Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

==Rettsprosesser i Tyskland==
Tyskland var [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|okkupert av de allierte]] de første årene etter krigen. De første prosessene gjennomført i Tyskland var i regi av de allierte i fellesskap eller av hver alliert makt for seg. [[Vest-Tyskland]] gjennomførte den første egne prosessen i 1958, den såkalte Ulm-Einsatzgruppe-prosessen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/landmark-trial-pushed-germany-to-tackle-nazi-past/a-3349537|tittel=Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past {{!}} DW {{!}} 20.05.2008|besøksdato=2018-10-14|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref>

[[Karl Wolff]] var etter krigens slutt i 1945 den høyest rangerte SS-offiser bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Han unnslapp rettsforfølgelse i regi av de allierte på grunn av samarbeid med [[Allen Dulles]]. Wolff ble senere dømt av tyske myndigheter.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcn004|url=https://academic.oup.com/hgs/article/22/1/74/567888|dato=2008-03-01|forfattere=|fornavn=Kerstin|etternavn=von Lingen|via=|serie=1|språk=en|bind=22|hefte=|sider=74–109|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-26|sitat=Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.}}</ref> Dulles intervenerte også til fordel for [[Hjalmar Schacht]] som ble frikjent i hovedprosessen.<ref>Salter, M. (2004). Intelligence Agencies and War Crimes Prosecution. ''Journal of International Criminal Justice'', 2, 826-854.</ref>

Ifølge ''[[Der Spiegel]]'' ble gamle nazister i den vesttyske utenrikstjenesten ofte stasjonert i Sør-Amerika og Midtøsten der diplomatene beskyttet krigsforbrytere og andre nazister på flukt fra rettsoppgjør. Utenriksdepartementets juridiske avdeling skal ha fungert som en varslingstjeneste der nazister på flukt ble advart mot fare for straffeforefølgelse. Med hjelp fra Røde Kors ble 800 tyskere og østerrikere advart mot å reise til Frankrike fordi de der kunne få problemer med rettsvesenet. Konrad Adenauer var pragmatisk og ville ha en slutt på jakten på nazister. [[Konrad Adenauer]] mente Forbundsrepublikken trengte kontinuitet i statsapparatet og at han derfor måtte ansette tjenestemenn med fortid i naziregimet.<ref>{{Kilde avis|tittel=From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany|etternavn2=Bönisch|fornavn6=Klaus|etternavn5=Fröhlingsdorf|fornavn5=Michael|etternavn4=Friedmann|fornavn4=Jan|etternavn3=Darnstaedt|fornavn3=Thomas|fornavn2=Georg|url=https://www.spiegel.de/international/germany/from-dictatorship-to-democracy-the-role-ex-nazis-played-in-early-west-germany-a-810207.html|etternavn=Beste|fornavn=Ralf|språk=en|issn=2195-1349|besøksdato=2021-09-23|dato=2012-03-06|avis=Der Spiegel|etternavn6=Wiegrefe}}</ref>

Franske domstoler dømte minst 1918 tyske borgere for forbrytelser i det okkuperte Frankrike, av disse ble over 900 dømt [[in absentia]]. I Vest-Tyskland ble de franske rettsprosessene voldsomt kritisert. Adenauers regjering la sterkt press på franske myndigheter for å avslutte disse sakene. I 1949 etablerte regjeringen ''Zentrale Rechtschutzstelle''(ZRS) som hadde til oppgave å beskytte tyske borgere i varetekt i andre land. ZRS var primært rettet mot rettsprosessen i Frankrike. Juristen Hans Gawlik var statsadvokat i Breslau i nazitiden og han var forsvarer for tiltalte i Nürnberg.<ref name="Brunner">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qdg5n|tittel=Coping With the Nazi Past: West German Debates on Nazism and Generational Conflict, 1955-1975|etternavn=Brunner|fornavn=Bernhard|dato=|utgiver=Berghahn Books|år=2007|isbn=978-1-84545-505-7|utgave=1|kapittel=THE “COMPREHENSIVE INVESTIGATIVE PROCEEDINGS—FRANCE” West German Judicial Inquiries into Nazi Crimes|sitat=}}</ref> 

===Allierte domstoler===
I Nürnbergprosessen (mot topplederne) og de etterfølgende Nürnbergprosessene ble 207 personer stilt for retten. Rettssakene omhandlet delvis holocaust.<ref name=":3" /> Jødeutryddelsen var ikke et hovedpunkt i tiltalten, men ble delvis fanget opp av begrepet forbrytelse mot menneskeheten. De allierte tonet ned det rasistiske elementet ved nazistenes overgrep for å unngå ubehagelige spørsmål om de alliertes medansvar jødenes og for å unngå at jødene fikk fremmet sine politiske krav innenfor rammen av rettsprosessen.<ref name="Gallas" />

====Nürnbergprosessen (hovedprosessen)====
{{utdypende|Nürnbergprosessen}}
[[Fil:Nuremberg Aerial Justizpalast.JPG|miniatyr|Justispalasset i Nürnberg der hovedprosessen og de etterfølgende ble avholdt. Mens store deler av Nürnberg lå i ruiner, var palass-komplekset (inkludert det store fengselet der tiltalte kunne holdes i varetekt) stort sett uskadet.<ref>Cooper, R. W. (2012). ''The Nuremberg Trial.'' Faber & Faber.</ref><ref>Pick, D. (2012). ''The pursuit of the Nazi mind: Hitler, Hess, and the analysts.'' Oxford University Press, Oxford.</ref> {{byline|Nicohofmann}}]]

Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Det er rettshistorisk viktig prosess og har blitt symbolet på rettsoppgjøret etter krigen.<ref name="Goda" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Berg, Frederick | utgivelsesår = 1946 | tittel = Nürnberg-prosessen fra uke til uke | utgivelsessted = Oslo | forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060608166 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = I hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }}</ref>

[[Ernst Kaltenbrunner]] ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltenbrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnberg.<ref>Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. ''International History Review,''  Vol. 32, No. 3, pp. 559-562</ref> [[Evelyn Waugh]] noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter.<ref name="Black">Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In ''Contemporary Views on the Holocaust'' (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.</ref> Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Hengning var vanlig henrettelsesmetode, mens militære personer anså hengning som æreløst og ønsket å bli henrettet ved skyting ifølge militær tradisjon.<ref name="Patin" /> Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. [[Arthur Seyss-Inquart]] ble henrettet i Nürnberg i 1946.<ref name="Bartrop">{{Kilde bok|tittel=The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection|etternavn=Bartrop|fornavn=Paul R.|utgiver=ABC-CLIO|år=2017|isbn=|utgivelsessted=Santa Barbara, California|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> [[Hans Frank]] ble henrettet i Nürnberg i 1946.<ref>Cyprian, P. B. (2006). ''World Fascism: A Historical Encyclopedia.'' Volume 1. California: ABC-CLIO Inc.</ref>

De tiltalte brydde seg lite om tyske forbrytelser under krigen. Göring insisterte på at jødene var fremmede som ikke kunne bli værende i Tyskland, [[Alfred Rosenberg]] sa at jødene spyttet på tysk kultur, [[Ribbentrop]] mente at amerikanske jøder som trakk i trådene sto bak holocaust, [[Walter Funk]] (finansminister under Hitler) mente at sovjetiske styrker begikk større overgrep i [[Pommern]] enn noe av de tyske styrker gjord i Sovjetunionen, Otto Ohlendorf mente at de alliertes behandling av Tyskland var minst like ille som «skytingen av de jødene» (''shooting of those jews'').<ref name="Goda" />

[[Dieter Wisliceny]] medvirket som vitne i Nürnbergprosessen og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om [[Adolf Eichmann]]s virke og sentrale rolle i holocaust. Eichmann var på dette tidspunktet på frifot. Wislicenys beretning ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.<ref>Hilberg, R., Browning, C., & Hayes, P. (2019). ''German Railroads, Jewish Souls: The Reichsbahn, Bureaucracy, and the Final Solution''. Berghahn Books.</ref><ref>Cesarani, D. (2013). ''After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref> Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til holocaust.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”|publikasjon=Journal of Contemporary Antisemitism|doi=https://doi.org/10.26613/jca/1.2.%25x|url=http://journals.academicstudiespress.com/index.php/JCA/article/view/115|dato=2018-07-02|forfattere=|fornavn=Dan|etternavn=Michman|via=|serie=2|språk=en|bind=1|hefte=|sider=|issn=2472-9906|besøksdato=2020-04-12|sitat=This article examines Dieter Wisliceny’s written testimony from November 1946 and shows that, even though not asked to do so, he provided deep historical insights regarding the psychological atmosphere in which the Final Solution of the Jewish Question emerged, which was soaked with an apocalyptic antisemitic imagery, and regarding the timeline of the development of this program.|arkiv-dato=2020-04-12|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200412161041/http://journals.academicstudiespress.com/index.php/JCA/article/view/115|url-status=død}}</ref><ref>Holmila, A. (2005). Portraying Genocide: The Nuremberg Trial, the Press in Finland and Sweden and the Holocaust, 1945-46. ''Acta Societatis Martensis'', 1, 206. «...Wisliceny’s extrodinary testimony, which Marrus has characterised as “perhaps the single most important testimony for understanding the European-wide evolution of the ‘Final Solution’”»</ref>

====Nürnbergprosessene====

Etter hovedprosessen i Nürnberg hadde de allierte i 1946 en liste på 5000 personer mistenkt for grove forbrytelser (''major crimes''). Ved et nøye utvalg fra denne listen endte USAs sjefanklager [[Telford Taylor]] med 12 prosesser som etterfulgte hovedprosessen,<ref>https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/07075332.2012.745255</ref> de såkalte [[Nürnbergprosessene]] gjennomført av de allierte omfattet blant annet:
* [[IG Farbenprosessen]] - mot 23 ledere i [[IG Farben]] i årene 1947–1948 blant annet for plyndring og slaveri. 
* [[Legeprosessen]] - mot 23 leger tiltalt for medisinske eksperimenter på mennesker.
* [[Pohlprosessen]] - mot [[Oswald Pohl]] og andre SS-offiserer for driften av konsentrasjonsleirene.

[[Fil:Greiser, von dem Bach, Forster, Hacker, Koppe.jpg|miniatyr|Foran fra venstre: [[Arthur Greiser]] (dømt og henrettet i Polen), [[Erich von dem Bach-Zelewski]] (ikke tiltalt), [[Albert Forster]] (dømt og henrettet i Polen), Heinrich Hacker og [[Wilhelm Koppe]] (unnslapp). Fotografert i [[Fristaden Danzig]] på slutten av 1930-årene.]]
USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av [[Nürnbergprosessene]] som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge [[Benjamin Ferencz]] som ledet aktoratet.<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage/Knopf Doubleday/Random House.</ref> Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad og [[Otto Rasch]] hadde to doktorgrader.<ref name="Bertosa">{{Kilde www|url=http://www.journal.forces.gc.ca/vol12/no1/76-bertosa-eng.asp|tittel=Canadian Military Journal|besøksdato=2018-10-28|forfattere=|dato=2012|fornavn=Brian|etternavn=Bertosa|fornavn2=|etternavn2=|språk=en|verk=www.journal.forces.gc.ca|forlag=|sitat=}}</ref>

[[Pohlprosessen]] omfattet [[Oswald Pohl]] og 17 andre offiserer fra [[SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt]]. Pohl og flere andre i samme sak fikk dødsstraff, men av disse ble bare Pohl henrettet.<ref name="Matthaus2007" /> 

[[Hinrich Lohse]] ble dømt til 10 års fengsel i 1948 og slapp ut etter tre år på grunn av dårlig helse. [[Wilhelm Koppe]] var SS-sjef i Warthegau og Generalguvernmentet og tok der initiativ til gassing i [[Kulmhof]]. Koppe gjorde etter krigen karriere i næringslivet under nytt navn før han ble avslørt i 1960-årene og tiltalt for medvirkning til {{formatnum:145000}} mord. Rettssaken ble avlyst på grunn av Koppes helse. Den kjente antisemitten [[Robert Ley]] hengte seg i cellen før rettssaken.<ref>Kershaw, I. (1998). ''Hitler,'' two volumes. London: Penguin.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah | utgivelsesår = 1965 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060504037 | side = }}</ref><ref>Arendt, H. (2006). ''Eichmann in Jerusalem''. Penguin.</ref>

[[Dieter Wisliceny]] medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I mellomtiden var Wisliceny henrettet i Bratislava.<ref>Cesarani, D. (2013). After ''Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref>

[[Edmund Veesenmayer]] ble i [[Ministerieprosessen]] i Nürnberg dømt til 20 års fengsel, men ble sluppet ut allerede i 1951.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 297-299.</ref> [[Otto Winkelmann]], SS-sjef for Ungarn, ble ikke tiltalt.<ref name="Kenez">Kenez, P. (2013). ''The coming of the Holocaust: From antisemitism to genocide.'' Cambridge University Press.</ref> Dette var den viktigste saken ført for allierte domstoler i Tyskland på bakgrunn av [[holocaust i Ungarn]].{{sfn|Braham|2000|p=260}} 

Holocaust i Ungarn var ellers et tema under hovedprosessen i Nürnberg mot Kaltenbrunner og Ribbentrop, og i saken USA førte mot [[Oswald Pohl]], [[Krupp]] og [[IG Farben]]. Den britiske okkupasjonsmakten tok opp Ungarn i forbindelse med saken mot [[Josef Kramer]] og 44 andre saker relatert til Auschwitz og andre leirer. Saker ført av Frankrike og Sovjetunionen berørte i liten grad Ungarn. Friedrich Jeckeln, HSSPF for ''Ostland'' og leder for [[Kamenets-Podolsk]]-massakren, ble dømt og hengt i [[Riga]] 3. februar 1946.{{sfn|Braham|2000|p=260}}

Ungarns statsoverhode [[Miklós Horthy]] ble ansett som [[krigsfange]] hos de allierte, og sluppet fri i desember 1945 uten å bli tiltalt. Han vitnet i saken mot Veesenmayer i 1948. I fangenskap skrev Horthy brev til [[Churchill]], kong George, president [[Harry Truman]] og utenriksminister [[Ernest Bevin]] der han argumenterte for at han ikke hadde noe personlig ansvar for samarbeidet med Hitler og for overgrepene begått av regjeringen i Ungarn.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Miklos-Nagybanyai-Horthy|tittel=Miklós Horthy {{!}} Hungarian statesman|besøksdato=2019-09-29|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref name="GyulaiObituary">{{Kilde avis|tittel=Countess Ilona Edelsheim Gyulai|url=https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/10036650/Countess-Ilona-Edelsheim-Gyulai.html|dato=2013-05-03|besøksdato=2019-09-29|issn=0307-1235|språk=en-GB|avis=The Telegraph|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=After their eventual liberation by American troops in May 1945, Ilona and her son remained in Germany. Admiral Horthy, considered a prisoner of war by the Americans, was not released from a Nuremberg jail until Christmas 1945. In 1948 she and her father-in-law were driven back to Nuremberg, where Horthy testified at the trial of Edmund Veesenmayer, the wartime German plenipotentiary to Budapest.}}</ref><ref>Sakmyster, T. (1996). Miklos Horthy aud the Allies, 1945-1946: Two Documents. ''Hungarian Studies Review'', 23(1):67-79</ref><ref>Kempner, R. M. (1950). The Nuremberg trials as sources of recent German political and historical materials. ''American Political Science Review'', 44(2), 447-459.</ref>

====Einsatzgruppenprosessen====
[[File:Attorneys Bergold and Aschenauer with Prosecutor Ferencz at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Fra Einsatzgruppenprosessen. Aktor [[Benjamin Ferencz]] (stående i midten, han er bare 154 cm høy) sammen med forsvarsadvokatene Bergold (til venstre) og [[Rudolf Aschenauer]]. Aschenauer var i mange år leder for ''Stille Hilfe'' som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.<ref>Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): ''Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis''. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.</ref> Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring av [[Sozialistische Reichspartei|SRP]] (et parti for gamle nazister). Etter saken mot [[Adolf Eichmann]] ga han ut en bok som forsøkte å renvaske Eichmann.<ref>Lee, M. A. (2013). ''The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists.'' Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.</ref> {{byline|US Army photographers/Office of Chief of Counsel for War Crimes}} ]]
{{utdypende|Einsatzgruppenprosessen}}
Einsatzgruppenprosessen (egentlig ''Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.'') var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et [[USA|amerikansk]] militærtribunal under Nürnbergprosessene. USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra [[Einsatzgruppen]] og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet [[holocaust]]. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppene.<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Vintage/Knopf Doubleday/Random House.</ref> 

I en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte i 1946/1947 rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Rapportene listet opp steder, datoer og antall drepte. Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte. [[Benjamin Ferencz]] la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i [[Babij Jar]]. Ferencz fikk klarsignal av [[Telford Taylor]] om å gå til sak mot at han gjorde det selv.<ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref><ref name="Stuart" />{{rp|14}} 

Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, [[Otto Rasch]] hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.<ref name="Bertosa"/>

Fra [[1941]] til [[1943]] var Einsatzgruppene ansvarlige for drap på mer enn en million jøder, «partisaner», [[sigøynere]], funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og det var på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg. Ifølge Ferencz hadde de faktagrunnlag for å tiltale hundrevis av menn fra Einsatzgruppene. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, én av disse døde og én begikk selvmord før saken begynte.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.<ref name="Hofmann">Hofmann, T. (2013). ''Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate.'' McFarland.</ref><ref name="Stuart">Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). ''The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings.'' Amsterdam University Press.</ref>

Tiltalen omfattet blant annet [[Forbrytelse mot menneskeheten|Forbrytelser mot menneskeheten]] i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for [[folkemord]]. For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} 

Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommen påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.<ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}} Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref> Aktor supplerte tiltalepunktene om krigsforbrytelser med dommer fra tysk høyesterett før og etter første verdenskrig, prøyssisk militærlov fra 1845 og østerriksk lov. Aktor søkte å vise at tiltale basert på eksisterende tyske og østerrikske lover og presedens var tilstrekkelig og at lover med tilbakevirkende kraft ikke var påkrevd. De tiltalte benektet ikke at de deltok i massedrap, inkludert Babij Jar, men understreket at de selv ville blitt drept om de ikke fulgte ordre.<ref name="Meier" />

====Dachau-prosessene====
[[Dachauprosessene]] (tysk: ''Dachauer Prozesse''; engelsk: ''Dachau Trials'') var 489 militære straffesaker mot over 1600 krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av [[Den amerikanske okkupasjonssonen|den amerikanske okkupasjonsmakten]] inne i [[Dachau konsentrasjonsleir]] som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene [[Buchenwald]], [[Flossenbürg konsentrasjonsleir|Flossenburg]] og [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra [[Nürnbergprosessen]] som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Sakene ble ført i regi av [[Juristkorpset (US Army)|Judge Advocate General's Departement]], den amerikanske hærens juridiske kontor. I henhold til London-avtalen av 8. august 1945 skulle hver av okkupasjonsmakten straffeforfølge mistenkte i hver sine soner. Dachau ble valgt til rettslokale fordi det var den eldste leiren og mange av forbrytelsene hadde skjedd der, dessuten var det egnede bygninger med innlagt vann og fungerende oppvarming.<ref>Hilton, F. O. (2004). ''The Dachau Defendants: Life Stories from Testimony and Documents of the War Crimes Prosecutions.'' McFarland.</ref><ref name="NYT1998">{{Kilde avis|tittel=William Denson Dies at 85; Helped in Convicting Nazis|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/1998/12/16/nyregion/william-denson-dies-at-85-helped-in-convicting-nazis.html|besøksdato=2019-01-17|etternavn=Kaufman|fornavn=Michael T.|dato=1998-12-16|side=|språk=en-US|issn=0362-4331|sitat=At the time of the trials, Mr. Denson, a 32-year-old West Point graduate, was assigned to the Judge Advocate's Office in Europe. Of those Mr. Denson prosecuted, 4 were acquitted and 132 were sentenced to death, with the rest receiving varying prison terms. Of those condemned to die, some had their sentences reduced on appeal, but 97 were eventually hanged.}}</ref><ref>Greene, J. (2007). ''Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor.'' Random House/Broadway Books.</ref>{{rp|29}} 
[[File:Warning to Jews of Libau 02.jpg|thumb|Politisjef Fritz Dietrichs ordre om at jødene i [[Liepāja]] skulle holde seg hjemme 15-16. desember 1941. Dette forberedte massakren i byen. Massakren var ikke et tema da Dietrich ble dømt i Dachau.]]
Dachau og de andre leirene var i utgangspunktet ikke utryddelsesleirer og fangene døde hovedsakelig av hardt arbeid, sult og sykdom. Jødiske fanger i Dachau og andre leirer fikk særlig brutal behandling. I Dachau var omkring en tredjedel av de internerte jødiske. Over 90 % av de internerte i Dachau var sivile. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble sovjetiske krigsfanger flyttet til Dachau hvor de fleste ble henrettet. Mot slutten av krigen ble leirer i øst evakuert og de internerte flyttet til leirer i Tyskland og Østerrike, blant annet til Dachau.<ref name="Bazyler" />

[[Otto Moll]] var ansvarlig for driften av gasskamrene og krematoriene i [[Auschwitz-Birkenau]] mai-september 1944. Han ble dømt i Dachau-hovedprosessen og  henrettet 1946 i [[Landsberg am Lech]].<ref>Blatman, D. (2009). ''The death marches and the final phase of Nazi genocide''. Routledge.</ref>

SS-offiser Fritz Dietrich var politisjef i [[Liepāja]] der han blant annet beordret massakrer i på flere tusen jøder.<ref name="Anders">Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). [https://doi.org/10.1093/hgs/17.1.114  Who died in the Holocaust? Recovering names from official records]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 17(1), 114-138.</ref> Etter krigen ble han dømt for å ha henrettet syv allierte flyvere i [[Saar]]-området, massakrene i Liepāja var ikke et tema. Dietrich ble hengt i [[Landsberg fengsel]]. Dietrich hadde doktorgrad i kjemi.<ref>Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (eds.). (1991). ''The good old days": the Holocaust as seen by its perpetrators and bystanders.'' Konecky Konecky.</ref><ref>Jens Banach (1998): ''Heydrichs Elite. Sammlung Schöningh zur Geschichte und Gegenwart. Das Führerkorps der Sicherheitspolizei und des SD 1936–1945'', F. Schöningh, ISBN 3-506-77506-5, s. 280</ref><ref>https://www.jewishvirtuallibrary.org/case-no-12-1545-and-12-2272-us-vs-fritz-dietrich-et-al</ref>

====Benådninger og etterspill====
[[File:Judges Speight, Musmanno and Dixon at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Fra Einsatzgruppenprosessen («United States vs. Otto Ohlendorf et al») dommeren John J. Speight, Michael A. Musmanno (leder), og Richard D. Dixon. {{byline|Army photographers/ Office of Chief of Counsel for War Crimes}}]]
I den første [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppenprosessen var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga de dømte tid til å mobilisere støttespillere.<ref name="Earl" />

[[John J. McCloy]] overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at [[Konrad Adenauer]] var valgt til den først kansleren for [[Vest-Tyskland]]. På det tidspunktet var det i [[Landsberg fengsel]] 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var [[Martin Sandberger]] og 13 andre dømte fra Einsatzgruppenprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general [[Lucius D. Clay]] som hadde anlagt en hard linje.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" />  

McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av [[NSDAP]]. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" /> 

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren [[David W. Peck]] med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt ''Peck Panel'', leverte sin rapport i august 1950. Deretter ble fem dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging 7. juni 1951, blant annet [[Otto Ohlendorf]].<ref name="Earl" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/international/germany/from-dictatorship-to-democracy-the-role-ex-nazis-played-in-early-west-germany-a-810207.html|tittel=From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International|besøksdato=2020-01-17|forfattere=|dato=6. mars 2012|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."}}</ref> 

Da [[James Bryant Conant]] overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], en bror av [[Richard von Weizsäcker]], arbeidet for å få frigitt fanger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, [[Ernst von Weizsäcker]]s advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap.<ref name="Earl" /> 

Benådninger og løslatelser fra allierte fangenskap utover i 1950-årene skyldtes vesttysk ambivalens til de alliertes rettsprosesser og politisk press i Vest-Tyskland under [[den kalde krigen]]. Mens fengslingen av blant annet [[Alfried Krupp von Bohlen und Halbach|Alfried Krupp]] og [[Erich von Manstein]] irriterte grupper i Tyskland, ble veteraner, østblokken og jødisk organisasjoner opprørt over at de snart ble løslatt.<ref name="Goda" />

[[Helene Elisabeth von Isenburg]] sto bak ''Stille Hilfe'' ([[Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte]], en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel. Da Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: ''Mixed Clemency and Parole Board'') for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømt i Nürnberg.<ref name="Earl" />  

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Martin Sandberger, [[Ernst Biberstein]], Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.<ref name="Earl" />

Eugen Steimle var leder av Sonderkommando 7a og Einsatzkommando 4a som drev massedrap i Sovjetunionen. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen. Han ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som han kjente fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.<ref name="Wiesing">{{Kilde bok|tittel=Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus|etternavn=Wiesing|fornavn=Urban|utgiver=Franz Steiner Verlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>Junginger, H. (2017). ''The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany.'' Brill.</ref>

I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. Prosessene ble ansett som en trussel mot demokratiseringen av landet. De vesttyske regjeringene forsøkte å reversere mest mulig av de alliertes tiltak under okkupasjonen blant annet ved reintegrering av nazistene i samfunnslivet. Den sovjetiske okkupasjonsmakten utstedte i 1947 et amnesti i østsonen for «nominelle» medlemmer av nazipartiet. Også i DDR var det et sterkt fall i antall saker etter 1950. Både i Vest-Tyskland og DDR ble det skapt et selvbilde som ofre.<ref name="Pendas" />

====Belsenprosessen====
[[Irma Grese]] ble tiltalt i [[Belsenprosessen]] og henrettet ved henging i desember 1945. Hun hadde hovedsakelig vært vakt i Auschwitz (der hun begynte under 20 år gammel) før hun var kort tid i [[Bergen-Belsen]]. Grese var kjent for sin brutale og sadistiske behandling av fangene. Rettssaken mot Grese ble bredt omtalt i tysk presse. Hun uttrykte ingen anger.<ref>Kater, M. H. (2004). ''Hitler youth''. Harvard University Press, s. 70ff.</ref>

====Andre====
Etter krigen ble [[Hinrich Lohse]] av en domstol i [[Bielefeld]] dømt til 10 års fengsel. Han slapp ut i 1951 på grunn av dårlig helse. Lohse vitnet i senere saker mot politimenn og medlemmer av SS. Da det ble igangsatt undersøker av Rikskommissariat Ostland var Lohse død og kunne ikke stilles til ansvar.<ref>Angrick, A., & Klein, P. (2009). ''The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944'' (Vol. 14). Berghahn Books.</ref><ref>Kershaw, I. (2001). ''Hitler: 1936-1945 Nemesis.'' WW Norton & Company.</ref>

===== Josef Oberhauser =====
[[Josef Oberhauser]] ble i 1948 i [[den sovjetiske okkupasjonssonen]] dømt dømt til 15 års fengsel for medvirkning i [[Aktion T4]] og for medlemskap i SS. I forbindelse med et omfattende amnesti ble han i 1956 sluppet fri.<ref name="Conroy">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref name="Knittel2">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref> I 1964–1965 ble Oberhauser dømt til 4 års fengsel for medvirkning til 450.000 mord i [[Bełżec (utryddelsesleir)|Bełżec]]. Domstolen i München (tysk: ''Landgericht München'') ga relativt kort straff begrunnet med at Oberhauser hadde sonet en fengselsstraff i [[Øst-Tyskland|DDR]]. Oberhauser sonet 2 år.<ref name="Arad2018kap4">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv3dnq8z|tittel=The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka|etternavn=Arad|fornavn=Yitzhak|dato=2018|utgiver=Indiana University Press|doi=10.2307/j.ctv3dnq8z.9}}</ref><ref name="Knittel3">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref><ref name=":02">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt5vkrf9|tittel=The Destruction of the European Jews: Third Edition|etternavn=Hilberg|fornavn=Raul|dato=2003|utgiver=Yale University Press|isbn=978-0-300-09557-9}}</ref> Øvrige tiltalte i [[Bełżec-prosessen]] (tysk: ''Belzec-Prozess'') i München ble frikjent. De tiltalte nektet ikke for at det hadde skjedd massemord i leiren der de arbeidet.<ref name="Conroy2">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071404091|tittel=Brev fra nullpunktet|forfatter=Englund, Peter|forlag=Universitetsforl.|isbn=8200228401|utgivelsessted=no#|side=|utgivelsesår=1997}}</ref> I Trieste ble Oberhauser dømt ''[[in absentia]]'' i 1976 til livstid i fengsel for forbrytelser i Italia. Straffesaken i Trieste ble utløst av [[Sobibór|Sobibor]]-prosessen i [[Hagen]] i 1966. Ingen av de seks tiltalte i Trieste-prosessen var til stede og bare Oberhauser var i live da saken kom for retten ([[Christian Wirth|Wirth]] døde i 1944, Gottlieb Hering i 1945, [[Franz Stangl]] i 1971 og [[Dietrich Allers]] i 1975). Oberhauser sonet ikke i Italia og var fri mann resten av livet.<ref name="Conroy3">Conroy, M. (2017). ''Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath''. Columbia University Press.</ref><ref name="Knittel4">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref>

===Tyske domstoler===
[[Fil:Stefan Baretzki at the Judenrampe (Auschwitz Album).jpg|miniatyr|[[SS-Rottenführer]] Stefan Baretzki (helt til høyre på bildet) ble dømt til livstid i Frankfurt. Fotografiet er fra [[Auschwitzalbumet]] på seleksjonsrampen i Auschwitz sommeren 1944, med stokken han brukte til å slå fangene med. Baretzki var ansvarlig for å drive de ankomne fra rampen til gasskammeret.<ref>{{Kilde www|url=https://www.sueddeutsche.de/politik/neues-buch-ueber-taeter-und-opfer-im-kz-auschwitz-meine-mutter-fehlte-mir-1.1845518|tittel=Menschen im KZ Auschwitz: "Meine Mutter fehlte mir"|besøksdato=2020-03-06|forfattere=|dato=17. desember 2013|fornavn=Süddeutsche|etternavn=Zeitung|språk=de|verk=Süddeutsche.de|forlag=|sitat=In seinem Buch werden Täter und Opfer beim Namen genannt: Zum Beispiel der besonders brutale SS-Rottenführer Stefan Baretzki, der für die Abwicklung der ankommenden Transporte von der Selektionsrampe bis zur Gaskammer zuständig war;}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa8617|tittel=SS guards supervise the arrival of a transport of Jews from Subcarpathian Rus to Auschwitz-Birkenau. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2020-03-06|forfattere=|dato=|verk=collections.ushmm.org|forlag=|sitat=Pictured on the far right is SS Wachmann Stefan Baretzki. During the Frankfurt trials (1963-1965) this photograph was used as evidence against Baretzki.}}</ref>]]
[[Det allierte kontrollrådet]] ga i desember 1945 tyske domstoler anledning til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere samt statsløse i nazitiden. Innen 1949 hadde tyske domstoler dømt 4667 personer for forskjellige forhold i nazitiden, omtrent samme antall som de vestlige okkupasjonsmaktene; det var bare noen få dommer for det mest alvorlige forholdene.<ref name="Gortat" /> I Vest-Tyskland ble etterhvert stor motstand mot rettsoppgjøret under [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|alliert okkupasjon]] de første årene etter andre verdenskrig. Ledende politikere begynte å fremheve tyske offer og lidelser under andre verdenskrig. [[Konrad Adenauer|Konrad Adenauers]] støtte til [[Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig|de fordrevne]] styrket inntrykket av tyskerne som ofre. [[Luxembourg-avtalen]] (1952) om erstatning til de jødiske folk medvirket til inntrykk av at krigen var historie. På denne tiden fremsto ikke holocaust som noe særskilt blant krigsforbrytelsene.<ref name="Gortat" /><ref name="Brunner" /> 

I 1954 fikk [[Forbundsrepublikken]] (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til ''Überleitungsvertrag'' (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland. Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret.<ref name="Brunner" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Nazi Crimes Before West German Courts: Fritz Bauer as a Visionary of International Criminal Justice?|verk=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/mqaa016|url=https://academic.oup.com/jicj/article/18/1/167/5831180|dato=2020|forfattere=Ida Richter|bind=18|hefte=1|sider=167–183|besøksdato=2022-11-30}}</ref>

På slutten av 1950-tallet fikk nazitiden ny oppmerksomhet i offentligheten i Vest-Tyskland. [[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen]] ble opprettet i 1958 samme år som Einsatzgruppe-prosessen i Ulm. Rettsprosessen i Ulm innledet en serie større rettsprosesser under Forbundsrepublikkens jurisdiksjon. Samtidig skapte det uro at tidligere nazister ble tatt inn i varmen i de politiske partiene der noen gamle nazister også hadde politiske ambisjoner. Rettssaken mot Eichmann i Jerusalem og den Auschwitzprossen i Frankfurt var store offentlige begivenheter. Forlengelse av foreldelsesfristen for forbrytelser i nazitiden var et betydelig debattema. Rundt 90 % av tyskerne mente de ikke hadde noe ansvar for holocaust og det ble økende krav om å synliggjøre nazismene i skolebøker. Dette skjedde flere år før studentopprøret og 1968-generasjonens krav om kraftigere oppgjør med nazismen.<ref name="Scholtyseck">Scholtyseck, Joachim (2006): Conservative Intellectuals and the Debate over National Socialism and the Holocaust in the 1960s. I Philipp Gassert og Alan Steinweis (red.): ''Coping with the Nazi Past'' (pp. 238-257). Berghahn Books.</ref>

====Ulm-Einsatzgruppen-prosessen====
Den første store saken under tysk lov var [[Ulm]]-Einsatzgruppe-prosessen i 1958 og vakte stor oppsikt i Vest-Tyskland. Ti Gestapo-menn fra [[Tilsit]]-kommandoen ble tiltalt for drap på over 5000 jøder i Litauen. Noen av dem var SS-medlemmer. Saken begynte fordi en overlevende tilfeldig oppdaget [[Bernhard Fischer-Schweder]] som hadde vært politisjef i Memel.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/landmark-trial-pushed-germany-to-tackle-nazi-past/a-3349537|tittel=Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past {{!}} DW {{!}} 20.05.2008|besøksdato=2018-10-14|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref> ''Süddeutsche Zeitung''s overskrift var: «Noch sind die Mörder unter uns». Saken viste at nazistenes forbrytelser i Øst-Europa ikke var skikkelig etterforsket. Forbundskansler [[Konrad Adenauer]] sørget for å opprette «sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser» ([[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen]]) i Ludwigsburg.<ref>{{Kilde avis|tittel=The last Nazi hunters|avis=The Guardian|url=http://www.theguardian.com/news/2017/aug/31/the-last-nazi-hunters|besøksdato=2018-10-14|etternavn=Kinstler|fornavn=Linda|dato=2017-08-31|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref>

====Max Täubner====
Vesttyske myndigheter reiste i 1959 sak mot [[Max Täubner]] som på eget initiativ hadde sørget for at troppen han ledet drepte flere tusen jøder i Ukraina og Hviterussland. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt av SS under krigen og at han i henhold til den tyske grunnlovens paragraf 103 ikke kunne dømmes på nytt for det samme forholdet. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. I 1973 vitnet Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført. Under krigen hadde Täubner som den eneste blitt dømt av en SS-domstol for handlinger under holocaust. Täubner ble dømt for å ha fotografert massedrapene og for mangel på disiplin.<ref name="Buchler" /><ref>Cüppers, M. (2005). ''Wegbereiter der Shoah: die Waffen-SS, der Kommandostab Reichsführer-SS und die Judenvernichtung 1939-1945''. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft.</ref>

====Frankfurt-Auschwitz-prosessene====
[[Fil:Saalbau-ffm-haus-gallus-003.jpg|miniatyr|Bürgerhaus Gallus i Frankfurt der prosessene ble gjennomført fra 1963.]]
[[Fil:Kdylewski RJMARANANPICS.jpg|miniatyr|Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning<ref>Wittmann, R. (2012). Beyond Justice. Harvard University Press.</ref> til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.]]

{{utdypende|Auschwitzprosessene i Frankfurt}}
I 1963-1965 gjennomførte Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) sin egen Auschwitz-rettssak i [[Frankfurt am Main]], også kalt Frankfurt-prosessen, den andre Auschwitzprosessen eller den første Auschwitzprosessen i Frankfurt. Dette var den mest omfattende og trolig den viktigste prosessen i forbindelse med rettsoppgjøret i Tyskland etter krigen. Prosessen omfattet 22 personer som hadde tjenestegjort som blant annet vakter i Auschwitz. Lydopptak til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt.<ref name="Goda" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965. Genocide, History, and the Limits of the Law|publikasjon=German Politics & Society|url=http://www.jstor.org/stable/23742842|dato=2008|fornavn=Klaus L.|etternavn=Berghahn|serie=1 (86)|bind=26|sider=128–134|issn=1045-0300|besøksdato=2020-02-26}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Indicting Auschwitz? The Paradox of the Frankfurt Auschwitz Trial|publikasjon=German History|doi=10.1191/0266355403gh294oa|url=https://academic.oup.com/gh/article/21/4/505/763104|dato=2003-10-01|forfattere=|fornavn=Rebecca Elizabeth|etternavn=Wittmann|via=|serie=4|språk=en|bind=21|hefte=|sider=505–532|issn=0266-3554|besøksdato=2020-02-26|sitat=During the late 1950s, the German authorities in the public prosecutor's office of the state of Hesse in Frankfurt began to organize what would become the Frankfurt Auschwitz Trial 1963–5 of twenty people alleged to have been responsible for some of the worst crimes at the Auschwitz concentration camp. The trial opened with a seven-hundred-page indictment, an extraordinary document that included the testimony of two hundred and fifty-two witnesses (both survivors and former SS officers) and a two-hundred-page history of the camp written by experts. In the mind of its principal organizer, the trial was to put the entire ‘Auschwitz Complex’ before the court. This concept, ‘Auschwitz on trial’, is at the core of German public confrontation with the Nazi past in the 1960s.}}</ref> Blant de tiltalte var gestapopersonell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som ''[[kapo]]''. Saken ble innledet 20. desember 1963 for ''Schwurgericht'' (delstatsretten). Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind, retten hørte 350 vitner, og [[sluttprosedyre]]n alene varte i 3 måneder. Domstolen konkluderte med syv livstidsdommer, ti dommer på tre til 14 år, tre frifinnelser og to saker ble trukket av medisinske grunner.<ref name="Pendas2000" />

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangert i live. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.<ref>{{Kilde avis|tittel=1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder|url=https://www.welt.de/kultur/article1199238/Die-entspannte-Freizeit-der-Massenmoerder.html|avis=DIE WELT|dato=2007-09-20|besøksdato=2020-03-07|fornavn=Sven Felix|etternavn=Kellerhoff|side=|sitat=Zunächst erfolgreicher beim Untertauchen ist Richard Baer: Er nimmt den falschen Namen „Karl Neumann“ an und lebt bis 1960 unbehelligt bei Hamburg.}}</ref><ref>Pendas, D. O.(2006). ''The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law.'' Cambridge University Press, s.49-51.</ref>

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble [[Robert Mulka]] (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens ''[[Unterscharführer]]'' (korporal) [[Josef Klehr]] som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]] ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda" /> [[Johan Vogt]] bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 14}}</ref>

For Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med [[fenol]]innsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kleiner Mann ganz groß|url=https://taz.de/!1523186/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=1995-01-27|besøksdato=2020-03-06|issn=0931-9085|sider=15–17|språk=de|fornavn=Hermann|etternavn=Langbein|side=|sitat=Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2020.1718921|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2020.1718921|dato=2020-01-24|forfattere=|fornavn=Andrew|etternavn=Wisely|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–26|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.}}</ref> I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen ''[[Jud Süss]]'' (av [[Veit Harlan]]) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637496|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637496|dato=2019-08-09|forfattere=|fornavn=Brad|etternavn=Prager|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–22|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.}}</ref>

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. [[Martin Walser]] mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: ''Aufklärung'') av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser. I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.<ref name="Pendas2000" /> Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med holocaust i full offentlighet. Men ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.<ref name="Pendas" />

I 1967-1968 ble den tredje prosessen i Frankfurt gjennomført. Saken ble ført mot to tidligere fanger som hadde vært ''[[kapo]]s'' i Auschwitz.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Judgement in the Grey Zone: the Third Auschwitz (Kapo) Trial in Frankfurt 1968|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623520701644432|url=https://doi.org/10.1080/14623520701644432|dato=2007-12-01|forfattere=|fornavn=René|etternavn=Wolf|via=|serie=4|bind=9|hefte=|sider=617–635|issn=1462-3528|besøksdato=2020-02-26|sitat=The so-called “Third Auschwitz Trial” took place from August 30, 1967, to June 14, 1968, in Frankfurt amid very little publicity and hardly any public interest, and was a prosecution against two of the concentration camp inmates, Josef Windeck and Bernhard Bonitz, who were Kapos in Auschwitz. These two German small-time criminals had been moved to the concentration camp after the completion of their prison sentence, into “protective custody” (Schutzhaft), and were given favoured positions, in charge of a group of prisoners or work detail, fulfilling some guard and/or SS duties, in return for food, alcohol, cigarettes and other privileges.}}</ref>

====Majdanek-prosessen i Düsseldorf====
[[Vest-Tyskland|Vesttyske]] myndigheter gjennomførte fra 1975 en egen prosess mot personell fra [[Majdanek]]. Sakene ble avholdt i Düsseldorf til 1981. Tidligere hadde en sovjetisk-polsk domstol avholdt en prosess før krigen var over og Polen gjennomført en Majdanek-prosess 1946-1948.<ref>{{Kilde avis|tittel=15 Majdanek Guards in German Trial|url=https://www.nytimes.com/1975/11/27/archives/15-majdanek-guards-in-german-trial-woman-extradited-by-us-in-73-is.html|avis=The New York Times|dato=1975-11-27|besøksdato=2020-02-25|issn=0362-4331|språk=en-US}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Didactic war crimes trials and external legal culture: the cases of the Nuremberg, Frankfurt Auschwitz, and Majdanek trials in West Germany|publikasjon=Global Change, Peace & Security|doi=10.1080/14781158.2014.939063|url=https://doi.org/10.1080/14781158.2014.939063|dato=2014-09-02|forfattere=|fornavn=Mark A.|etternavn=Wolfgram|via=|serie=3|bind=26|hefte=|sider=281–297|issn=1478-1158|besøksdato=2020-02-25|sitat=This article examines the way in which the narratives of the International Military Tribunal for Major War Criminals at Nuremberg (1945–46), the Frankfurt Auschwitz trial (1963–65), and the Majdanek trial (1975–81) were transmitted to the general public.}}</ref>

====Treblinka-prosessen i Düsseldorf====
Vestyske myndigheter gjennomførte fra 1964 en egen prosess mot personell fra [[Treblinka]]. Sakene ble avholdt i Düsseldorf. [[Kurt Franz]] ble dømt livsvarig fengsel for minst 130 mord<ref>{{Kilde avis|tittel=„Für mich waren sie eine Masse“|url=https://www.welt.de/print/die_welt/literatur/article139730608/Fuer-mich-waren-sie-eine-Masse.html|avis=DIE WELT|dato=2015-04-18|besøksdato=2020-10-03|fornavn=Carmen|etternavn=Eller|side=|sitat=Der SS-Untersturmführer Kurt Franz dagegen hat tatsächlich gelebt. Er wurde 1914 in Düsseldorf geboren und war ab 1943 Lagerkommandant in Treblinka. 1959 wurde er beim zweiten Treblinka-Prozess in Düsseldorf „des Mordes in mindestens einhundertneununddreißig Fällen und des gemeinschaftlichen Mordes an mindestens dreihunderttausend Juden“ angeklagt und zu lebenslanger Haft verurteilt.}}</ref> og løslatt som gammel da han ble pleietrengende.

====Enkeltsaker====
[[File:Stroop Report - Warsaw Ghetto Uprising 03.jpg|thumb|Foto fra Stroop-rapporten om [[Opprøret i Warszawagettoen i 1943]]. [[Josef Blösche]] til høyre, henrettet i [[DDR]] i 1969. [[Jürgen Stroop]] med skyggelue i midten, han ble henrettet i Warszawa i 1952.]]
[[File:Bundesarchiv Bild 183-R76220, Hamburg, Veit Harlan nach Prozess.jpg|thumb|Propagandafilmskaperen [[Veit Harlan]] feirer frifinnelsen sammen med støttespillere utenfor rettslokalet i Hamburg, 23. april 1949. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-R76220 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Franz Stangl]] rømte til Brasil via Syria og ble utlevert til Tyskland i 1967 og dømt for {{formatnum:400000}} mord i [[Treblinka]]. Simon Wiesenthal uttalte at saken mot Stangl var Vest-Tysklands viktigste straffesak dette århundret, og minst like viktig som saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I retten fremstilte Stangl seg som en som bare utførte ordrer, og han skjøv i sin fremstilling ansvaret for massemordene over på andre. Han ble dømt til livsvarig fengsel og døde i varetekt før dommen var rettskraftig.<ref>Schilling, D. G. (1996). The Dead End of Demonizing: Dealing with the Perpetrators in Teaching the Holocaust. I ''New Perspectives on the Holocaust: A Guide for Teachers and Scholars'', s. 196. New York University Press.</ref><ref>Sereny, G. (1974). ''Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a Study of Franz Stangl, the Commandant of Treblinka.'' Random House.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Vor 50 Jahren - Die Auslieferung von KZ-Kommandant Franz Stangl|avis=Deutschlandfunk|url=https://www.deutschlandfunk.de/vor-50-jahren-die-auslieferung-von-kz-kommandant-franz.871.de.html?dram:article_id=389155|besøksdato=2018-11-11|språk=de-DE}}</ref>

Propagandafilmmakeren [[Veit Harlan]] ble etter krigen stilt for retten to ganger for sitt bidrag til naziregimet. Tiltalen omhandlet den grovt antisemittiske ''Jud Süss'' og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent av en tysk domstol i Hamburg og dommen ble opprettholdt av den britisk okkupasjonsmyndigheten. Frifinnelsen var kontroversiell blant annet fordi dommeren ved den tyske domstolen, Walter Fritz Tyrolf, selv hadde vært medlem av NSDAP. Tyrolf hadde som dommer for naziregimet dømt folk til døden for småtyveri og for ''[[Rassenschande]]''. [[Leni Riefenstahl]] ble ikke tiltalt. Harlan var den eneste kunstner som ble stilt for retten og han holdt resten av livet fast ved at han var et hjelpeløst offer for «djevelen» Goebbels' kulturpolitikk.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637496|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637496|dato=2019-08-09|fornavn=Brad|etternavn=Prager|serie=0|bind=0|sider=1–22|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-20|sitat=Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking. […] Speaking about his father's trials, he later lamented that the presiding judge, Walter Fritz Tyrolf, who had twice exonerated Harlan, was a criminal. Tyrolf had joined the Nazi party in 1937, sentencing people to death for petty theft and, among other crimes, for Rassenschande.}}</ref><ref name="Bathrick">David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: ''Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies'', redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nzz.ch/sohn_und_suehne-1.11794557|tittel=Sohn und Sühne {{!}} NZZ|besøksdato=2020-03-21|forfattere=|dato=6. august 2011|språk=de|verk=Neue Zürcher Zeitung|forlag=|sitat=Veit Harlan ist der einzige Künstler, der sich in Deutschland seiner Vergangenheit wegen nach dem Krieg vor Gericht verantworten musste. Zweimal sah er sich der Anklage gegenüber, «Jud Süss» habe den Judenmord befördert, beide Male sprach ihn ein Richter frei, der als NS-Jurist Bagatelldelikte mit Todesstrafen geahndet hatte und nun in der Bundesrepublik weiterwirkte. Harlans Anhänger trugen den Freigesprochenen im Triumph auf den Schultern aus dem Saal.}}</ref> 

SS-offiseren [[Karl Wolff]] var stabssjef ved SS hovedkontor, adjutant for Himmler og lenge ansett som «nummer 2» i SS. I siste del av krigen var han HSSPF (SS- og politisjef) for Italia og delte der makten med [[Albert Kesselring]]. Av de overlevende hadde bare Kaltenbrunner høyere rang innenfor SS. Han unngikk rettssak i Nürnberg (og opptrådte der bare som vitne), trolig fordi han i forhandlinger med [[Allen Dulles]] sørget for tysk kapitulasjon i Nord-Italia våren 1945 («[[Operation Sunrise]]»). Wolff kjente godt til utryddelsen av jødene i øst blant annet fra inspeksjonsturer sammen med Himmler, noe som kom frem da han vitnet i saken mot Oswald Pohl. Han ble tiltalt i Vest-Tyskland i 1964 etter Eichmann-saken og der kom det frem at han organiserte jernbanetransport til Treblinka. Han ble dømt til 15 års fengsel og slapp ut etter fem.<ref name="Laqueur"/><ref>Von Lingen, K. (2008). [https://doi.org/10.1093/hgs/dcn004 Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 22(1), 74-109.</ref>

Murmester og SS-mann [[Erwin Lambert]] utformet gasskamrene i Sobibor og Treblinka.<ref>Friedlander, H. (2002). Step by step: The expansion of murder, 1939–1941. In ''The Holocaust ''(pp. 73-86), edited by Omer Bartov. Routledge.</ref><ref>Friedlander, H. (2002). Euthanasia and the final solution. In ''The Final Solution'' (pp. 61-71), edited by [[David Cesarani]]. Routledge.</ref> Han ble dømt til fire års fengsel for medvirkning til mord på minst 100&nbsp;000 mennesker i [[Treblinkaprosessen]] i 1960-årene.<ref name="Webb" /> [[Richard Baer]] gikk etter krigen i skjul under annet navn, og ble avslørt i 1960 - han døde av hjertestans i vesttysk varetekt.<ref>Pendas, D. O. (2006). ''The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law.'' Cambridge University Press.</ref>

[[Viktors Arājs]], leder for [[Arājskommando]] som tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, ble arrestert i Frankfurt i 1975 og dømt til livsvarig fengsel i 1979 for medvirkning til 13000 drap.<ref>Eglitis, D. S. (2018). [https://doi.org/10.1080/01629778.2018.1469838 Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police]. ''Journal of Baltic Studies'', 49(2):  271-273.</ref>

[[Josef Blösche]], soldaten på det kjente bildet fra Warszawagettoen, ble avslørt, dømt og henrettet i [[DDR]] i 1969.<ref>{{Kilde avis|tittel=SS-mannen og den jødiske gutten|avis=Dagbladet.no|url=https://www.dagbladet.no/kultur/ss-mannen-og-den-joslashdiske-gutten/60190594|besøksdato=2018-08-12|dato=2015-01-29|språk=no}}</ref> For DDR var saken mot Blösche en antifascistisk skueprosess. Blösche var en av svært få som ble stilt for retten for deltakelse i dødsskvadronene bak østfronten.<ref>{{Kilde avis|tittel=Dein Freund und Henker {{!}} NZZ|avis=Neue Zürcher Zeitung|url=https://www.nzz.ch/dein_freund_und_henker-1.10716414|besøksdato=2018-11-15|dato=2011-05-26|språk=de-CH|issn=0376-6829}}</ref>

=====Alfred Filbert=====
[[Fil:Albert Filbert (1905-1990).jpg|miniatyr|upright=0.6|[[Alfred Filbert]] (1905-1990) var en tysk jurist med doktorgrad. Han var SS-offiser og ledet Einsatzkommando 9.]]
[[Alfred Filbert]] ledet Einsatzkommando 9 som massakrerte minst {{formatnum:18000}} jødiske sivile på østfronten. Han gikk tilbake til et vanlig liv etter krigen inntil han ble dømt til livstid i fengsel i 1962. Filbert slapp ut i 1975 av helsegrunner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cambridge.org/no/academic/subjects/history/twentieth-century-european-history/making-ss-killer-life-colonel-alfred-filbert-19051990,%20https://www.cambridge.org/no/academic/subjects/history/twentieth-century-european-history|tittel=Making ss killer life colonel alfred filbert 19051990 {{!}} Twentieth century European history|besøksdato=2020-03-20|forfattere=|dato=|språk=en|verk=Cambridge University Press|forlag=|sitat=In this pioneering biography of a frontline Holocaust perpetrator, Alex J. Kay uncovers the life of SS Lieutenant Colonel Alfred Filbert, responsible as the first head of SS-Einsatzkommando 9, a mobile killing squad, for the murder of more than 18,000 Soviet Jews - men, women and children - on the Eastern Front. He reveals how Filbert, following the political imprisonment of his older brother, set out to prove his own ideological allegiance by displaying particular radicalism in implementing the orders issued by Hitler, Himmler and Heydrich. He also examines Filbert's post-war experiences, first in hiding and then being captured, tried and sentenced to life imprisonment. Released early, Filbert went on to feature in a controversial film in the lead role of an SS mass murderer. The book provides compelling new insights into the mindset and motivations of the men, like Filbert, who rose through the ranks of the Nazi regime.}}{{Død lenke|dato=januar 2022 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990|publikasjon=German History|doi=10.1093/gerhis/ghx030|url=https://academic.oup.com/gh/article/35/4/666/3868557|dato=2017-11-14|forfattere=|fornavn=Waitman Wade|etternavn=Beorn|via=|serie=4|språk=en|bind=35|hefte=|sider=666–668|issn=0266-3554|besøksdato=2020-03-20|sitat=In The Making of an SS Killer, Alex Kay delves deeply into the life of Alfred Filbert, commander of Einsatzkommando 9 and responsible for the murder of over 18,000 Jews in the occupied Soviet Union. Kay rightfully points out that there have been quite a few prosopographies of this group of perpetrators (such as Michael Wildt’s seminal work A Uncompromising Generation). Yet there are few, if any, detailed studies of the individual men tasked with carrying out the mass murder of Jews in Eastern Europe which has come to be known as the Holocaust by Bullets. Kay astutely notes that, in the case of Filbert, his ‘anonymity…should not be understood as a synonym for unimportance’}}</ref><ref name="Prager" /> Filbert ble stilt for retten i Berlin samtidig med [[Adolf Eichmann]] i Jerusalem. Filbert hevdet i retten at det var en formildende omstendighet at broren Otto ble internert og døde i [[Buchenwald]] som fiende av riket. På grunn av behandlingen av broren mente Alfred Filbert at han egentlig var et offer for naziregimet. Filbert forsvarte seg med at han lå under for skam og frykt da han massakrerte jøder på Østfronten, og mente han burde frikjennes. Han skal ha grått under rettssaken og uttrykt anger over ikke å ha nektet å gjennomføre drapene. Som bevis for sin uskyld hevdet Filbert at han også under krigen var nær nervøst sammenbrudd. Filbert argumenterte også med at han bare gjorde sin plikt og videreformidlet ordre om å drepe jødene.<ref name="Prager" /> 

Han innrømmet å ha vært nazist, men understreket at han var en anstendig mann som hadde gjort sin plikt fordi han var en ivrig patriot. Filbert innrømmet å ha vært en bøddel, men det var med «skjelvende hånd». Filbert mente han var et ordentlig moralsk menneske og denne åpenbare sannheten burde, mente han, være formildende.<ref name="Prager" /> Rettssaken avdekket at Filbert fortsatt var en antisemitt. Han ble sluppet ut av fengsel i 1975.<ref name="Kay" /><ref name="Beorn" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Was niemand wissen wollte|avis=sueddeutsche.de|url=https://www.sueddeutsche.de/kultur/zum-tod-von-thomas-harlan-was-niemand-wissen-wollte-1.1013032|besøksdato=2018-11-24|etternavn=Winkler|fornavn=Willi|dato=2010|språk=de|issn=0174-4917}}</ref>

=====De siste sakene=====
Den tidligere SS-mannen [[Reinhold Hanning]] ble i 2016 dømt til 5 års fengsel for medvirkning til drap på {{formatnum:170000}} mennesker. Han bad om unnskyldning for det som hadde skjedd, men erkjente ikke straffeskyld. Dommen ble anket og Hanning døde før ankesaken var gjennomført.<ref>{{Kilde avis|tittel=Urteil im Auschwitz-Prozess: "Sie haben zugesehen, wie Menschen in Gaskammern ermordet wurden"|avis=Spiegel Online|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/auschwitz-wachmann-reinhold-hanning-eine-historische-entscheidung-a-1098295.html|besøksdato=2018-09-22|etternavn=Schulz|fornavn=Benjamin|dato=2016-06-17}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Prozess gegen Ex-SS-Wachmann  - "Ich schäme mich dafür"|avis=Deutschlandfunk|url=https://www.deutschlandfunk.de/prozess-gegen-ex-ss-wachmann-ich-schaeme-mich-dafuer.1818.de.html?dram:article_id=352882|besøksdato=2018-09-22|etternavn=|fornavn=|dato=29. april 2016|side=|språk=de-DE|sitat=}}</ref>

I 2016 ble [[Oskar Gröning]] (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på {{formatnum:300000}} mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.<ref>{{Kilde avis|tittel=Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/wissen/geschichte/2015-04/auschwitz-oskar-groening-lueneburg-verhandlungstag-zwei|besøksdato=2017-06-17|dato=2015-04-22|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref>.<ref>{{Kilde avis|tittel=Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/gesellschaft/zeitgeschehen/2016-11/bundesgerichtshof-oskar-groening-urteil-ns-massenmord|besøksdato=2017-06-18|dato=2016-11-28|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref> For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, istedenfor kun å ha vært bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/kz-auschwitz-prozess-ueberlebender-spricht-ueber-graeueltaten-a-1030278.html|tittel=Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=23.04.2015|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref> Dommen skapte rettshistorie ved at også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble [[John Demjanjuk]] dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/oskar-groening-bgh-bestaetigt-urteil-gegen-frueheren-ss-mann-wegen-beihilfe-zum-massenmord-a-1123361.html|tittel=Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=28.11.2016|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref>

Den tidligere SS-mannen Bruno Dey (93 år gammel) ble i 2020 av en domstol i Hamburg dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord i [[Stutthof]]. Dommen avviste Deys påstand om at han ville ha forlatt leiren om det var mulig. Dommen avviste Days påstand om at han ikke visste hva folk døde av leiren og at det foregikk henrettelser. Dey innrømmet at han hadde hørt skrik fra gasskammeret og ba om unnskyldning for det han hadde vært med på. Dey anså seg som uskyldig i tiltalen. Forsvareren la vekt på Deys ubetydelige rolle i leiren. Rettssaken ble gjennomført ved en domstol for ungdomsforbrytere fordi Dey var 17 år da han i 1944 begynte tjeneste i Stutthof. Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene.Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/70JE14|tittel=Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre|besøksdato=2019-10-26|forfattere=|dato=25. oktober 2019|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer|url=https://www.welt.de/politik/article198152569/Einer-der-letzten-NS-Prozesse-Schreie-aus-der-Gaskammer.html|dato=2019-08-07|besøksdato=2019-10-26|fornavn=Per|etternavn=Hinrichs|avis=Die Welt|side=|sitat=Er wusste wohl, dass das Gebäude unter ihm die Gaskammer war, in der nicht mehr arbeitsfähige Gefangene mit Zyklon B erstickt wurden. Und er kannte den Block 29/30, den sogenannten Todesblock. Dort wurden die Juden ermordet, indem man ihnen Nahrung, Wasser und medizinische Hilfe verweigerte.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/nazi-holocaust-stutthof-trial/a-54274225|tittel=Former SS Nazi guard convicted in Germany's 'last' Holocaust trial {{!}} DW {{!}} 23.07.2020|besøksdato=2020-07-23|forfattere=|dato=23. juli 2020|fornavn=|etternavn=|språk=en-GB|verk=DW.COM|forlag=|sitat=}}</ref> Til forskjell fra tidligere legger dommen til grunn at vakter som Dey ikke bare ble tvunget inn i systemet, men handlet av fri vilje.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/tidligere-ss-soldat-domt-for-medvirkning-til-drap-pa-5230-personer-1.15098479|tittel=Tidligere SS-soldat dømt for medvirkning til drap på 5230 personer|besøksdato=2020-07-23|forfattere=|dato=2020-07-23|fornavn=Sverre|etternavn=Holm-Nilsen|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=– Dette er en historisk og betydningsfull dag. Før denne dommen falt hadde man ikke konkretisert om fangevokterne var skyldige i medvirkning til massedrap. Tidligere slo de mer fast at man var en forlenget arm, at man ble tvunget inn i dette systemet. Nå slår derimot dommen fast at vedkommende handlet med fri vilje, forteller Lundevall-Unger.}}</ref> Historikeren Stefan Hördler vitnet og fortalte at flere tusen SS-menn etter eget ønske ble overført fra leirtjeneste til fronten, ifølge dommen benyttet ikke Dey denne muligheten og ble i leiren til april 1945. Stutthof var en relativt liten konsentrasjonsleir og ble opprinnelig brukt til internering av polske politikere og intelligentsia. I løpet av 1944 ble den hovedsakelig brukt til internering og drap på jøder overført fra de baltiske landene, fra Auschwitz og fra Ungarn.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2020/jul/23/former-concentration-camp-guard-convicted-over-5232-murders|tittel=Nazi concentration camp guard convicted over 5,232 murders|besøksdato=2020-07-23|dato=2020-07-23|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>