Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Pave Klemens XIs dekret ''Cur Deus optimus'' (1704)===
Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter. 
[[Fil:Clement XI.jpg|thumb|Pave [[Klemens XI]] (1700–21)]]
Det skjedde ved at pave [[Klemens XI]] (1700–21) den [[20. november]] [[1704]] godkjente en dom fra [[Kongregasjonen for troslæren|Det hellige Officium]] i dekretet ''Cur Deus optimus'' og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykket ''Shàngdì'' om Gud.

Man kan analysere ''Cur Deus optimus'' fra tre synsvinkler:

*''Fordømmelsene:'' Av msgr. Maigrots syv ankepunkter (''quaesita'', spørsmål) gikk det inn på fire av dem. Det ble ilagt forbud mot ''Tiān'' og ''Shàngdì'' (''qu.'' 1 og 2), og mot visse seremonier knyttet til Konfucius og mot forskjellige deler av forfedrekulten (''qu.'' 4). Derimot kunne en forenklet minnetavle med avdødes navn tolereres i hjemmene (''qu.'' 5). På den annen side ville ikke Det Hellige Officium ta stilling til Maigrots påstand om at Den hellige Stol var blitt narret av pater Martini som, hevdet han, hadde fremstilt fakta «galt i mange henseender» (''qu.'' 3) – dette var blitt en særlig betent påstand i striden mellom partene. Roma så seg heller ikke i stand til å vurdere Maigrots kraftige kritikk av konfuciansk moralsk og åndelig litteratur, den litteratur som jesuittmisjonærene ofte benyttet seg av som hjelpetekster i sin misjon. 
*''Tone'': Kommisjonen som utarbeidet svarene, under pavens personlige forsete, la stor vekt på å fremstille de sprikende påstander på en måte som ikke innebar at man gav den ene eller annen part medhold. Man benyttet rett og slett begge beskrivelser. Eksempel: ''In aedibus Confucii seu miao'' («I Konfuciusbygninger eller avgudstempler»). Man skjærer klar fra å felle en dom om f.eks. bygningene var religiøst eller kulturelt bestemt. Paven konsentrerte seg om det ene avgjørende punkt: Om ritene lot seg forene med kristenlivet.
*''Motiv'': Når Pavestolen kommer til sin negative konklusjon, er det motivert av overbevisningen om at det ville være praktisk umulig for religiøst orienterte kinesere å separere den rent kulturelle kjerne ved ritene fra deres overtroiske innpakning ''(separari nequeunt)''. Man foretok altså en rent pragmatisk vurdering om ritene kunne renses for overtroiske elementer som kanskje mange opplevde ved dem, og kom til at det i datidens kinesiske samfunn ikke lot seg gjøre. Den implisitte kritikk av pater Ricci gjaldt således ikke hans lære, men hans vurdering av hvor mulig en slik renselse ville være.