Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

====Ordre ovenfra====
Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av ''superior order'', og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende [[byråkrati]] fikk vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet, og ga ordre om holocaust. De hadde bare de tiltaltes forklaring å gå ut fra, der Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ferencz bemerket at Ohlendorf var en av de få tiltalte i Nürnberg som så ut til å snakke sant. Ohlendorfs forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag, trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Dommeren Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.<ref name="Earl2016" />{{Sfn|Capani|2018|s=175}}

Det er uklart hvorfor Ohlendorf ga en så åpen og detaljert forklaring om forbrytelsene og omfanget av disse. Han var utdannet jurist og forsto trolig hvordan han best kunne fremstille saken til egen fordel. Ohlendorfs første redegjørelse kom på et tidspunkt da de allierte fortsatt hadde begrenset innsikt i Einsatsgruppenes virksomhet bak østfronten. Hilary Earl, professor i historie ved Nipissing University, [[North Bay]], tror at Ohlendorf ikke forsto at Einsatzgruppens massedrap var kriminelt. Dommer Musmanno avfeide forsvarets argument om at de tiltalte oppfattet jødene i øst som en dødelig trussel mot Tyskland, slik at massedrapet var legitimt selvforsvar: «Argumentet om at jødene i seg selv utgjorde en aggressiv trussel mot Tyskland, en trussel som krevde likvidering i selvforsvar, er uholdbar og i motsetning til alle fakta, all logikk og all lov.» Den nederlandske historikeren Dick de Mildt er uenig med Earl, og mener at det neppe er grunnlag for å hevde at Ohlendorf utførte massedrapet i god tro.{{Sfn|Capani|2018|s=175}}<ref name="deMildt">{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/crawlprevention/governor?content=%2fahr%2farticle-lookup%2fdoi%2f10.1086%2fahr.115.3.908|tittel=HILARY EARL. The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History.|besøksdato=2022-02-12|forfattere=Dick de Mildt|dato=2010|verk=American Historical Review|sitat=“The argument that the Jews in themselves constituted an aggressive menace to Germany, a menace which called for their liquidation in self-defense, is untenable as being opposed to all facts, all logic and all law” (Trials of War Criminals before the Nürnberg Military Tribunals, Vol. IV [1951], p. 470). It was a crushing conclusion by Musmanno that not only exposed the nonsensical quality of the putative self-defense arguments of Ohlendorf and others but at the same time cast considerable doubt on their alleged motives. It is, I believe, therefore doubtful whether Musmanno would have agreed with Earl's observation that Ohlendorf committed his crimes in good faith.|doi=10.1086/ahr.115.3.908}}</ref>

Forsvareren brukte to ulike og dels motstridende argumenter for å frita Ohlendorf for strafferettslig ansvar: Ohlendorf og de andre skal ha utført forbrytelsen under tvang og frykt for eget liv dersom de ikke fulgte ordre; forsvareren argumenterte samtidig med at Ohlendorf faktisk var overbevist om at massedrapene var begrunnet og legitime handlinger på vegne av den tyske staten.<ref name="deMildt" />

Til forskjell fra for eksempel tiltalte Paul Blobel var Ohlendorf rolig under hele prosessen. I sitt avsluttende innlegg var han svært høflig og takket tribunalet (domstolen) for den generøse måten problemstillingene i saken ble behandlet.{{Sfn|Capani|2018|s=175}} Ohlendorf utmerket seg med konsekvente uttalelser.{{Sfn|Capani|2018|s=177}}

Det er ikke dokumentert at Hitler selv ga en ordre (''Führerbefehl'') om å sette i gang holocaust, og at denne ordren ble formidlet til Einsatzgruppene. Heydrichs direktiver til Einsatzgruppene er dokumentert. Capani fremholder at det er uklart hvordan det både kunne være en konkret ordre og det samtidig ble overlatt til vanlige tjenestemenn å improvisere massedrapene; dette kan henge sammen med de løse kommandokjedene i nazistaten. Ohlendorf selv skal ha vært til stede ved to massehenrettelser for å inspisere. Einsatzgruppene rapporterte til Berlin om omfanget av massedrap på jøder og partisaner, noe den sentrale ledelsen i SS var fornøyd med.{{Sfn|Capani|2018|s=172–173}} Ifølge den franske historikeren Christian Ingrao løy Ohlendorf om ''Führerbefehl'' og forsøkte å gi den død mann skylden slik at de levende kunne bli fritatt for ansvar. Fordi Ohlendorf ble oppfattet som generelt ærlig og troverdig, ble hans beskrivelse av ''Führerbefehl'' tatt for god fisk. Blant historikerne er det konsensus om at Hitler ikke utstedte en konkrete ordre om å drepe jødene.{{Sfn|Capani|2018|s=187-189}}