Redigerer Norges historie (avsnitt)

== 1814 == 
{{utdypende|Riksforsamlingen|Den svensk-norske krigen (1814)}}
[[Fil:Eidsvoll riksraad 1814.jpeg|miniatyr|Maleriet ''[[Eidsvold 1814]]'' viser [[riksforsamlingen]] der [[Norges Grunnlov]] ble vedtatt det året.]]
Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til [[1814]], da kongen ved [[Kielfreden]] 14. januar 1814 måtte gi avkall på Norge etter å ha vært på den tapende siden under [[Napoleonskrigene]]. Grønland, Færøyene og Island var ikke omfattet av overdragelsen til Sverige. Kongen av Sverige forpliktet seg til å opprettholde de lover og friheter nordmennene hadde og Norge skulle overta sin andel av statsgjelden. Den svenske kongen avsto samtidig [[Rügen]] og [[Svensk Pommern]] samt 1 million daler. Norge ble avstått til kongen av Sverige og Kieltraktaten fastslo at Norge var et eget rike.{{Sfn|Steen|1972|s=161}} Prins [[Christian Frederik]] reiste til Trondheim for å lodde stemningen. Seksti ledende borgere i Trondheim undertegnet et brev der de støttet prinsens selvstendighetspolitikk og ba samtidig om at det burde sammenkalles en kongress som skulle legge grunnlaget for Norges fremtidige konstitusjon. På retur fra Trondheim samlet han 15 embetsmenn og 6 forretningsmenn til [[Stormannsmøtet på Eidsvoll]] 16-17. februar der det ble enighet om en grunnlovgivende forsamling samme sted fra 10. april. Inntil videre skulle prinsen styre landet som [[regent]] med støtte av et regjeringsråd. Etter møtet kunngjorde prinsen at det norske folk var løst fra sin ed til Frederik VI og hadde som et fritt og uavhengig folk rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning.{{Sfn|Steen|1972|s=162-164}}

Sverre Steen beskriver dette som revolusjonære ideer: Det innebar overgang fra [[fyrstesuverenitet]] til [[folkesuverenitet]] slik det var kjent fra [[USAs grunnlov]] og fra den franske revolusjonen. [[Georg Sverdrup]] uttalte på stormannsmøtet i februar at den norske kronen med dette var «hjemfallen» til det norske folk og at folket etter egen beslutningen kunne overdra kronen til den som ble ansett best egnet. Overgangen var ikke forberedt i Norge bortsett fra som en ide som enkeltpersoner. Det hadde de foregående årene vært misnøye (særlig på Østlandet) med det danske styret, men ikke uttalte krav om løsrivning fra Danmark. Da ryktet gikk i 1813 om at Danmark trolig måtte avstå Norge ble det snakket om selvstendighet. På stormannsmøtet ble det avtalt at menighetene skulle samles i kirkene og sverge troskap til Norge, som en enkel folkeavstemning om selvstendighet og mot union med Sverige. Samtidig arrangerte prestene valg til Riksforsamlingen som skulle samles senere.{{Sfn|Steen|1972|s=162-164}} 

I offentligheten var det overveiende støtte for uavhengighet, mens de som ønsket union med Sverige fremmet sitt syn i stillhet. Stemningen i folket var for full uavhengighet.{{Sfn|Steen|1972|s=168}} 

[[Stattholder]]en og tronarvingen prins [[Christian Frederik]] stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på [[Eidsvoll]], hvor en ny [[Norges Grunnlov|Grunnlov]] ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge [[17. mai]] 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved [[Mossekonvensjonen]] var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen.

[[4. november]] 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra [[den franske revolusjon]], [[USAs uavhengighetserklæring|den amerikanske uavhengighetserklæringen]], og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.<ref name=":0">Hobson 2015, s. 69</ref>