960 var et viktig forsøk på å bruke yngre skuespillere, med [[John Stride]] og [[Judi Dench]] i hovedrollene. Oppsetningen var også grunnlaget for hans [[Romeo og Julie (1968 film)|film i 1968]].<ref name="Levenson 2000: 87" /> Zeffirelli lånte fra Brooks idéer, selv om han fjernet rundt en tredjedel av skuespillets tekst for å gjøre det mer tilgjengelig. I et intervju med ''The Times'', sa han at skuespillets «sammenvevde motiver av kjærlighet og generasjonskonflikt» hadde relevans i samtiden.<ref>"twin themes of love and the total breakdown of understanding between two generations"; ''[[The Times]]'' 19 September 1960, sitert av Levenson (2000: 87).</ref>

Nylige oppføringer plasserer ofte skuespillet i samtidens verden. I 1986 la [[Royal Shakespeare Company]] handlingen til et moderne [[Verona]]. Springkniver erstattet sverd, ball ble til dopfylte rockefester, og Romeo begikk selvmord med en sprøyte.<ref>Halio (1998: 110).</ref> I 1997 produserte [[Folger Shakespeare Library|Folger Shakespeare Theatre]] en versjon som var lagt til en typisk forstedsverden. Romeo sniker seg inn på Capulets grillfest for å møte Julie, og Julie oppdager Tybalts død mens hun sitter i en time på skolen.<ref>Halio (1998: 110–112).</ref>

Skuespillet blir noen ganger gitt en historisk setting, for å la publikum reflektere på de underliggende konfliktene. Det har blitt satt midt i [[Israel/Palestina-konflikten]],<ref>Pape (1997: 69).</ref> i [[apartheid]]ens [[Sør-Afrika]],<ref>Quince (2000: 121–125).</ref> og i etterdønningene av [[Pueblo-opprøret]].<ref>Lujan (2005).</ref> På lignende vis er [[Peter Ustinov]]s komedieversjon fra 1956, ''[[Romanoff and Juliet]]'', satt i et fiktivt sentraleuropeiske land under [[den kalde krigen]].<ref name="Howard 2000: 297">Howard (2000: 297).</ref> En liksom-viktoriansk revisjonistisk versjon av ''Romeo og Julie''s siste scene (med en lykkelig slutt, Romeo, Julie, Mercutio, og Paris bragt tilbake til livet, og Benvolio som avslører at han er Paris' elskede, Benvolia, i forkledning) utgjør en del av 1980-tallets skuespill ''[[The Life and Adventures of Nicholas Nickleby (skuespill)|The Life and Adventures of Nicholas Nickleby]]''.<ref>Edgar (1982: 162).</ref> ''Shakespeare’s R&J'', av Joe Calarco, gjør klassikeren om til en moderne fortelling om tenåringers homoseksuelle oppvåkning.<ref>Marks (1997).</ref>