Redigerer Norsk (avsnitt)

== Fonologi ==
=== Vokaler ===
De fleste norske dialekter har 18 [[monoftong]]er og seks [[diftong]]er.

{| border="2" cellpadding="5" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; text-align: center; font-size: 95%;"
|+'''Monoftonger i norsk'''
! rowspan=3 | &nbsp;
! colspan=4 | fremre
! rowspan=2 colspan=2 | midtre
! rowspan=2 colspan=2 | bakre
|-
| colspan=2 | urundet
| colspan=2 | rundet
|-
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
| ''lang''
| ''kort''
|-
! align=left | lukket
| {{IPA-lenke|i|iː}}
| {{IPA-lenke|ɪ}}
| {{IPA-lenke|y|yː}}
| {{IPA-lenke|ʏ}}
| {{IPA-lenke|ʉ|ʉː}}
| {{IPA-lenke|ʉ}}
| {{IPA-lenke|u|uː}}
| {{IPA-lenke|u}}
|-
! align=left | midtre
| {{IPA-lenke|e|eː}}
| {{IPA-lenke|e}}
| {{IPA-lenke|ø|øː}}
| {{IPA-lenke|ø}}
| colspan=2 | &nbsp;
| {{IPA-lenke|o|oː}}
| {{IPA-lenke|ɔ}}
|-
! align=left | åpen
| {{IPA-lenke|æ|æː}}
| {{IPA-lenke|æ}}
| colspan=2 | &nbsp;
| colspan=2 | &nbsp;
| {{IPA-lenke|ä|äː}}
| {{IPA-lenke|ä}}
|}

Det er en del variasjon dialektene imellom når det gjelder realisering av vokalene, men variasjonen når det gjelder diftonger er større. De seks diftongene blir skrevet ''ei, øy, au, ai, oi, ui''. De tre første er vanlige, de går tilbake til urnordiske diftonger, og flere østlige dialekter har monoftong i stedet for diftong her (for eksempel ''stenrøs'' for ''steinrøys''. Østlandsk bymålsuttale av diftongene er {{IPA-lenke|/æi øy æʉ ɑi ɔy ʉi/}}, trøndersk uttale av de tre første er {{IPA-lenke|ei øy øʉ}}. Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra den siste, som er avvikende både ved å ha to høye vokaler, og ved at den er representert i ordforrådet med bare et par ord: ''(å) huie'' og ''(i) hui (og hast)''.

=== Konsonanter ===
{| border="2" cellpadding="4" cellspacing="0" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; font-family: 'Arial Unicode MS', 'Lucida Sans Unicode'; text-decoration:none;"
|+'''Konsonantfonemer i norsk'''
|-
!
! colspan="2" | [[Bilabial]]/<br />[[Labiodental]]
! colspan="2" | [[Dental]]/<br />[[Alveolar]]
! [[Postalveolar|Post-]]<br />[[Postalveolar|alveolar]]
! colspan="2" | [[Retrofleks]]
! [[Alveolopalatal|Alveolo-]]<br />[[Alveolopalatal|palatal]]
! colspan="2" | [[Palatal]]
! colspan="2" | [[Velar]]
! [[Uvular konsonant|Uvular]]
! [[Glottal konsonant|Glottal]]
|- align=center
|[[Plosiver]]
| {{IPA-lenke|p}}
| {{IPA-lenke|b}}
| {{IPA-lenke|t}}
| {{IPA-lenke|d}}
|
| {{IPA-lenke|ʈ}}<sup>2</sup>
| {{IPA-lenke|ɖ}}<sup>2</sup>
|
| {{IPA-lenke|c}}<sup>1</sup>
| {{IPA-lenke|ɟ}}<sup>1</sup>
| {{IPA-lenke|k}}
| {{IPA-lenke|g}}
| 
|
|- align=center
|[[Nasaler]]
| colspan="2" | {{IPA-lenke|m}}
| colspan="2" | {{IPA-lenke|n}}
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɳ}}<sup>2</sup>
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɲ}}<sup>1</sup>
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ŋ}}
|
|
|- align=center
|[[Frikativer]]
| {{IPA-lenke|f}}
| 
| {{IPA-lenke|s}}
| 
| {{IPA-lenke|ʃ}}
| {{IPA-lenke|ʂ}}<sup>2</sup>
|
| {{IPA-lenke|ɕ}}<sup>2</sup> 
| {{IPA-lenke|ç}}
|
| colspan="2" |
|{{IPA-lenke|ʁ}}<sup>3</sup>
| {{IPA-lenke|h}}
|- align=center
| [[Likvider]]
| colspan="2" |
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɾ}}<sup>3</sup>, {{IPA-lenke|l}}
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ɽ}}<sup>4</sup>, {{IPA-lenke|ɭ}}<sup>2</sup>
|
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ʎ}}<sup>1</sup>
| colspan="2" |
|
|
|- align=center
|[[Approksimanter]]
| colspan="2" | {{IPA-lenke|ʋ}}
| colspan="2" |
|
| colspan="2" |
|
|  
| {{IPA-lenke|j}}
| colspan="2" |
|
|
|}

# <small>Nord for Sognefjorden og Mjøsa</small>
# <small>Disse konsonantene brukes i dialekter med retroflekser, men oppfattes som en sammensmelting av rt, rd, rn, rs, rsj og rl.</small>
# <small>[{{IPA-lenke|ɾ}}] og [{{IPA-lenke|ʁ}}], såkalt [[rulle-r]] og [[skarre-r]], er [[allofon]]e lyder.</small>
# <small>Østlandet, Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og sørlig Nordland</small>

Noe forenklet kan man regne tre konsonantsystemer i norske dialekter. I sør- og vestlandsk har man det enkleste systemet. Østlandsk har i tillegg retroflekser, og nordafjells har man både retroflekser og [[palatalisering]].

[[Retrofleks flapp]] eller ''tykk l'' (/{{IPA-lenke|ɽ}}/) er en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den finnes i alle østnorske dialekter og i noen vestnorske dialekter i grenseområdene til østnorsk, nemlig romsdalsk og sørlig nordlandsk. Tradisjonelt har standard østnorsk unnveket retrofleksene, men disse er nå i stor grad aksepterte i samsvar med de omkringliggende dialektene. Unntaket er tykk l som fremdeles unngås der skriftspråket har «rd».

=== Lengde ===
Norske vokaler kan være korte eller lange. Fonologisk sett har norske konsonanter ikke lengdeforskjell. Selv om det er mulig å måle en liten forskjell i lengde mellom konsonanter, er dette alltid avhengig av vokallengde, og forskjellen er langt mindre enn den er det for lange og korte vokaler.

Forskjellen mellom lette og tunge [[stavelse]]r er avhengig av lengde. En tung stavelse i norsk er en stavelse med konsonant og/eller med lang vokal i [[rim]]et i stavelsen.

=== Trykk ===
[[Fonologisk trykk|Trykk]] i norsk faller på den siste tunge stavelsen  i stammen av ordet. I den opprinnelig norske delen av ordforrådet innebærer dette at trykket faller på første stavelse:

* ''kas''.te, ''hes''.te.ne, ka.ta.ma.''ra''.nen, ''te''.ve.en, for.''stå''.e.lig

I sammensetninger faller hovedtrykket på  første ledd av sammensetningen, senere ledd får bitrykk.

* ka.ta.ma.'''ran'''.''te''.ve.en, '''ko'''.ne.''bå''.ten

For en del ord gjelder ikke denne regelen. Disse må bli markert som unntak i leksikon, slik at siste stavelse av stammen er «usynlig» for trykkplassering. Det gjelder blant annet lånord på ''-or'', og en del andre ord.

* pro.''fes''(.sor), ''lek''(.tor), ''ko''.le(.ra), 

=== Tonelag ===
[[Fil:Accent 1 and accent 2 in Oslo.de.svg|right|thumb|Tonelag 1 og 2 i [[Oslo]]]]
[[Fil:Accent 1 and accent 2 in Bergen.de.svg|right|thumb|Tonelag 1 og 2 i [[Bergen]]]]
I de fleste norske dialekter blir hovedtrykk realisert på en av to ulike måter, enten som ''tonelag 1'' eller som ''tonelag 2''. Tonelag 2 går historisk tilbake til ord som hadde to stavelser i gammelnorsk. Dermed har de fleste flertallsformene tonelag 2 (''²hester, ²piler'' fra ''hestar, pílur''). Omlydssubstantiv hadde flertallsending uten vokal, og har dermed tonelag 1 i dag (''¹føtter, ¹hender'' fra ''fœtr, hendr'').

Nye lånord får som regel tonelag 1 (''¹kajakk, Tim¹buktu''). Tonelag i sammensatte ord er fordelt etter et komplisert mønster, der tendensen er at hvis konsonantene rundt sammensetningsfugen er [[ustemt]]e og/eller [[obstruent]]er, er det mer sannsynlig med tonelag 1. Det er som om en stor hindring er med og deler ordet i to, slik at det blir tonelag 1, mens stemte konsonanter er med og holder ordet sammen, prosodisk sett. Således heter det ''¹ferskfisk'', men ''²villaks''.

I dialektene blir tonelagene realisert ulikt, men den leksikalske tilordninga er stort sett den samme fra dialekt til dialekt. Hovedinndelinga går mellom lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialekter (Vestlandet og Nord-Norge). Lavtonedialekter realiserer tonelag 1 som lavtone og tonelag 2 som fallende tone, mens høytonedialekter realiserer tonelag 1 som høytone og tonelag 2 som stigende tone. Dette er en forenkling; særlig i grenseområdene mellom de to hovedsystemene er forholdene mer komplekse.

Ikke alle dialekter har tonelag. Tonelag mangler i dialektene rundt Bergen, samt i flere dialekter i Nord-Norge fra Nord-Troms og nordover. Begge disse områdene er områder som har hatt stor grad av språkkontakt med andre språk, og i alle fall for Nord-Norge er nok [[finsk]] og [[Samiske språk|samisk]] substrat grunnen til det manglende tonelaget.