Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

=== Statoil og Oljedirektoratet blir født ===

Etter utlysningen av andre konsesjonsrunde ble 13 blokker tildelt i 1969 og én blokk i 1971. Ved tildelingen forsøkte en å favorisere selskap som hadde vist vilje til å involvere den norske staten.  
Det faktum at søkerselskapene selv utformet utkast til avtaler, førte til at to alternative samarbeidsformer ble tatt i bruk. I «carried interest»-avtaler skulle den norske staten ha rett til deltakelse med opp til 17,5 %
av kommersielt utnyttbare funn, uten å måtte bidra med letekostnader. I «net profit»-avtaler fikk staten en viss andel av den netto fortjenesten fra et selskap, i tillegg til skatter og avgifter, 
men da uten å få være med i beslutningsprosesser.

Den sterke motstanden til søkerselskapene i andre konsesjonsrunde mot økt statsdeltagelse fikk myndighetene til å vurdere alternative former for involvering. 
En mulighet var å bruke Norsk Hydro som statens redskap i Nordsjøen.  
[[Per Bortens regjering|Regjeringen Borten]] gjennomførte i slutten av 1970 et oppkjøp av aksjer i selskapet og fikk med dette en aksjemajoritet på 51 %. Kjøpet ble først holdt hemmelig, for ikke å drive aksjeprisen i været. 
Ved offentliggjøringen i januar 1971 ble kjøpet begrunnet med oljeinteresser og planer for utbygging på Mongstad.<ref name=AP710125>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Staten aktivt inn i Hydros oljeplaner |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=25. januar 1971 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

Hydro-oppkjøpet skulle ikke være til hinder for at staten kunne engasjere seg også på andre måter, og 18. september 1970 hadde regjeringen oppnevnt et utvalg for vurdering av statlig organisering for petroleumsvirksomheten.
Utvalget ble ledet av [[Knud-Endre Knudsen]] og la fram en innstilling 24. mars 1971.  Her foreslo utvalget en tredeling av offentlige organisering av petroleumsvirksomheten:  Industridepartementet skulle ha
hovedansvar for prinsipielle spørsmål, lovgivning og konsesjoner.  Et nytt «sokkeldirektorat» skulle ha kontrollmyndighet og utføre teknisk arbeid på vegne av staten.  
Et nytt statsselskap skulle overta det forretningsmessige, uten å være en aktiv deltaker.

En uke før at utvalget hadde lagt fram sin innstilling, ble regjeringen Borten avløst av [[Trygve Brattelis første regjering|regjeringen Bratteli]]. Den nye industriministeren [[Finn Lied]] fikk ansvaret for oppfølging av utvalgsinnstillingen, sammen med den nye statssekretæren [[Arve Johnsen]].  Også Jens Evensen hadde på vegne av Statens oljeråd lagt fra en anbefaling om oppretting av et statsselskap.

I den endelige utformingen fikk det nye direktoratet navnet ''Oljedirektoratet'', og statsselskapet fikk navnet ''Den norske stats oljeselskap'' ([[Equinor|Statoil]]). 
Det ble også besluttet at det nye statsselskapet skulle være ''aktivt'' deltakende i både
leting og utvinning, og ikke bare et passivt holdingsselskap. Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget.

Mer strid var det om lokalisering av de nye institusjonene, der regjeringen foreslo at både direktoratet og statsselskapet burde ha hovedkontor i Stavanger.
Stortingets industrikomité delte seg i tre like grupper for Stavanger, Bergen og Trondheim, hovedsakelig etter geografiske og ikke politiske skillelinjer. Den endelige avstemningen i Stortinget 14. juni 1972 
valgte med 75 av de 144 representantene til stede Stavanger. Bergen fikk 20 stemmer og Trondheim 49.

Stavanger Aftenblad markerte nyheten dagen etter med overskriften 
«Stavanger-flaggfest for Oljedirektoratet».  Den nye rollen - og utfordringene - som oljeby ble også omtalt i avisens hovedleder.
At en ikke helt forutså alle ringvirkningene kommer fram i en sekundær leder, der avisa skrev 
at «for store deler av fylket var det vel så viktig at den første salven ble utløst på Suldalsvei-anlegget ved 
Nesflaten».<ref name=SA720615>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel= Stavanger-flaggfest for Oljedirektoratet |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=15. juni 1972 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

[[Jens Christian Hauge]] ble første styreformann i det nye statsoljeselskapet.  I oktober 1972 overtok [[Lars Korvalds regjering|regjeringen Korvald]], og Arve Johnsen gikk av som statssekretær.  
Like etterpå ble Johnsen utnevnt til administrerende direktør i Den norske stats oljeselskap.<ref name=AP721026>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel= - Kjempejobb for statlig oljedirektør |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=26. oktober 1972 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref> 
Tiltredelse var 1. desember, datoen da selskapet også åpnet kontor i Stavanger.  
Johnsen framholdt de statlige oljeselskapene i Frankrike og Italia som mønster.  Hauge estimerte at det nye selskapet ville trenge omkring 40 ansatte.

Oljedirektoratet var på plass i Stavanger i november 1972, med Fredrik Hagemann som første direktør og sjef for to andre ansatte. 
Formann i styret for Oljedirektoratet var fylkesmann i Rogaland [[Gunnar Hellesen]].  En første oppgave for den nye direktøren var å gå gjennom de 500 søknadene direktoratet hadde fått til de nyutlyste 
36 stillingene.<ref name=SA721123>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Oljedirektoratet på plass |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=23. november 1972 |besøksdato=2020-03-13 }}</ref>